8. oktober 1979 slo en gruppe samer opp lavvo utenfor Stortinget og krevde Alta-utbyggingen stanset. Da regjeringens svar ble negativt, satte samene i gang sultestreik.
Sultestreiken ble startet som en siste utvei for å få oppmerksomhet, da Stortinget ikke innfridde kravene om å vurdere Alta-utbyggingen på ny.
Rørt
Jorunn Eikjok
Foto: Eilif Aslaksen / NRKEn av de som sultestreiket var Jorunn Eikjok. Dagen i dag er en følelsesladet dag for henne.
– Jeg har vært veldig rørt i hele dag og har felt en tåre også. Det er veldig spesielle følelser siden det er hele 30 år siden dette skjedde.
I dag har hun tenkt mye på hvordan det var den gang, hvordan hun opplevde det og hvorfor hun i det hele tatt ble med på det.
– Følte at det var riktig
Jorunn Eikjok bodde som 17-åring i Vadsø. Der var hun ganske alene om å være åpen om at hun er same. Hun følte seg veldig alene og følte en ensomhet i forhold til det samiske.
– Jeg hadde en sterk følelse av at vi ikke hadde rettigheter og at vi var veldig undertrykket. Det syntes jeg var veldig galt. Derfor var jeg blant de som den gang begynte å kreve rettigheter. Da jeg fikk mulighet til å bli med på sultestreiken, så følte jeg at det var veldig riktig for meg å gjøre det. Jeg følte meg veldig trygg og sterk. Jeg følte meg helt sikker på at vi skulle vinne fram med det vi ville oppnå.
Satte søkelys på samene
Lavvoen foran Stortinget og de sultestreikende samene kledt i kofter skapte store overskrifter, og satte søkelys på samene og det norske storsamfunnets forhold til den samiske minoritetsgruppen.
– Stemningen endret seg fra dag til dag. Først var folk forskrekket. Etterhvert begynte det norske folk å våkne. Det ble som en bevegelse, som gjør dette til den mest spesielle opplevelsen i mitt liv. Ingenting kan sammenliknes med dette. Det var en spesiell stemning blant samene i Oslo, og da tenker jeg ikke bare på oss syv som sultestreiket. Også Oslo-folk kom til oss og sa at slikt hadde de ikke opplevd i Oslo siden frigjøringsdagene i 1945.
Endret samfunnet
Jorunn Eikjok er i dag samfunnsforsker. Hun mener at sultestreiken er en veldig viktig del av samisk historie.
– Sultestreiken endret samfunnet og myndighetenes syn i forhold til samene. Det begynte å gå bedre med samiske saker etter det. For eksempel kom sameparagrafen i grunnloven. Vi fikk rettigheter som ingen bare kunne ta fra oss med et pennestrøk. Men vi kan ikke slappe av nå heller og tro at alt er bra nå. Det er mange krefter i samfunnet som prøver å true oss og ta fra oss rettigheter. Jeg bruker å si til ungdom jeg møter at de må være på vakt og at de ikke må være stille.
Skuffet over stillhet
Eikjok er skuffet over at det i ettertid har vært lite snakk om sultestreiken.
– Jeg synes det er veldig skuffende at man har prøvd å fortie denne store historiske hendelsen. Barn og unge i Sápmi lærer ikke om denne delen av historien vår. Om nordmenn hadde gjort slikt, så hadde det vært en viktig del av historien. Dette bør ikke gå i glemmeboken. De kommende generasjoner bør lære om det som skjedde, sier Eikjok.
