NRK Meny
Kronikk

Gjør opprør mot fattigdom

Det holder ikke å bekjempe barnefattigdom hvis foreldrene står uten jobb. Staten må slutte å delegere alt ansvar til kommunene.

 Karin Gustavsen byline "Hvis jeg var ordfører"

'Som ordfører skulle jeg startet en Nasjonal Fattigdomsdugnad for å sikre inntekt, arbeid og bolig for alle', skriver kronikkforfatteren.

Foto: Telemarksforskning

Hadde jeg vært ordfører, ville jeg samlet alle ordførerne i landet til et fattigdomsopprør. Jeg ville tatt initiativet til «Det Nasjonale Ordføreropprøret mot Fattigdom». Vi ville si til regjering og storting, at nok er nok.

Nå er vi lei av at dere delegerer alle dilemmaer til oss, her i kommunene. Jeg skal være med på å ta mitt ansvar som ordfører for menneskene som bor i min kommune. Men ikke på denne måten.

En nasjonal fattigdomsdugnad

Vi trenger en Nasjonal Fattigdomsdugnad. En dugnad der nasjonale myndigheter er tydelige på sitt ansvar. Over 80.000 barn og unge i norske kommuner lever under det vi betegner som lavinntekt i Norge, og antallet øker. Inntekten til familien er så lav at de som lever av inntekten, defineres som fattige.

Over 80.000 barn og unge i norske kommuner lever under det vi betegner som lavinntekt i Norge, og antallet øker.

Karin Gustavsen

Regjeringens svar er en strategiplan for å avhjelpe barnefattigdom, en plan med en mengde tiltak som vi i kommunene skal rigge. De fleste tiltakene er jo opplegg vi i kommunene allerede har. Nå trenger vi at nasjonale myndigheter kommer sterkere på banen, og ikke overlater dette store og vanskelige ansvaret til kommunene.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

De fleste ønsker å jobbe

En 15 år gammel gutt som jeg møtte for et par år siden, sa blant annet:

«Det er ganske irriterende. Det er vanskelig ikke å ha det samme som de andre på skolen. Jeg har ikke lyst til å ta med venner hjem fra skolen og sånt. Det er flaut å vise dette her. Det er veldig kjipt at vi i familien aldri kan være med på kinobesøk eller å gå ut å spise sammen. Hvorfor kan vi ikke være en ordentlig familie, hvorfor kan ikke vi ha det hyggelig på lørdager sånn som andre? Jeg ønsker at mamma og pappa blir friske så de kan jobbe og tjene mer penger.»

Deres største ønske var å jobbe, men det var ingen arbeidsgivere som ville ha dem.

Karin Gustavsen

Jeg snakket med hans mor og far også. Deres største ønske var å jobbe, men det var ingen arbeidsgivere som ville ha dem. De hadde søkt om og om igjen, vært på utallige tiltak gjennom NAV, men altså ikke fått jobb. Jeg har mange slike historier å fortelle, om de som vil jobbe men ikke får jobb.

Ikke glem foreldrene

I vårt forslag til Nasjonal Fattigdomsdugnad, skulle vi foreslå tre nasjonale hovedansvarsområder. Inntekt, Arbeid, Bolig. Dette er forhold som er helt avgjørende i folks hverdag. For, fattigdom blant barn, unge og voksne bekjempes verken ved å tilby fritidstilbud, styrke familievernet eller gjennom alle de andre tiltakene som ulike regjeringer har foreslått at vi i kommunene skal ordne. Vi har jo de fleste tiltakene på plass allerede i dag.

Men foreldrene til barna har like lav inntekt, uansett. Tiltakene som regjeringen går inn for vil nok styrke livskvaliteten til noen barn og unge. De kan også bidra til å påvirke muligheter, retning og valg for noen barn og unge slik at de selv kan unngå fattigdom som voksne. I alle fall kan vi anta at noen barn og unge kan få det bedre. Men deres foreldre, familien der barna lever hver dag, er fortsatt like økonomisk tappet. Mange foreldre får ikke jobb, mange bor dårlig og mange har dårlig helse.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Avhengighet blir til hjelpeløshet

Dette er en ond sirkel. Og dette er forhold som ikke bekjempes gjennom kommunale tiltak alene. Dessuten blir folk ganske utmattet av å hele tiden måtte søke på alt mulig. Måned etter måned, år etter år, er familiene helt avhengig av at søknader her og der blir velvillig behandlet.

Undersøkelser viser at en slik avhengighet kan føre til hjelpeløshet. Det er dette regjeringens strategiplan kan stå i fare for å øke ytterligere. For alt dreier seg om å rigge opp systemer i offentlig og frivillig sektor slik at folk, som fra før av er avhengig av offentlige hjelpere, skal bli enda mer avhengig av tjenester og hjelpere.

Vi er lei av at dere delegerer alle dilemmaer til oss, her i kommunene.

Karin Gustavsen

Hvorfor skal vi gjøre folk mer hjelpeløse når de aller fleste faktisk vil jobbe og greie seg selv? Og når de ikke får jobb, hvorfor skal folk plages enda mer med mengder av søknader og utprøving av arbeidsevne her og der? Tror regjeringen at folk ikke gidder å jobbe om inntekt på et forsvarlig nivå blir et statlig ansvar? Hvordan har de kommet frem til dette?

Vekk med mistilliten

Meg bekjent er det lite forskning, om noe, som kan understøtte en påstand om at det finnes mange personer med arbeidsevne, men helt uten arbeidsvilje. Så det å utforme en økonomisk politikk basert på forestillingen om manglende arbeidsvilje, er mildt sagt tvilsomt. Det verste er at en slik politikk rammer barna. Den kroniske mistilliten til folk fra lavere sosioøkonomiske lags vilje til å bidra i arbeidslivet, rammer barn og unge.

Vi trenger at nasjonale myndigheter kommer sterkere på banen, og ikke overlater dette store og vanskelige ansvaret til kommunene.

Karin Gustavsen

Og så sier regjeringen til kommunene at de skal ordne opp. Men vi kan ikke ordne opp i dette. Staten må ta ansvar. Arbeidslivet må på banen. Vi må ha en Nasjonal Fattigdomsdugnad. Staten må både gå inn med sterkere styring, men også med ordninger til arbeidslivet som gjør at arbeidsgivere faktisk kan satse på et inkluderende arbeidsliv.

Bolig betyr mye

I tillegg til dette må staten nå ta ansvar for en sosial boligpolitikk. Det er ikke lenger slik at det alene er fattige som ikke har råd til å eie og knapt nok leie. Det er mange hushold som ligger over fattigdomsgrensen som også har store utfordringer på boligmarkedet. Fordi bolig i Norge i dag blant annet også er viktig for arv, betyr boligpolitikken svært mye for samfunnsutviklingen.

Som ordfører vil jeg altså jobbe hardt for både å redusere forskjellene i Norge og fjerne fattigdommen. Jeg vil selvsagt også gjøre alt jeg kan for å få med mine kommunepolitikere på utprøving av gratis skolemåltid, rimeligst mulig fritidsaktiviteter og slike kommunale tiltak. Men som ordfører i en norsk kommune, vet jeg at det ikke holder hva jeg gjør hos meg, i min kommune. Her må hele landet stille opp. Og ført og fremst må vi få en statlig politikk som på skikkelige måter gjør noe med utvikling av sosiale forskjeller og økningen av fattigdom. For jeg vet at dersom vi ikke får til dette i Norge, går vi mot en svært farlig samfunnsutvikling.