Sommeren er over. Det er høst. Over hele landet vårt har tusenvis av ungdommer nettopp startet på skolen. Hun er en av dem. Hun har pakket sekken hundrevis av ganger. Kjøpt nytt papir til å pakke inn bøkene med, uten mønster så alle de nye vennene hun håper hun får kan skrive på papiret.
Hun prøver de nye klærne, nyinnkjøpt til første skoledag og ser seg i speilet. Kan de se det på henne? Vil de like henne hvis de skjønner det? Jenta bærer på en hemmelighet så stor at den ikke kan bæres aleine. Hun er 13 år. Hun bor i din kommune. Hvis jeg var ordfører skulle hun fått noen å dele hemmeligheten med.
- Les også: Et hus som heter Mangfoldighet
Jeg sitter på flyet på vei hjem fra ferie og hører radio på hodetelefonene mine. Ved siden av meg sover kjæresten min. Hun sover alltid på fly og jeg må underholde meg med andre ting. Jeg tenker sjelden på at kjæresten min er en hun, men relativt ofte på at jeg ikke liker at hun sover på fly. Jeg tenker også ganske sjelden på at jeg er heldig som ikke trenger å tenke på at kjæresten min er en hun, at jeg er heldig som heller kan være irritert på at hun sover på fly.
Ingen å snakke med
Brått rives jeg ut av det fredelige feriemoduset. Ei 13 år gammel jente har sendt inn et brev til radiovertene. Hun forteller at hun er lesbisk. At hun er ensom og redd. Ingen kan få vite det. Foreldrene hennes, ja alle i hele slekta hater homofile. De har fortalt henne at hvis hun noen gang blir lesbisk så vil de aldri snakke med henne igjen. Nå trenger hun råd.
Flere steder i landet vårt sitter ungdom på hvert sitt rom som denne jenta og tror at de er alene. Fra jobben min i LLH hører jeg daglig historier om ungdom som tviholder på hemmeligheter. Om ungdom som gruer seg til å gå på skolen eller som lurer på hva foreldrene vil si dersom kjæresten blir med hjem.
Det er lett å si at vi er i 2015, at likestillingen har kommet så langt, at det å være homofil umulig kan være så vanskelig. Problemet er bare at likestillingen ikke fungerer så lenge du sitter alene på rommet ditt og den eneste du kan betro deg til er tre fremmede radioverter i et anonymt brev.
Det hjelper ikke at vi lever i 2015 når ”homo” er et av de mest brukte skjellsordene på skolen der du tilbringer halve dagen din. Og det hjelper ikke at ”folk hadde det verre før i tida” dersom foreldrene dine ikke vil snakke med deg hvis du forteller dem hvem du er forelska i.
Kommunene må gjøre mer
Brevet fra jenta gjør meg fortvila. Det er ikke foreldrenes holdninger som er vanskeligst å svelge, selv om det er det umulig å forstå at noen kan ønske å forlate ungen sin fordi hun forelsker seg i jenter heller enn gutter. Det mest fortvilende er at ingen har nådd inn til denne jenta, at ingen rundt henne i løpet av 13 år har klart å formidle at hun har rettighetene og majoriteten på sin side.
De fineste telefonene jeg får på min jobb er fra foreldre, venner, lærere og besteforeldre som lurer på hvordan de best kan støtte og styrke ungene sine. De har skjønt det. De har skjønt at det ikke er ungene som trøbler, men alle oss rundt dem. At det er vi som må be om råd. Det slår meg at jeg får svært få telefoner fra politikere der ute, fra ordførere rundt i Kommune-Norge som lurer på hvordan de kan støtte sine innbyggere, sine unger, best mulig. Hvis jeg var ordfører vet jeg hva jeg ville gjort.
Sett festtalene ut i praksis!
Det aller viktigste er å innse at jobben er stor. At jeg kan gjøre en forskjell, at den grunnmuren jeg bygger skal ungene stå på resten av livet. Som ordfører er jeg byggmester. Det er et ansvar jeg skulle tatt på alvor. Ikke med å lage kommuneslagord med fine ord om inkludering, men med å sette festtalene ut i praksis og gjøre jobben.
For å bygge en grunnmur som holder må alle steinene sikres. Jeg ville starta med meg selv og med innbyggerne. Jeg ville vært tydelig på at i min kommune er alle mennesker ønsket, at alle har ressurser og at det er vår felles oppgave å finne en måte ressursene til hver enkelt kan brukes på. Ingen mennesker skal snakkes om som om de ikke finnes, men som en del av fellesskapet. Foreldre og naboer skal få kunnskap og holdninger til å møte alle mennesker som like forskjellige, som like viktige.
Gi alle elever plass
Hvis jeg var ordfører skulle jeg tatt mitt ansvar som skoleeier. Skolen skulle vært et sted hvor alle elevene fikk plass til å uttrykke seg og til å høre til. Et sted der alle elevene kunne skape sine egne veier i fellesskap. Djupedalsutvalget kom i år med en rapport som slår fast at når elever krenkes, mobbes, trakasseres eller diskrimineres på skolen, blir deres grunnleggende menneskerettigheter brutt.
Hvorfor er homo et problematisk skjellsord dersom det å være homofil ikke er det? Hva gjør det med resten av jentene når en av dem kalles for hore? Hvordan oppleves det å være 13 år og sitte i et klasserom der homofile snakkes om som noe som ikke gjelder din klasse? Å håndtere mobbing krever ikke bare en vilje, men tilstrekkelig kunnskap om hvordan man møter de vanskelige situasjonene.
Som skoleeier skulle jeg lytta til utvalgets anbefalinger. Det skulle være nulltoleranse for ord og handlinger som krenker elevenes integritet og menneskeverd. De ansatte i skolen skulle fått tilstrekkelig verktøy og ressurser til å sette i gang tiltak når ungenes menneskeverd ble krenka og kunnskap til å møte ungene på en måte som rusta dem for ei trygg fremtid.
Trygge elever blir trygge arbeidstakere
Som byggmester måtte jeg også ta høyde for at ikke alle steinene fungerer like godt til enhver tid. Derfor ville jeg laget sikkerhetsnett som ga ungene flere å lene seg på. De skulle fått flere voksenpersoner som sto klare til å lytte, støtte og forklare når de hjemme ikke kunne eller klarte. Skolehelsetjenesten skulle vært åpen når ungene trengte mer enn lærere og venner. Og når skoleklokka ringte ut skulle ungene vite at det fantes et sted der trygge voksne sto klare til å møte dem.
Og hadde jeg klart å bygge et verk godt nok til at ungdommene ønsket å bli igjen i min kommune så skulle jeg tatt mitt ansvar som arbeidsgiver. Ungdommene skulle møte et arbeidsliv der de ble bedømt for sine evner og prestasjoner, ikke for hvor de kom fra, hvem de forelska seg i eller hvilket kjønn de hadde.
- Følg debatten: @NRKYtring på Twitter
Mine arbeidstakere skulle føle seg trygge til å komme som hele mennesker på jobb. Folk som føler seg trygge på jobb, som slipper å bære på hemmeligheter, har mer ressurser å bruke på oppgavene og menneskene de møter.
Hvis jeg var ordfører ville jeg bygd en kommune der alle følte at de hørte til, der ulike innbyggere følte seg like viktige. En kommune der 13-åringer ikke måtte bære på hemmeligheter alene, men heller kunne konsentrere seg om å fylle det nye omslaget på skolebøkene med navnet på nye venner.
- Les flere ytringer i denne serien: Hvis jeg var ordfører
