De meste brukte blodposene inneholder det giftige ftalatet DEHP.
DEHP er et plastmykgjørende stoff som er betegnet som giftig, klassifisert som reproduksjonsskadelig og forbudt i leketøy og kosmetikk. Men i blodposer er DEHP tillatt.
Stoffet er imidlertid tillatt i blodposene som brukes av alle blodbankene i landet, skriver fagbladet Bioingeniøren. Og det skal heller ikke være noen planer om å bytte til andre blodposer.
- Les også: Bekymret over gift i dildoer
Sårbart for barn
Marianne Hanneborg Aas, som er spesialist i barnesykdommer og overlege ved barneavdelingen i Vestre Viken HF, understreker til Bioingeniøren at vi vet lite om hvilke doser som er farlige for den enkelte.
Noen grupper, som små barn, gravide, dialyse- og kreftpasienter, er særlig sårbare. Hun minner om at barn har dårligere nedbrytningsevne enn voksne, og at nedbrytningsproduktene som dannes i barn er mer skadelige enn hos voksne.
– I helsetjenesten er det jo slik at de aller sykeste får mest behandling, og dermed eksponeres mest for de farlige stoffene. På barneavdelingen har vi de minste og svakeste pasientene, og vi utsetter dem for en miljøgift vi ikke har oversikt over, sier Hanneborg Aas til fagbladet.
- Les også: T-skjorter kan være helseskadelige
De andre posene lukter vondt
I høst utlyses for første gang et nasjonalt anbud for blodposer, men Helseforetakenes innkjøpsservice har landet på at det ikke skal stilles krav om blodposer uten DEHP, selv om disse finnes på markedet.
Årsaken er at alternativene skal ha andre negative egenskaper, for eksempel vond lukt.
Vil ikke forby
Norske myndigheter, og EU, har forbudt ftalatet DEHP i leketøy og kosmetikk.
Men det giftige stoffet vil fremdeles være å finne i medisinsk utstyr, sier Marit Endresen, sjef for Helsedirektoratets avdeling for medisinsk utstyr og legemiddel til Bioingeniøren.
Hun forklarer at for enkelte medisinske produkter er det avgjørende at de er ekstremt myke og fleksible. Per i dag finnes det ikke fullgode erstatninger for ftalat som mykgjører.
– Hensynet til optimal pasientbehandling veier da tyngre enn hensynet til eventuell forekomst av ftalater, fastslår Endresen overfor Bioingeniøren.
