Nils Gaup sin film om Kautokeino-opprøret er en film det har vært knyttet store forventninger til. Gaup lyktes stort med Veiviseren, da den kom ut i 1987, og filmen ble jo også som kjent nominert til Oscar.
Spørsmålet nå var om Gaup ville greie det igjen.
Denne mannen vet eksakt hva han holder på med, og han er uten tvil en av Nordens beste regissører, med stor sans for action og dramatiske historier. Filmen griper meg fra første øyeblikk, der den starter med Aslak Hætta og Mons Sombys ferd til henrettelses-stedet. Vi hører Mari Boines såre sang, og Ellen Skum sine erindringer om den grusomme tragedien som tok mange liv, og som vi vet har smertet et helt samfunn. Fristelsen til å tie, og aldri mer snakke om det, var stor.
Nils Gaup har i snart 30 år ønsket å fortelle om denne hendelsen, som er en av de mest dramatiske og traumatiske hendelsene i forholdet mellom samer og storsamfunnet. Under pressekonferansen i forbindelse med premieren av Kautokeino-opprøret presiserte Nils Gaup at filmen ikke er en rekonstruksjon av virkeligheten, men baserer seg på en sann hendelse.
Likevel, slik Gaup selv ble inspirert til å kjempe for å få laget denne viktige filmen om 1852-opprøret, slik blir også jeg som publikummer fascinert av storyen, og vitebegjæret om de virkelige hendelsene blir ikke mindre etter å ha sett filmen.
Bakteppet for Kautokeino-opprøret er at samenes livsvilkår er dramatsik forverrret, ikke minst etter at den russiske tsaren 1. september i 1852 stengte samenes mulighet til å flytte med sine flokker til vinterbeiter i Finland. Den gang var Finland en russisk koloni.
Presten og lensmannen har stor makt i Sameland, det samme har den svenske handelsmannen Ruth, som vet å utnytte samenes fortvilelse med salg av brennevin.
Skuespillerprestasjonene i filmen er sterke, og det spiller ingen rolle at samene ser en antydning mer velfødde ut, enn datidens hardarbeidende mennesker må ha sett ut.
Anni-Kristiina Juusos tolkning av den kvinnelige hovedpersonnen Ellen Skum er strålende. Lavmæl og sterk på en gang, hennes uttrykksfulle ansikt hadde lett kunne vært tatt ut av en Bergman-film. Rollefiguren Ellen er den som bærer storyen i filmen, hennes forsøk på å vekke de daudrukne mennene med Læstadius sine prekener gjør inntrykk. Hun til og med forstyrrer gudstjenesten i håp om at presten kan hjelpe, og når han nekter sier hun rett fram og sant: "Satans prest", Biru bahppa.
Filmen er hjerteskjærende, måten mennene blir arresterert på, uten dom, måten Ellen behandles på, uten nåde, fordi de angivelig skal ha skjelt ut presten, som elsker å omtale samene som villfarende. Årsaken til at mennene lager bråk hos handelsmannen, og skjeller ut presten, er den onde sammensvergelse hos øvrigheten mot samene. Først så lokker de samene med alkohol, så demoraliserer de med guds ord, så røver de flokkene i lovens navn.
Vi blir vitne til hvordan samenes motstand mot øvrigheta vokser, harme over at autoritenene taler i to tunger. Siidaen velger å følge vekkelses-predikantens Læstadius sine ord: "Ta saken i egne hender"
Og det er da det skjer at 57 kvinner og menn drar fra siidaen på vidda, 8. november 1852, for med ondt skal ondt fordrives. Dersom du har fulgt med i Midtøsten-konflikten, så vet man hvordan konfliktnivået øker i takt med elendigheta.
Aslak Hætta, strålende tolket av Mikkel Gaup, tar livet av handelsmann Ruth, spilt av Mikael Persbrandt. Også lensmann Bucht tas av dage av sinte samekvinner, som slår han ihjel med stokker.
Tragedien er ikke komplett, den bare fortsetter, helt inn til vår tid. Selv i dag er det rystende og rørende å bli kjent med dette 155 år gamle store dramaet fra Sapmi. Lederne Aslak Hætta og Mons Somby dømmes til døden, de halshugges. Den kvinnelige lederen Ellen Skum, levde siden 17 år av sitt liv i fengsel. Denne filmen er altså hennes beretning til det barnet hun aldri fikk oppdra, på grunn av grusomme overtredelser i fra myndighetene.
Filmen grep meg sterkt, Philip Øgaard sine bilder er forføreriske og du tror du er tilbake til 1800-tallets Sameland, og lever deg helt inn i atmosfæren og den fortettede stemningen.
Svakhetene i filmen er at Gaup nesten karrikerer øvrigheta. Presten Stockfleth spilt av Bjørn Sundquist er drikkfeldig, brutal, hjerteløs tyrann. Og handelsmann Ruth viser ingen nåde og menneskelige trekk, han er mest opptatt av å øke omstetningen, og tyr gjerne til lensmannen, som uten nåde stadig sliper slaktekniven.
Bildene, iscenesettingen er "postkort-forførerisk", men vi tåler det i en sjelden samisk spillefilm der alle Hollywood-triksene blir brukt.
Mari Boines vare, såre sang, gir en ekstra dimensjon til filmen om Kautokeino-opprøret. Hennes sang er gråten, bønnen til de menneskene og barna som mistet sin rett til å leve i fred og harmoni.
Jeg gir filmen om Kautokeino-opprøret terningkast 6. Det er fordi jeg tror på Nils Gaup sin filmatiske epos om disse siste modige martyrer fra vidda.
Anmelder: Anna Anita Hætta Guttorm