– Vi mistet mor to ganger

– Det var forferdelig grusomt, forteller 50-åringen fra Molde til NRK.

Familien Reset føler at de mistet mor og mormor to ganger; først da hun ikke lenger forsto eller kunne snakke norsk, og da hun døde.

– Hun kjente oss ikke igjen, skjønte ikke hva vi sa og vi forsto ikke henne. Det var veldig tøft. Det går nesten ikke an å beskrive det. Det norske språket forsvant bare, forteller Aud.

Fra Karasjok til Molde

I 2005 oppdaget Aud at det skjedde noe med mor. Hun endret seg og begynte å oppføre seg unormalt.

Marie Reset jobbet som jordmor i Molde helt til hun ble pensjonist. I ung alder reiste hun fra Karasjok til Bergen for å bli jordmor.

På vei nordover med hurtigruta etter endt utdanning, gikk hun i land i Molde. Marie syntes byen var fin, og ikke lenge etter at hun kom hjem til Karasjok, returnerte hun til Molde hvor hun fikk jobb.

Der møtte Marie Nystad som var pikenavnet hennes, den store kjærligheten. Sammen fikk de tre barn.

Maries morsmål var samisk, men i Molde ble norsk språket familien snakket.

• Les også: – Hva om ingen forstår oss lenger?

– Snakket bare samisk

Etter at moren ble syk i 2005 og fram til hun døde i oktober 2010, kunne ikke familien kommunisere med henne. De første årene etter sykdommen snakket hun bare samisk.

Aud Reset forteller at hun aldri hadde forestilt seg at dette kunne skje.

– Vi hadde verdens snilleste mamma. Det at vi ikke skulle snakke med henne lenger og at hun ikke kunne snakke til oss; det var helt utenkelig. For oss var det veldig vanskelig å akseptere det selv om vi skjønte at det var en del av sykdommen. Enda verre var det for barnebarna som hele tiden hadde hatt en bestemor som snakket med dem, sier hun til NRK.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Demens er årsaken til at pasienten kan miste et av språkene vedkommende har lært seg etter morsmålet. Det var det som skjedde med Auds mor.

Professor Ingrid Hanssen ved Lovisenberg Diakonale Høgskole i Oslo sier dette kan bli en del av alderdommen.

– Dessverre blir dette mer og mer alminnelig i Norge. Det er veldig mange med samisk språkbakgrunn som bor rundt om i landet, sier hun til NRK.

• Les også: – Mer forberedt på innvandrere enn gamle samer

Opplevde stor frustrasjon

I ren frustrasjon sa familien ofte til Marie at hun måtte snakke norsk til dem. Sønnen Erling hadde imidlertid lært seg samisk, og han fungerte som tolk for resten av familien i begynnelsen.

– På vår måte ga vi likevel uttrykk for at vi var glad i henne ved å stryke henne på kindet og hendene, forteller Aud.

Fra Marie bosatte seg i Molde og fram til hun ble syk, snakket hun bare norsk. Bare når slektninger var innom på besøk, og da hun var i Karasjok på tur, snakket hun samisk.

Etter at Marie hadde mistet det norske språk kom nevøen hennes og kona hans fra Karasjok på besøk til Molde.

– Lyste opp da hun hørte samisk

– Vi dro opp til mamma sammen med dem. Først kjente hun dem ikke ikke ingen, men da Johannes begynte å fortelle på samisk hvem han var, da lyste hun opp og øynene glødet. Hun fikk høre noe som var kjent for henne på et språk hun forsto. Det var ting fra barndommen og hennes nærmeste familie i Karasjok, forteller Aud Reset.

Hun forteller at denne opplevelsen har festet seg i minnet hennes.

– Det var godt å se mor reagere slik, men samtidig var det fryktelig vondt fordi nevøen fikk en kontakt med mor som vi ikke maktet. Vi ønsket jo å ha en slik kontakt som Johannes fikk fordi han snakket samisk. Slik ville vi også ha det. Det var vi som var hennes nærmeste pårørende, men likevel var hun borte for oss.

– Da jeg satt og obeserverte kommunikasjonen mellom mamma og Johannes, så rant tårene mine. Så sårt var det for meg, og jeg kjenner også nå at det er vanskelig å snakke om det.

– Skulle ønske vi hadde lært oss samisk

Aud Reset sier det er synd at de aldri lærte seg samisk. Hun sier at lærdommen av dette må bli at det er viktig å kunne språkene til sine foreldre.

– Jeg skulle ønske at vi hadde lært oss samisk slik at vi hadde vært to-språklige. Da hadde vi greid å snakke lenger med mamma enn det vi gjorde. I ettertid er det bittert å tenke på det.

Familien vurderte også om de skulle søke om plass på sykehjemmet i Karasjok fordi hun kanskje ville få det bedre på grunn av språket. Dette gjorde de ikke likevel.

– Jeg er glad for at vi ikke gjorde det. Det ville vært helt forferdelig for oss å ikke kunne se henne når vi ønsket det, sier hun.