Ikke før hadde flyet med Kystaksjonen lettet fra Gardermoen, og de siste hutrende stortingsrepresentantene kommet seg bak dokumenthaugene på kontorene
sine, så ble arenaen overtatt av gigantene som Kystaksjonen i realiteten står mot: Fiskeri-og havbruksnæringens landsforening, Fiskebåtredernes forbund og LO.
Dette er interesseforeninger med en innflytelsessfære som rekker langt inn i partistrukturer og byråkrati. Legg så til Aker-konsernets innflytelse i Arbeiderpartiet, så begynner dimensjonene som Kystaksjonen skal bryne seg på å fremtre tydelig. Det er ikke småtterier. Ingen skal være i tvil om at de nå intensiverer sitt engasjement for nettopp å hindre det Kystaksjonen legger opp til av store endringer i fiskeripolitikken.
Det er ikke store forskjellene mellom de store partiene på Stortinget i hvilken fiskeripolitikk som skal føres. Ja, spørsmålet om evigvarende kvoter er der – og den er viktig nok. Men Kystaksjonens kravliste vil ikke møte ensidig gehør blant de store partiene.
Fiskeriministeren har igangsatt et kartleggingsprosjekt som i praksis er et selvgranskningprosjekt med et forventet resultat, og i alle de store partiene letes det nå etter kjøttbein – eller i dette tilfelle tørrfisk – som kan kastes ut i et forsøk på å få det til å se ut som kravene fra Kystaksjonen blir møtt.
I realiteten vil vi nok se at fiskeripolitikken fortsetter omtrent i de samme sporene som tidligere. Den romantiske retorikken om lys i husene langs kysten vil leve lenge enda, men etterhvert vil man tvinges til å diskutere hvilket regime fiskerne og fiskeriet skal leve under. For de som virkelig ønsker en endring i fiskeripolitikken er det nok en skuffelse å høre hvilket standpunkt LO i Finnmark nå flagger. Argumentene de hører fra LO sin side er akkurat de samme som de hørte da optimismen rådet langs kysten da Kjell Inge Røkke kom som en frelser. Illusjonene braste den gang, og LO sitt standpunkt gir oss et bilde av hvilke enorme utfordringer Kystaksjonen, og alle andre som ønsker endringer, vil møte.
