NRK Meny
Kommentar

Støres tre tap og Solbergs krevende seier

Det spørs om én dråpe er nok når Ap skal ta oppvasken. Og det er langt fra skinnende rent på borgerlig side.

Erna vinner
Foto: Renate Rognan og Marco Vaglieri / NRK

Lyden av spenningen var en taktfast nedtelling. Lyden av nederlaget var et gisp. De to hadde sorte kjoler. Hun ene knallrød leppestift. Hun andre måtte sette seg ned på stolen med ryggen til skjermen når det blå kakestykket til NRKs valgnattgrafikk var større enn det rød. Hun så vekk.

Det må ha svidd, selvsagt. Slik nederlag gjør. I går kveld kunne «femmilsløperen» Støre innkassere tre nederlag på samme oppløpsside. Han har ingen staver å slå i snøen med, ingen smøreglipp å skylde på. Han har bare et parti, en grasrot, et sentralstyre å stå til ansvar for.

Stillheten var til å ta og kjenne på da de første prognosene ble kjent på Arbeiderpartiets valgvake. Foto: Filter media

Det spørs om én dråpe er nok når Aps komplekse partiorganisasjon skal evaluere et like komplekst valgnederlag.

  1. Ap tapte den lange valgkampen. Den som handler om å treffe med virkelighetsbeskrivelsen, få nikkende anerkjennelse på at man har skjønt hva som er galt og sakte, men sikkert klekker ut riktige løsninger. Bygge tillit og troverdighet over tid. Ap har mobilisert på «borgerlig budsjettkaos», men de mindre partiene rundt Ap har vært flinkere på å være en tydelig kontrast til regjeringen.
  2. Ap tapte den korte valgkampen. Den som handler om å gå frem i tiden mellom sommerferien og valgdagen. Fordi færre forlater deg, du overbeviser tvilere og overtaler nye velgere. Ap gikk tilbake.
  3. Ap havner under 30 prosent for første gang siden 2001. Da var partileder Stoltenberg statsminister og måtte forsvare et litt overivrig og sentrumsorientert regjeringsprosjekt. Støre har hatt fire år i opposisjon til å finslipe partiprogram, klargjøre partiet, finne formen og «være seg selv». Ap mister oppslutning og representanter for første gang på 90 år som opposisjonsparti.

Det må være ekstra bittert for Ap at de tapte dette valget alene. Både SV og Senterpartiet gjorde jobben. MDG og Rødt likeså. De med klare svar ble vinnere. Ap taperen.

Når Stortinget åpner i oktober vil Ap kun ha to mandat på Nordlandsbenken. Halvert. For første gang etter andre verdenskrig. Fra Telemark har de kun to mandater, for første gang siden 2001. I begge innlandsfylkene taper de ett mandat. Heller ikke i Rogaland hvor nestlederen ble listetopp og økonomi/arbeidsplass-budskapet burde treffe, fikk partiet økt oppslutning, men vant til slutt et mandat.

  • Oppdatert: Denne kommentaren ble publisert tidlig tirsdag morgen, da Ap i Rogaland lå an til å få tre mandater. Fintellingen har gitt Ap utjevningsmandatet i Rogaland, og partiet får dermed ett mandat mer enn i forrige periode på rogalandsbenken.

Ap taper oppslutning i samtlige norske fylker. Ikke i et eneste fylke tjener partiet et mandat etter fire år som opposisjonsparti til tidenes blåeste regjering!

Se alle resultatene her

Samling i bånn eller strid om makt

Aps sentralstyre starter på oppvasken i dag. Det er nok flere som tar frem kostene. Ulike fylkeslag med ståsted i litt ulike lokale virkeligheter vil gi sine svar. Mange vil nok stille spørsmål også. Ved valgkampstrategien, enkeltutspill, skatteløftet, partiprogrammet, «planen». Og partilederen.

Blir det samling i bånn, tilgivelse som da Stoltenberg tapte i 2001? Eller blir det krav om at dette var Støres (første og) siste sjanse. Det som taler for det siste, er at 2021 potensielt kan være Giskes siste sjanse til å bli statsminister. Det som taler mot et en mulig opprivende lederkamp, er at det kanskje ikke er det mest konstruktive Aps partiorganisasjon skal bruke tid på nå. Støre vil ikke gi seg, men det er langt flere enn han selv som avgjør det.

Erna Solberg tapte et valg i 2009. Etter fire år med SV i regjering. Høyre fikk ikke statsministeren.

Det heter seg at åtte år et en perfekt tid å sitte i regjering, kanskje er det også en god lengde på opposisjonstilværelsen. Man skal riste av seg et nederlag, finne politikk, velge prosjekt og strategi langsiktig og bli gjenkjennelig for velgerne. Man skal bygge opp folk. Høyres valgkamp, politikk og partiprogram var i hvert fall bedre i 2013 enn det var i 2009.

