Valghøsten is coming. Et spill om ordførertroner i landets kommuner som Frp er ganske dårlig posisjonert for. Partiet stiller færre lister enn Ap, Høyre og Senterpartiet og det er en mindre andel av velgerne som får anledning til å stemme partiet i år, sammenlignet med forrige kommunestyrevalg, ifølge Tv2.
I 2015 fikk partiet 9,5 prosent oppslutning og fikk mer enn halvert antallet ordfører. Partiet gikk fra 1143 kommunestyrerepresentanter i 2011 til 895 innvalgte i 2015. Den gang gikk det dårlig. Nå ligger de enda dårligere an.
Frp går nå inn i en valgkamp med færre profiler rundt om i landet enn de hadde sist. Frp sliter organisatorisk og politisk i storbyene, særlig de to største. I mange småkommuner stiller ikke partiet lister.
Normalt snakker man om regjeringsslitasje i betydning av at regjeringer, og partiene som deltar, faller i popularitet, jo lenger man sitter med makten. Gjerne fordi sentrale løfter ikke innfris i den form eller grad velgerne ble forespeilet. For partier i samarbeidsregjering er det dessuten en fare for at partiene må stå i så mange kompromisser at hvert enkelt partis profil blir visket ut. Dessuten har opposisjonen tid til å vise frem gylne alternativ, mens partiene som har makt blir stilt til ansvar for det som er.
En annen form for slitasje
Frp har ikke nødvendigvis gjort en dårlig jobb som regjeringsparti. Partiet har fått albuerom til å vise sine primærstandpunkt. Partiet har fått synlige gjennomslag som er løftet frem med utestemme. Det står ikke på dét. Frp som var Norges første fløyparti i en mindretallsregjering har blitt gjenvalgt, stikk i strid med hva de fleste trodde.
Partiets regjeringsslitasje handler først og fremst om det personalpolitiske. Det tar på å bemanne et regjeringsapparat på sjette året. Det tar på å måtte bruke masse tid på Leirstein-sakene, Keshvaris reiseregninger, Njåstads dokumentlekkasje fra organisasjonsutvalget, Wara-saken, Sandberg-saken, og stadige statsrådsskifter.
En rekke profiler er ikke lenger å finne i landsmøtesalen.
- Lars Nehru Sand før Frps landsmøter:
- 2017: Frps lærdom i lufta kan gi brå landing
- 2016: Maktpartyet
- 2015: Makt med megafon
- 2014: Leggspark fra fotfolket
Organisasjonsarbeid og intern kursvirksomhet er en viktig del av partibygging. Det betaler seg aldri direkte i positiv presseoppslag og klapp på skulderen fra velgere, men det betaler seg alltid i en vitalisering av partiets medlemmer og politikere som i neste runde bidrar til det første.
For Frp var det interne grunnarbeidet en paradegren i mange år, men de siste årene har arbeidet ikke hatt samme prioritet, glød og resultat som tidligere. Det merker man effektene av når færre lister, lite utskifting der det åpenbart trengs blir resultatet.
I Oslo og Bergen har partiet blitt møtt av særs dårlige målinger ved opptakten til lokalvalgkampen. I April fikk partiet 3,0 og 5,1 prosent på to målinger i Oslo. I Bergen 4,8 prosent.
Begge byene har rød ordfører, eiendomsskatt, byvekstavtale, innvandrerbefolkning, flere innbyggere med høyere utdanning og Frp-lag med kampvotering om listetoppen hvor kandidater som ønsket en justering av lokalpartiets kurs ble nedstemt.
I partilederens hjemfylke ser det dårlig ut for Frp, Siv Jensen trenger hjelp i nærområdene, for å si det på den måten.
I begge byene står Frp i fare for å tape kampen om oppmerksomheten på borgerlig side til Høyre, og nyhetens interesse som protestbevegelse, tas opp av nye lister som fronter bompengemotstand i byene. På landsbygda tar Sp rollen.
En nærliggende slutning, kan være at Frps fremste rolle som protestbevegelse er enklere å spille i rikspolitikken enn i lokalpolitikken.
Kompromissvilje eller primærstandpunkt
En underliggende konflikt i partiet er stadig avveiningene mellom å være et kompromissøkende maktfaktor, eller å vise primærstandpunkt. Etter regjeringsutvidelsen er ikke spagaten blitt mindre. Meningsmålingene i lokalvalgsåret viser at Frp så vidt holder 10-tallet ved spørsmål om stortingsvalg, og ligger an til et kommunevalgsresultat under 10 prosents oppslutning. Dette hjelper ikke på verken selvtilliten eller tålmodigheten i partiorganisasjonen.
Derfor er det et krevende utgangspunkt for valgkampen.
Lars Nehru Sand før årets landsmøter:
Mens Siv Jensen kommer til landsmøtet i sort regjeringsbil, vil flere Frp-ere kjøre til Gardermoen med veteranbiler som skal få spesiell velkomst ved ankomst. Bil er kultur, mener Frp. Samferdselspolitikken er viktig for partiet, men spørsmålet om bompenger er ikke lenger en parademarsj.
Samferdselsministeren vil jo fronte en rekordstor transportplan og finansministeren vil selvsagt ikke gå god for at alternativet til bompenger er at staten betaler mer for prosjektene over eller under budsjettstreken hun har ansvaret for å vokte.
Frps ønske om mer vei og mindre bompenger er umulig å levere på i posisjon. Kanskje også derfor slet selveste Frp-lederen med å svare på alternative måter å finansiere veiprosjekt på, da Dagsavisen spurte finansministeren denne uken.
Mindre handlingsrom
Partiets handlingsrom i en sak som betyr mye for en stadig økende velgergruppe er mindre enn noensinne. Derfor blir svarene ofte å legge opp til ping-pong mellom stat og kommune for hvem som har ansvaret for akkurat den bomstasjonen du måtte irritere deg over. Slikt imponerer ikke velgerne.
Selv om det fortsatt er sant at Frp er det eneste stortingspartiet som er mot bompenger som finansieringsmodell, og at partiet har fått gjennomslag som demper bompengeinnkrevingen noe i størrelse (andel av totalkostnad, mindre finansielle omkostninger) og varighet (antallet år med innkrevinger). Folk flest ser nok uansett kun på beløpet på skiltet. Det har ikke nødvendigvis blitt mindre.
Det avgjørende men-et er uansett at Frp samtidig er partiet som er for de fleste av veiprosjektene og heller ikke har penger til å fullfinansiere dem over statsbudsjettet.
Må balansere om IS-krigernes barn
Denne helgen skal Frp atter en gang få testet balanseøvelsen som regjeringsparti. Spørsmålet om skjebnen til IS-krigernes barn splitter partiet og regjeringen. Igjen står kompromissvilje mot særstandpunkt. Streng innvandringspolitikk mot det å hjelpe barn.
Da Siv Jensen og Sylvi Listhaug møtte pressen før landsmøtet, snakket de mest om fordømmelsen av de voksnes handlinger, lite om hvor langt (eller kort) Frp vil gå for å hjelpe barna. Det er åpenbart en sak som er vanskelig for partiet å konkludere samstemt i.
Med færre lister, få lokale profiler, manglende oppslutning i de største byene, et Sp i vekst i distriktene og mindre politisk handlingsrom i viktige saker går Frp en krevende valgkamp i møte.
