Kronikk

Ja til hjertesvikt, nei til demens

Min mor er dement. Det skulle likevel mye til for å sikre henne en sykehjemsplass.

Demens ingress alternativ

En dement 86-åring som trenger hjelp av naboer til å finne veien hjem får ikke sykehjemsplass, men blir lagt inn på sykehus umiddelbart når det er mistanke om hjertesvikt, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsbilde)

Foto: NTB / NTB

Moren min har lenge slitt med demens.

Hun er sikker på at det er fremmede i leiligheten, og hun kan sjekke døra og gå ut i korridoren et titalls ganger i løpet av natta.

Hun har blitt plukket opp av naboer som har møtt henne på kveldstid ved inngangen og fulgt henne opp i leiligheten fordi hun ikke fant veien selv.

Hun har ringt oss pårørende på natten med panikkanfall fordi hun ikke kjenner seg igjen i leiligheten, eller mener det har vært fremmede på besøk.

Dette er en tilstand vi pårørende mente var både uforsvarlig og uverdig. Ikke minst fordi vi vet at mor bare unntaksvis er i stand til å håndtere telefonen og ringe oss.

Bydelen hevdet likevel hun ikke kvalifiserte til sykehjemsplass. Signalet var at så lenge det ikke var noe alvorlig fysisk i veien, var det heller ikke behov for sykehjem.

Det eneste de kan håpe på er en hjertesvikt. Det klinger bedre enn omsorgssvikt.

Kontrasten var stor da hun nylig ble innlagt for mulig hjertesvikt. Da kom ambulansen ikke bare én gang, men to, i løpet av samme helg. Det ble gjort utredninger og hun ble innlagt til observasjon.

Det samme var ikke tilfelle da søsteren min og jeg på nyåret påpekte at mor var blitt mer dement, forvirret og paranoid i løpet av bare noen måneder.

Den første søknaden om sykehjem ble avslått, med henvisning til at hun fikk forsvarlig omsorg hjemme. Det ble også vist til at hun hadde trygghetsalarm, til tross for at bydelen var informert om at hun ikke var i stand til å bruke den dersom noe skjedde.

Etter å ha klaget på vedtaket, fikk vi beskjed om at saken ville bli sendt til gjennomgang hos statsforvalteren, og at behandlingen der kunne ta lang tid.

På spørsmål om hva hun skulle gjøre i mellomtiden, var svaret fra bydelen at hun enten måtte vente til statsforvalteren hadde behandlet saken, eller trekke klagen og fremme en ny søknad.

Vi valgte da å trekke klagen og fremme ny søknad, av frykt for hva som kunne skje med mor mens klagen ble behandlet.

Som pårørende er det rystende å se slike holdninger i Norge i 2021.

Jeg skulle like å se hvordan en tilsvarende klage om manglende behandling for hjertesvikt ville blitt håndtert.

Hadde vi da fått svar om at ny vurdering måtte vente til statsforvalteren hadde sagt sitt, og at en klage på vedtaket måtte trekkes før hun kunne få behandling?

Dette avslører den absurde forskjellsbehandlingen av demente.

Har noen en somatisk lidelse tar helsevesenet det på alvor, og handler umiddelbart. Dersom det er snakk om psykiatri – i dette tilfelle demens i utvikling – virker det som om hjelpeapparatet tror tid ikke er en faktor.

Så lenge klienten greier å gå på do ved egen hjelp, er det ikke så farlig om hun er oppe ti ganger i løpet av en natt for å sjekke om det er fremmede utenfor, eller spør oss som kommer på besøk om hvor doen er.

Man kan mistenke at bydelen bevisst bagatelliserer behovet for sykehjemsplass.

Som pårørende er det rystende å se slike holdninger i Norge i 2021.

Dette er først og fremst et ledelsesproblem. Den enkelte hjemmesykepleier eller saksbehandler i systemet gjør så godt de kan. Men at lederne deres ikke tar begreper som forsvarlig omsorg og livskvalitet på alvor, er uforståelig.

Man kan mistenke at bydelen bevisst bagatelliserer behovet for sykehjemsplass, fordi en uforsvarlig hjemmesituasjon utløser en lovfestet plikt til å tilby plass.

Derfor er det kanskje enklere å late som at klienten fortsatt kan greie seg med hjemmesykepleie og innsats fra pårørende, til tross for overveldende dokumentasjon på det motsatte.

En slik holdning pålegger bydelen et stort ansvar dersom noe går galt.

Heldigvis har mor nå fått sykehjemsplass – etter et halvt års runddans med søknad, klage på avslag, trukket klage og ny søknad.

Andre demente i samme situasjon, uten hjelpere som tar opp kampen, er dømt til å tape.

Det eneste de kan håpe på er en hjertesvikt. Det klinger bedre enn omsorgssvikt. Man kan spørre seg: Hvor ligger egentlig svikten, og er det slik vi vil ha det?