Fra samarbeid til skjebnefellesskap

Det var parlamentarisk historie da Erna Solberg, Siv Jensen, Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande møtte pressen i vandrehallen i Stortinget den 30. september for snart fire år siden.

Erna Solberg skulle kunngjøre at drømmen hennes om felles samling og firepartiregjering brast, men at det ikke ble en «vanlig» mindretallsregjering. Tolv sammenstiftede A4-ark skulle være verktøyet som sikret flertallsregjeringens forutsigbarhet, men også et handlingsrom for konstruktive opposisjonspartier som ikke ville forplikte seg til regjeringssamarbeid. Vi hadde fått den første formaliserte samarbeidsavtalen.

En betydelig bakside ved disse arkene, har det vist seg, var at regjeringsslitasjen nå er vel så stor for de konstruktive opposisjonspartiene som ikke har kunnet sole seg i glansen av hverken fullt ut regjeringsmakt eller fullt ut opposisjonskritikk.

Stortingsvalget 2017.

En betenkt KrF-leder Knut Arild Hareide og Venstre-leder Trine Skei Grande ble intervjuet av NRKs Magnus Takvam i vandrehallen i natt.

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Over midnatt til i dag var de fire tilbake i samme hjørne av vandrehallen. De stod fortsatt side ved side i kameraenes høyre billedkant.

– Det er ikke aktuelt for oss å støtte en regjering der Frp er med. (...) Vi går i opposisjon, men blir ikke et støtteparti til ei blåblå regjering. Sa KrF-leder Knut Arild Hareide, som leverte tidenes dårligste KrF-resultat. Regjeringen bestemmer selv hvor farlig den lever, la han til.

– Vi skal ha en dialog vi fire. Jeg synes vi skal evaluere samarbeidet (...) og bygge en strategi for de kommende fire årene. Sa Venstre-leder Trine Skei Grande, så vidt over sperregrensen.

Det hverken så eller hørtes ut som et samarbeid som var gjenvalgt. Mer at de fire satt der som et skjebnefellesskap. Det så ikke ut som når Northug vinner fem-mila, for å si det slik.

Dagens Høyre/Frp-regjering fortsetter. Så lenge de to andre vil. Det trenger ikke bli fire år for begge to. Uten samarbeidsavtale står Solberg på en måte friere til å hente støtte andre steder, men hun vil neppe åpne Lofoten med Aps støtte, for å si det slik. Å først kontakte Venstre og KrF for å få til enighet, blir trolig løsningen i budsjett- og enkeltsaksspørsmål også de neste årene. Der ligger, ja, skjebnefellesskapet.

For regjeringen blir det dog mer krevende situasjon, skjørere samarbeid og mer ulendt terreng å manøvrere i.

Det er ikke skinnende rent på borgerlig side.

Seierskvinnene?

Hverken KrF eller Venstre får den regjeringen de vil ha. De to som kan smile hele veien til regjeringskvartalet er de to seierskvinnene Solberg og Jensen.

For de vant vel, selv om de får det vanskeligere?

Stortingsvalget 2017

Erna Solberg og Siv Jensen kan fortsette i regjering med gårsdagens valgresultat. Det trenger ikke bli fire nye år for begge to.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Siv Jensen har klart å få fløypartiet Frp gjenvalgt som regjeringsparti uten å gå i noen som helst felle. Var det hun eller Listhaug som vant? Var det i Distrikts-Norge eller i Rinkeby fremgangen ble sikret? Det spiller mindre rolle nå. I historiebøkene står det at partiet har levert. Prosjekt makt fungerte for Jensen som leder og Frp som parti. Det er en bragd å ikke tape mer som fløyparti i en mindretallsregjering.

Erna Solberg tapte et valg i 2005. Sitt første stortingsvalg som partileder. Dagen etter Høyre+KrF+Venstre-regjeringens fall sa Solberg til Aftenposten at hun skulle strekke ut hendene i begge retninger på borgerlig side. Hun skulle være limet på borgerlig side. Noen partilederskifter og år senere hadde hun også redefinert eget parti med landsmøtetalen sin i 2006. Solberg snakket om «Mennesker, ikke milliarder». Noen uker etter at Høyre fikk 10,5 prosent oppslutning på en VG-måling. Mye av budskapet i talen var sentralt i Høyres kampanje i 2009, da Solberg ikke ble statsminister. I 2013 vant hun. Uten å få til en firepartiregjering.

Solbergs reise i sin partiledertid har så langt vært en fascinerende historie. Hun har hatt tro på, og vært lojal til, en plan og en strategi. Det har virket og gitt uttelling. Men det har aldri vært lett.

Det blir ikke fortsettelsen heller.