Hopp til innhold
Analyse

Den siste olje

Mens partiene nå knallhardt fronter sin primærpolitikk om klima og det grønne skiftet, foregår det parallelt et intenst arbeid for å finne kompromisser og enighet etter valget.

Oljeindustri

Sentrale personer i alle de tre rødgrønne partiene sier de tror de kan finne et felles grunnlag om klima og olje, skriver Magnus Takvam. Bildet er av oljerigger utenfor Bergen.

Foto: Bjørnar Morønning / NTB

Klima har ført ny dynamikk inn i valgkampen.

Årsakene er flere, men en åpenbar grunn er fraværet av andre konfliktlinjer med samme sprengkraft.

Valgkampen kunne ikke fortsette å være dominert av diskusjoner om samarbeidskonstellasjoner uten konkrete svar, og dag-til-dag rapportering om meningsmålinger.

Senterpartiets lederrolle i opposisjon med kamp mot sentralisering som drivkraft, har fungert effektivt som en samlende kritikk av samfunnsutviklingen de siste par årene.

Men i en valgkamp må det oversettes til konkret politikk. Det har vist seg krevende.

Ingen ny politikk før 13. september

Selv om meningsmålingene viser endrede styrkeforhold, har fremdeles de partiene som går inn for regjeringsskifte en klar ledelse.

Oppmerksomheten om klima i valgkampen handler dermed mer om kampen internt mellom de rødgrønne partiene:

Hvordan bygge bro i en eventuell allianse mellom Ap, SV og Sp på dette feltet?

Nå kjemper partiene desperat om å vinne nye velgere – eller beholde de velgerne de har – fram mot 13 september.

Og de viser ikke forhandlingskortene.

Det er samtidig intens jobbing på bakrommet i alle partier med skisser til ulike modeller for løsning.

Konturene av en løsning

Sentrale personer i alle de tre rødgrønne partiene svarer når jeg spør at de tror de kan finne et felles grunnlag om klima og olje.

Enkelte sier at det faktisk kan bli vanskeligere å finne løsning på ulv og rovdyr – enn klima – etter en eventuell valgseier.

Det er naturligvis striden om tempoet i en nedtrapping av petroleumsaktiviteten, som kan hindre en enighet.

Som det mest radikale partiet av de tre, er det SV som i praksis definerer smertegrensen.

Slik SV har kommunisert om dette, kan de ikke forlate en forhandling om en regjeringsplattform med et innhold som blir skutt ned fra første dag av miljøbevegelsen.

Det handlingsrommet optimistene i de tre partiene ser for seg, handler om en justering av letepolitikken.

Erna Solberg og Høyre har allerede antydet at den siste ordinære konsesjonsrunden, kanskje er den aller siste, og at det som vil bli viktigst framover er leting i forhåndsdefinerte områder.

I praksis betyr dette å lete i tilknytning til felt som allerede er i drift med tilgjengelig infrastruktur i nærheten.

Dette kombinert med en oljekommisjon som får i oppdrag å lage en plan for hvordan petroleumsvirksomheten skal fases ut, kan utgjøre konturene av en løsning.

Styrkeforholdet avgjør

SV har langt mer vidtgående krav enn det en slik skisse innebærer. Hvilke gjennomslag partiet får, er avhengig av partiets oppslutning. Og om de tre partiene får flertall sammen.

Samtidig er det verdt å merke seg at SV, i motsetning til MDG, ikke går inn for en sluttdato.

Senest i NRKs partilederutspørring onsdag argumenterte Audun Lysbakken sterkt for å ha en mer fleksibel utfasing og ikke en brå slutt.

Astrid Randen spør ut partilederen om partiprogrammet og du kan stille spørsmål til Audun Lysbakken på nrk.no

Astrid Randen spør ut partilederen om partiprogrammet og du kan stille spørsmål til Audun Lysbakken på nrk.no

Det optimale utgangspunkt for SV etter en eventuell valgseier, er en oppslutning på linje med, eller nær Sp.

Og at de tre oppnår flertall i Stortinget.

Dersom valget gir et godt resultat også for MDG, og valget blir oppfattet som et gjennombrudd for en mer radikal klimapolitikk hos velgerne, kan det bli politisk krevende for Ap å bryte forhandlinger om en flertallsregjering på en miljø- og klimasak.

Et slikt valgutfall med flertall for de tre rød-grønne er riktignok blitt mer usikkert etter de store bevegelsene som har skjedd hos velgerne,

Stor usikkerhet om olje og gass

Det som kan tale for en løsning i retning av en slik skisse, er at usikkerheten tross alt er stor om hvor raskt fossil energi kan erstattes av fornybar.

I EU er det stor og uttalt skepsis til de norske prosjektene omkring CCS, og såkalt blå hydrogen.

EU-kommisjonens generaldirektør for klima, Raffaele Mauro Petriccione, bekreftet denne skepsisen i et intervju med det europeiske nettstedet ENDS i sommer:

– Vi fortsetter å investere i karbonfangst, men vi regner ikke med det. Så lang har resultatene vært skuffende, sa han.

Både regjeringen her hjemme og energipolitikere i opposisjonen er vel kjent med denne skepsisen, og mener begge at Norge har en stor politisk jobb foran seg med å overbevise aktørene i Europa om den norske tilnærmingen.

Satsingen på CCS og blå hydrogen er en stor byggestein i den industrielle tenkingen i Norge omkring det grønne skiftet.

Med dette som bakteppe kan man kanskje forsvare en tilnærming i forhandlingene om en regjeringsplattform som er skrittvis. Altså en plattform som ikke konkluderer endelig på alle punkter, men peker ut en retning.

Så spørs det om det er nok for dem som vil gå enda raskere fram. Det er langt fra sikkert.