Kommentar

Fire spørsmål og svar om Tangen-saken

Det som gjør Tangen-saken ekstra dramatisk, er at den handler om to av de aller viktigste samfunnsinstitusjonene våre.

Ny leder i Oljefondet

Slik denne saken har utviklet seg, finnes det ingen ideell løsning, skriver Magnus Takvam.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

1. Hva er sakens kjerne?

Sakens kjerne er om finansmannen Nicolai Tangens eierskap og økonomiske interesser er forenlig med å være leder for Oljefondet (Statens Pensjonsfond utland).

Tangen og hovedstyret i Norges Bank er blitt enige om en organisering av Tangens formue og eierinteresser som de mener er akseptabel for begge parter.

Innrammingen av Tangens ulike fond og pengeplasseringer setter opp tilstrekkelige brannmurer mellom hans private formue og hans rolle som oljefondssjef, mener hovedstyret i Norges Bank.

Men om denne organiseringen gir tilstrekkelig sikkerhet for at Tangen kan operere uavhengig av egne interesser, er det stor uenighet om.

Jonas Gahr Støre i Arendal

FOR STORE: Arbeiderpartiet mener risikoen for interessekonflikter er for store for at Nicolai Tangen burde tiltre som oljefondssjef, sier partilederen, Jonas Gahr Støre.

Foto: Mads Nielsen / NRK

2. Hvorfor er saken ekstraordinær?

Det ekstraordinære er at det er uenighet internt mellom de to viktigste organene i Norges Bank selv – nemlig representantskapet, som er oppnevnt av Stortinget og hovedstyret i banken, ledet av sentralbanksjef Øystein Olsen.

Uenigheten går på kjernepunktet nevnt over.

Det som gjør saken ekstra dramatisk, er selvsagt at det handler om to av de aller viktigste samfunnsinstitusjonene våre, nemlig sentralbank og oljefond. Dersom konflikten skulle ende med at Tangen ikke kan tiltre og at sentralbanksjefen må gå, kan det ryste våre viktigste økonomiske maktbastioner midt i en global økonomisk krise.

Det er ellers interessant at forholdet mellom hovedstyret og representantskapet i Norges Bank ble problematisert i det utvalget som vurderte ny sentralbanklov i 2017 – ledet av Svein Gjedrem, tidligere sentralbanksjef. De forslo å legge ned representantskapet.

Flere av de sentrale aktørene jeg har snakket med i denne saken, peker på at en nødvendig oppfølging av Tangen-saken, nettopp er å klargjøre forholdet mellom disse to interne organene i banken bedre.

En potensiell fare er at Stortinget naturlig tenderer til å støtte sitt eget utvalg, mens regjeringen lett kan ha lojalitet til hovedstyret de selv har oppnevnt.

Problemet det kan skape er at banken som skal operere uavhengig av politiske stemningsbølger i samfunnet, kan bli politisert.

Julie Brodtkorb

IKKE VANNTETT NOK: Leder for representatskapet i Norges Bank, Julie Brodtkorb, mener at risikoen for interessekonflikt mellom Tangens private formue og hans rolle som oljefondssjef ikke er eliminert fullstendig.

Foto: Vidar Ruud

3. Hva er partiene uenige om?

Det sentrale punktet er om risikoen for interessekonflikt mellom Tangens private formue og hans rolle som oljefondssjef er eliminert fullstendig.

Hovedstyret mener det er tilfelle «for alle praktiske formål», mens representantskapet mener det fremdeles eksisterer en slik risiko, og at det er uakseptabelt.

Det er vanskelig for utenforstående å se noen annen løsning på dette (dersom man støtter representantskapet og lederen Julie Brodtkorps syn), enn at Tangen tar hele sin formue hjem til Norge og avvikler sine utenlandske fond.

Dette har han gang på gang avvist, og det var også hans forutsetning for at han han i det hele tatt ville søke på stillingen som sjef for oljefondet.

Partiene er også uenige om hvem som skal rydde opp – hovedstyret eller finansministeren.

Ap og resten av opposisjonen mener det er finansministeren, mens regjeringspartiene viser til sentralbankloven som sier det er hovedstyret i Norges Bank som har dette ansvaret.

En ekstern juridisk vurdering bestilt av departementet, konkluderer også med at Finansministeren ikke har tilgang til å instruere Norges Bank i ansettelsen av Tangen.

Men her er det en juridisk uenighet:

Opposisjonen mener ansettelsesavtalen, blant annet punktet om organiseringen av Tangens formue, er i konflikt med de etiske retningslinjene oljefondet skal styres etter.

Slike forhold må finansministeren rydde opp i, fordi det er finansdepartementet som har ansvaret for forvaltningen av oljefondet, og at fondet følger de retningslinjene og lover som det er pålagt.

Da blir sentralbanklovens bestemmelse om at det er banken selv som har ansvaret for å ansette oljefond-sjef, irrelevant.

Dette synspunktet har også støtte i juridiske miljøer, blant annet uttalte jusprofessor Hans Petter Graver seg om dette i Politisk kvarter torsdag 14. august.

Det sentrale her koker egentlig ned til en politisk uenighet:

Er innrammingen Tangens formuesplassering har fått så uakseptabel at den er i strid med de etiske retningslinjene i banken, eller kan den sies å være akseptabel ut fra en helhetsvurdering?

Slik jeg leser regjeringens syn, mener de at ansettelsesavtalen er akseptabel (om enn vanskelig) og vil dermed mene at et flertallspålegg fra Stortinget om å rydde opp er i strid med sentralbankloven.

I så fall blir den politiske konflikten tilspisset mellom regjeringen og Stortinget.

Jan Tore Sanner

EN MULIGHET: Det sentrale her er om flertallet ber finansminister Jan Tore Sanner (bildet) rydde opp. Det kan ende med at Tangen ikke tiltrer og at Sentralbanksjefen må trekke seg.

Foto: Terje Pedersen

4. Hvilke ulike utfall kan saken få?

Dersom ikke noe uventet skjer – som at Tangen plutselig trekker seg eller selger sine utenlandske fond og investerer sin formue i Norge – er det flere mulige utfall:

Det mest dramatiske er at Tangen ikke tiltrer og at Sentralbanksjefen må trekke seg. Dette kan skje dersom et flertall på Stortinget ber finansministeren rydde opp og sørge for at oljefond-sjefen ikke har økonomiske interesser som kommer i konflikt med han jobb som sjef for fondet. Det sentrale her er – slik jeg har vært inne på – om flertallet ber finansministeren rydde opp eller ikke.

Dersom flertallet lander på noe som ligner på KrFs syn – nemlig be hovedstyret om å se på avtalen på nytt og ikke kreve det samme av finansministeren – vil Tangen kunne tiltre, og Øystein Olsen fortsette.

Slik denne saken har utviklet seg, finnes det ingen ideell løsning. For regjeringen er den største skaden en situasjon som fører til at landets sentrale økonomiske miljøer blir rystet midt i en økonomisk krise.

De må i så fall leve med at både at sentralbanksjefen og den nye oljefondssjefen må slite med et omdømmeproblem og alvorlige riper i lakken.