Som aldrende aldersforsker konstaterer jeg med forundring at eldreomsorg ikke lenger er valgkampsak nummer én. De resirkulerte debattene som tidligere alltid seilte opp som en av de viktigste temaene, er ikke mer.
Før kastet politikere nærmest sykehjemsplasser og flere ansatte i fulle stillinger etter velgerne. Pengene satt løst. Men fordi valgkampløftene etter valget i liten grad ble fulgt opp og virkeliggjort, seilte eldreomsorgen opp igjen ved neste stortingsvalg.
Men ikke denne gang. Denne valgkampen handler om alt annet gamle menneskers liv i og utenfor eldreinstitusjonene.
Nå har aviser, fjernsyn og politikere øyensynlig gitt opp eldreomsorgen, selv om vi blir flere og flere eldre og undersøkelser viser dette er en viktig sak for velgerne.
Det eneste vi kan trøste oss med, er at vi endelig skal slippe å rødme over hule løfter.
Vi seiler vår egen sjø, og det gjør vi fra vi går av med pensjon og kanskje 20–30 år frem i tid. Det er en lang tid; kanskje en tredjedel eller fjerdedel av livet, men i løpet av alle disse årene erfarer vi at vi gradvis får mindre og mindre betydning.
Langsomt og nesten umerkelig skyves vi ut i randsonen av det pulserende travle livet som unge og voksne lever.
Klokken elleve på formiddagen – når alle unge og voksne er travelt opptatt med arbeid eller skole – beveger vi oss i gatene rundt om i landet sammen med en og annen trygdet, arbeidsledig, eller en narkoman med bikkje.
For travle unge voksne som knapt har tid til å stikke fra jobben for å kjøpe seg lunsj på kjøpesentret, fremstår vi foran dem i grønnsakhyllen eller kassa, som heft.
Du ser det på blikkene deres, trippende bak oss i kassa, ser de deg knapt. De er et annet sted. Du er en fremmed.
Helsebyråkrater skriver oppmuntrende at gamle er en ressurs; en uutnyttet ressurs som kan brukes til å skifte lyspærer for enda eldre mennesker som ikke lenger greier det selv.
For helsemyndighetene er vi kanskje en ressurs, men i eget liv, er vi først og fremst mennesker som har et langt liv bak oss, og et relativt kort liv foran oss.
Det livet vi har igjen å leve, rommer ikke løfter om at alt kan skje, slik livet til unge, voksne gjør. Vår horisont er at vi om kort tid ikke er i tiden lenger, og for hvert skritt vi tar, nærmer vi oss den grensen.
Hverken aviser eller fjernsyn handler om, eller speiler det livet som vanlige gamle mennesker lever. I den virkeligheten mediene speiler, er gamle usynlige. De fremstår som «en fremmed art».
Når sant skal sies, dukker det av og til opp noen propagandabilder som forteller at gamle mennesker har det som plommen i egget. Det er bilder av pene, smilende, hoppende glade gamle mennesker, og bildene «snakker». De sier: Det går an å være gammel og samtidig være sprek, glad og livsbejaende. Være på; på nett, brett og mobil. Være inkludert og ikke ekskludert fra det livet unge og voksne lever.
De kaster seg i strikk utfor boer eller padler på idylliske vann, går i land fyrer opp bål, smiler og nipper til et lite glass. De fremstilles ofte som en kjøpesterk gruppe, som om alle er det, og de setter gullstandarden for alle andre.
Bilder av gamle slitne med halvlitere og rullings på puben, eller de som i all slags vær strever seg frem ved hjelp av alt fra rullatorer og skistaver på vei til kjøpesentret eller apotek, er ikke noe som vises.
Forfallsbildene er luket ut, og i valgkampen 2021 er gamle menneskers vanlige liv rundt om i landet og på kommunale institusjoner fraværende og usynlige.
Ute av øye ute av sinn.
Denne usynliggjøringen, denne stille marginalisering ut i glemselen, som går over år, gjør at når dagen kommer da gamle mennesker blir løftet ut av husene og gatene der de har levd sine liv, så er det ingen som legger merke til det, eller som bryr seg om det, bortsett fra de nærmeste pårørende.
Den stille marginaliseringen rommer samtidig en upåaktet forutsetning for den mer strukturelle diskrimineringen:
Med henvisning til stramme budsjetter og mangel på faglært personell, lar helsepolitikere økonomiske verdier trumfe de humanistiske. De har ikke sørget for at krisen i både kapasitet og kompetanse ved de kommunale institusjonene opphører.
Denne krisesituasjonen er veldokumentert over år, og også erkjent av flere sittende regjeringer de siste 20 årene.
Valgkampen 2021 har for meg aktualisert munnhellet: «Når du blir gammel og ingen vil ha deg, så sett deg på taket og la kråka ta deg».
Det er lenge siden ordtaket fant veien inn i minnebøkene til jentene i klassen, men denne valgkampen har til nå vist at det rommer en dypere sannhet enn vi kanskje liker å tro.
Les også:
