Kronikk

Omsorgsfull og forsvarlig helsehjelp. Tuller du?

Hadde de samme avvikene skjedd i en barnehage eller skole, hadde utvilsomt noen reagert. Men for eldre og syke er det greit.

Ina Rimberg

Jeg har lurt på om den enkelte helsearbeider bør stilles mer direkte ansvarlig for sine handlinger. Eldres rettssikkerhet er dårlig, skriver overlege Ina Rimberg.

Foto: Marko Golubovic

Ikke for å skryte, men jeg jobber på sykehjem.

Her jobber jeg med utholdende, flinke og omsorgsfulle multikunstnere. Hver dag, kveld og natt, 365 dager i året er det noen av disse supermenneskene på vakt. Jeg tror alle gjør sitt aller beste når de er på jobb.

Hvor ofte går vi hjem og er skikkelig fornøyde med egen innsats? Med kvaliteten på stellene vi har utført i dag? Med tryggheten for pasientene? Med følelsen av å ha god tid, og å ha gitt den best mulig faglig forsvarlige og omsorgsfulle helsehjelpen vi er etisk og juridisk pålagt å gi?

Eldres rettssikkerhet er dårlig.

Dagvakt, fullt bemannet (be-kvinnet er vel rettere å si), en av tre avdelinger:

32 beboere. Tre sykepleiere, syv helsefagarbeidere og to lærlinger på jobb.

27 beboere skal opp til frokost kl. 09:00, de resterende fem er sengeliggende i dag.

Alle beboere skal stelles. To måltider i løpet av vakten, begge lages av personalet.

12 beboere trenger hjelp i måltidet. Tre beboere får intravenøs antibiotika. Urinkateteret til L. er tett. S. faller på vei til badet, hun glemte at hun ikke lenger kunne hjelpe seg selv. Kutt må sys.

Et delt måltid, en klem eller en prat gir anledning til å vurdere beboeren fysisk og psykisk.

Kun tre av beboerne er mentalt klare, resten har en grad av demens. K. gråter fordi han ikke vet hvor han er, R. er sint fordi B. hallusinerer og påstår at R. har stjålet brillene hans, og kanskje vil ta rullatoren hans. R. gir fra seg rullatoren til B., det resulterer i nok et fall.

Kveldssykepleier har sykt barn, det må ringes etter erstatter, kan noen gjøre det? Åtte beboere skal på konsert, og må følges.

Mat må bestilles. Rom må ryddes. Medisinlister må fakses (!) til apoteket innen kl. 12:00. Har legen signert?

Hun som fyller 90 skal ha familien på besøk, og må få rullet håret. Hårrullene har B. tatt, og vil ikke gi dem fra seg.

Musikkterapeuten har jazzgruppe, men vi har ikke tid til å motivere M. til å delta, hun har angst og trenger tid til å forberede seg. N. vil ikke skifte bleie. H. ligger for døden. Pårørende er der, bra at de kan si ifra hvis H. trenger noe.

Det blir som å skrive avvik på en bil uten bremser.

Rent tøy skal legges tilbake til rett beboer. P. liker å hjelpe til med tøybrettingen, men det er det ikke tid til; to av helsefagarbeiderne er på obligatoriske nettkurs. Sykepleier må kontrollere medisinene. Vet noen om blærescanneren virker?

Hvem er ansvarlig for å bestille dekoder til TV-en til E.?

De ringer fra Helsehus om en ny pasient, kommer om én time. Én time? Det skal gå bra, ja, vi har både hjemmedialyse og velkomstblomst. Velkommen skal han være. T. blør neseblod igjen, kan noen ringe legen? Hun er opptatt i en pårørendesamtale, haster det?

Ikke for å skryte, men i dette systemet holder vi ut.

F. liker vind i håret. D. vil lukte på syrinene. B. trenger kroppskontakt for å føle seg rolig. A. forstår ikke hvorfor han må være her, men det hjelper hvis man viser ham fotoalbum fra gamle dager. T. leter etter ektefellen sin, og husker plutselig at hun er død, og blir utrøstelig.

Det ringer fra rom 118, men hun ringer hele tiden, så det er sannsynligvis ikke alvorlig denne gangen heller. Men hva hvis?

Pårørende til K. ringer; hvordan det går med mor etter at hun var på OBS-posten? -Bare vent litt, så skal jeg få tak i mors primærkontakt. -Beklager hun er litt opptatt med sårstell, jeg skal finne ut av det, ringer deg tilbake, ok?

Faglig, forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp. Tuller du?

Hvem skal ta lunsjpause først (ikke betalt)? Men ikke forlat avdelingen, vi trenger en som kan holde oppsyn. Har du gitt beskjed til legen om at T. kanskje har urinveisinfeksjon? Urinprøve må sendes til Ullevål, husk det.

