Det norske rettssystemet er basert på prinsippet om rehabilitering, hvor den straffedømte skal kunne integreres i sivilsamfunnet etter endt soning. Dette er et prinsipp som er fordelaktig for vårt samfunn. De tidligere innsatte kan bidra med skatt, arbeidskraft og bli ressurser for samfunnet vi lever i.
Men det er noen kriminelle handlinger, slik som drap, hvor flere aspekter bør tas med i vurderingen. Spesielt det at de dømte ofte vil vende tilbake til lokalsamfunnet som både ofrene og de selv var en del av før den kriminelle handlingen fant sted.
En ekstra påkjenning
Dersom en av dine nærmeste blir drept, vil fortvilelsen og sorgen naturligvis være stor. Hvis den som begikk drapet eller overgrepet i tillegg er en sambygding, kan det være en ekstra påkjenning. Det at den dømte blir helt borte fra lokalsamfunnet mens dommen sones kan være en lettelse.
Men i de aller fleste tilfeller er løslatelsen uunngåelig. Man vet at denne dagen kommer. Den dømte har sonet sin dom og skal igjen bli en del av samfunnet.
Hvis jeg var ordfører ville spørsmålet mitt vært; hvorfor må dette skje på nøyaktig samme sted som både offeret og den straffedømte har bodd og levd før hendelsen fant sted?
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Små kommuner, ubehagelige møter
Det er viktig at man gjør overgangen fra fengsel tilbake til det virkelige liv så grei som mulig for den løslatte. Man skal vise tillit til rettssystemet og til at straffen som er blitt gitt har hatt en rehabiliterende og forebyggende effekt på den dømte. Samtidig er et drap en handling med irreversible konsekvenser. I det man har begått en slik forbrytelse bør man få begrensede rettigheter på visse områder, også etter endt soning.
I Norge har en tredjedel av landets kommuner under 3000 innbyggere og halvparten har under 5000 innbyggere. Dermed vil du i store deler av landet risikere å møte på den som drepte en venn eller et familiemedlem på butikken eller puben hvis han flytter hjem igjen etter å ha sonet ferdig.
- LES MER:
- LES MER:
Det finnes alternativer
Hvis jeg var ordfører ville jeg satset på flere organisasjoner som hjelper tidligere innsatte inn i samfunnet igjen, slik at de ikke er avhengig av sitt personlige nettverk i hjembygda. Organisasjoner som hjelper dem både mens de sitter i fengsel gjennom besøksvenner, og i ettertid gjennom sammenkomster og kurs for å mestre hverdagen. Da ville de straffedømte være mindre avhengig av sitt gamle nettverk og sitt gamle hjemsted etter ferdig sonet dom.
Stiftelsen Stine Sofie (dannet av Baneheia-offer Stine Sofie Sørstrønen sine etterlatte), forsøkte i 2011 å legge frem et forslag om endring av straffelovens §33, tredje ledd. Endringen ville medført at overgrepsmenn eller drapsmenn kunne bli nektet å bosette seg i samme nabolag eller nærmiljø som de etterlatte, i enkelte tilfeller.
Justisdepartementet avslo forslaget fordi erfaring tilsier at retur til det lokale miljøet gjenoppretter nettverk. Disse nettverkene kan skape lovlydige borgere som ikke står i fare for gjentakelse, noe som selvsagt er gunstig for alle parter. Likevel synes lovens fokus å være for ensidig. Den fokuserer bare på det som er hensiktsmessig for de tidligere innsatte. Har du valgt å begå et drap mener jeg at du bør miste friheten til å bosette deg der de pårørende bor.
Hvis jeg var ordfører ville jeg presset på rikspolitikerne for å skape et rettsvesen som satte offeret og dets familie mer i fokus.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
De pårørende skal ikke straffes
Flere etterlatte fortviler over å måtte flytte fra det som har vært deres hjem i mange år, i påvente av drapsmannens retur til hjembygda. Blant dem er familien Berg fra Hommersåk som mistet sin 17 år gamle datter og søster, Ingrid Elisabeth Berg, da hun ble drept av sin daværende kjæreste. Familiens frykt for å møte på drapsmannen gjorde at de tok beslutningen om å flytte fra hjembygda si. De har blant annet måtte flytte fra gravstedet til Ingrid Elisabeth.
Det er selvsagt ikke slik at alle familier vil finne det problematisk at den drapsdømte returnerer til lokalsamfunnet. Noen vil ha klart å tilgi, gå videre og kunne leve i fellesskap med den løslatte. Det er utvilsomt en storsinnet og fin ting, både for den dømte og dens pårørende samt den drepte og dens etterlatte.
Likevel synes jeg ikke dette er en raushet vi kan be om av alle og enhver. Jeg mener det er viktig å ivareta behovene til de pårørende, som allerede har opplevd en altfor stor urett.
Hvis jeg var ordfører, ville jeg jobbet for at den drapsdømte måtte flytte, ikke de etterlatte.
- Les flere kronikker i denne serien: «Hvis jeg var ordfører»