Og jeg lurer på om F. begynner å bli verre i sin hjertesvikt, når er legen klar igjen?

Et stell, et delt måltid, en klem eller en prat gir anledning til å vurdere beboeren fysisk og psykisk, skape trygghet og tilhørighet, gi individuell omsorg. Det er vel noe av det vi mener når vi snakker om omsorgsfull helsehjelp?

Og verdig alderdom?

Men. Disse øyeblikkene er tidstyver, som stjeler verdifulle minutter fra noe som er mer produktivt/ nyttig/ effektivt. For hvem?

Her er poenget: For mange, for store, for alvorlige, for tidkrevende oppgaver skal løses av for få helsearbeidere. Disse helsearbeiderne skal dekke alle behovene til den unike gruppen «eldre».

Jeg har lurt på om den enkelte helsearbeider bør stilles mer direkte ansvarlig for sine handlinger.

Helsearbeidere i eldreomsorgen skal yte faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp til hver enkelt. Det er det overhodet ikke tid, ressurser eller penger til. Derfor brytes loven hver dag, mange ganger daglig.

Hva skjer når medisiner deles ut feil, pasienter faller fordi de måtte være alene i to minutter, vi ikke har tid til å motivere til stell, beboere ikke får kommet seg ut i frisk luft fordi det rett og slett ikke er noen som kan følge?

Avvik. Avvik på situasjoner som gjentas og gjentas.

Avviksmeldinger er brannslukking. Avvik er beskrivelser av et system som stiller den enkelte helsearbeider til ansvar for faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp, uten at vi er i nærheten av å ha ressursene til å kunne gjennomføre det.

Jeg har lurt på om den enkelte helsearbeider bør stilles mer direkte ansvarlig for sine handlinger. Eldres rettssikkerhet er dårlig.

Brukes det tvang uten vedtak (og det gjør det!), er ikke refleksen å kalle det et overgrep, men å «øke kompetansen om tvang».

Jeg tror alle gjør sitt aller beste når de er på jobb.

Hadde disse avvikene skjedd på en skole eller i en barnehage, hadde konsekvensene vært helt annerledes. Kardemommeloven og nestekjærlighetsprinsippet er godt kjent i velferdsstaten Norge.

De fleste av oss vet forskjell på rett og galt, og bør vi ikke kunne «ta» de som utfører disse avvikene?

Men så enkel er ikke virkeligheten.

Vi som jobber i eldreomsorgen vet at hverdagen er en Sisyfos` oppgave. Hvorfor i alle dager fortsetter vi? Og hvorfor protesterer vi ikke mye høyere mot det åpenbare enorme gapet mellom vårt ansvar for faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp på den ene siden, og de manglende ressursene på den andre? Når vi i tillegg blir gjort ansvarlige for at ting går galt?

Man kan ikke gjøre mer enn sitt aller beste. Og avvikene fortsetter å skje, til tross for den enorme innsatsen til helsearbeidere.

For mange, for store, for alvorlige, for tidkrevende oppgaver skal løses av for få helsearbeidere.

Det blir som å skrive avvik på en bil uten bremser; en bil som alle vet at ikke har bremser, og som selvfølgelig burde hatt bremser, og som er full av folk som har juridisk rett på at bilen skal kunne bremse, men det er den eneste bilen vi har fått utdelt.

Hvis det skjer noe galt med passasjerene, er det vi som styrer som er ansvarlige.

Hva skal vi gjøre? La pasientene bli igjen på fortauet? Og vi bremser med bena ut av dørene og hjelper hverandre.

Vi svinger og roper til døve ører at denne bilen har faktisk ikke bremser! Og prøver å holde farten nede og bufrer og legger madrasser i store hauger for at ingen skal bli skadet når vi krasjer.

Og alle vet at dette er bilen vi har, det er den vi kan bruke, og hvis vi ikke bruker den, da får i hvert fall ingen noe hjelp.

Kort ut i min første jobb etter turnus vurderte jeg å sende en føre-var-melding til Fylkesmannen: Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg er ganske flink, men allikevel kan jeg umulig få til alt jeg er pålagt etisk, mellommenneskelig og juridisk.Bare for å si ifra på forhånd, liksom, så ansvaret blir litt mindre.

Ikke for å skryte, men jeg jobber på sykehjem.

Hvordan kan ansvaret dyttes mer tilbake dit det hører hjemme? Kanskje alle helsearbeidere bør skrive et på-forhånd-avvik, for å si ifra om at bilen fortsatt ikke har bremser?

Ikke for å skryte, men i dette systemet holder vi ut.

Ina Rimberg er overlege på Kantarellen Bo og Rehabiliteringssenter, men skriver kronikken for egen regning. Hun er også utdannet sykepleier, og er leder i Klinisk etikk-komité i Sykehjemsetaten.