Hopp til innhold
Kommentar

Makt med megafon

Frps første valgkamp som regjeringsparti vil bli en studie i om Siv Jensen har klart å forene to motstridende kulturer på grasrota. Helgens landsmøte vil gi et forvarsel.

siv
Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix

Stort sett hver eneste onsdag i Stortingsåret tar Frp-representantene med seg papirer, nettbrett og mobiltelefonen sine gjennom Stortingets underjordiske korridorer for å møtes i det som er en gammel hotellbygning med et stengt, ærverdig konditori.

Gruppemøtene, hvor representantene, rådgivere, statsråder går gjennom status og behandler saker, har referatforbud. Pressen venter av og til på gangen. Denne stortingsperioden er det for første gang statsråder med Frp-pin på venstre jakkeslag som setter seg rundt møtebordet. De er hos sine egne, men de andre. Eget parti, men utenfor regjeringsbobla.

jensen

Partileder Siv Jensen på vei inn til et gruppemøte i Frp.

Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

Det er her pragmatismen møter primærstandpunktene. Statsråder og stortingsrepresentantene. Det er her Frpere med ulike dialekter sier svært så klart i fra. I regjeringsperioden har de lagt press på krav, avvist forslag, hisset seg opp over sentrumspartienes gjennomslag og spurt «Hvor er egentlig partilederen vår?». Gruppemøtene har rett og slett vært en vel så betydelig utfordring for regjeringsdeltagelsen, som grasrota.

Kulturforskjeller

Frp var et protestparti, evig opposisjonsparti og et parti hvor folkevalgte, tillitsvalgte og velgere var skjønt enige om at primærstandpunkt og megafon var bedre enn pragmatisme og kompromiss. Dagens partileder sitter i Finansdepartementet som statsråd.

Folkevalgte, tillitsvalgte og velgere var skjønt enige om at primærstandpunkt og megafon var bedre enn pragmatisme og kompromiss.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Kulturforskjellene mellom Høyre og Frp ville blitt ekstra tydelige om man hadde fått lov til å slippe inn på disse ukentlige møtene. Det vet ikke minst statsrådene. De ser hvor mye mer energi som må brukes på å få med seg Frp-gjengen. Hvor mye mer intern opposisjon, krav og kompromissløshet som finnes her. Høyre-statsrådene merker det når de får høre signalene om sine saker, Frp-statsrådene får tidvis smertelig erfare det når de hører debatten om sine saker.

Diskusjon og krav kommer opp i hvert eneste parti, selvsagt. Men stemningen hos Frp oppleves ulikt de andre partiene. Det har sine kulturelle forklaringer.

De fleste partiene har sin største interne opposisjon på den såkalte grasrota, et stykke unna det man kan kalle Oslo-eliten. I Frp er det mye større intern opposisjon som kommer til orde i et presumtivt «eliteforum» som et gruppemøte er. Ikke nødvendigvis så mange i antall, men med stor styrke.

Er makt et mål?

Partikulturen viser for alvor hvorfor Frp skiller seg fra alle andre partier som har sittet i regjering. På flere områder:

  • I Frp er det mange som nok vil utfordre et eventuelt premiss om at det er et mål å søke makt. Denne gruppen er en potensielt støyete minoritet. Som mener det viktigste i politikken ikke er å få rett, men å hele tiden ha rett. De snakker primærstandpunkt til frokost, lunsj, middag og kvelds.
  • Flere i Frp som har et problematisk forhold til mye av det en stat og sentralmakt i seg selv representerer som system og forvaltningskultur og deres tidkrevende metodikk.
  • Selv internt i partiet, peker mange på at det blant Frps medlemmer og velgere er flere «ensakspolitikere» enn i mange andre partier. Som valgte Frp (i hovedsak) på grunn av én enkeltsak. Hvis de er opptatt av enten asylpolitikk eller skattepolitikk eller helse/eldrepolitikk, hjelper det ikke så mye for dem at Ketil Solvik-Olsen er en dyktig samferdselsminister med politiske resultater. Dette merker man når man lytter til landsmøtedebattene.

Summen av dette er et parti som er krevende å lede i en regjeringshverdag. Denne helgen skal Siv Jensen møte grasrota, eller «rørsla», som den kalles rundt Frps runde lunsjbord i stortingsrestauranten. Paradokset er at det trenger ikke bli særlig tøffere enn hva det er hver eneste uke. I større grad enn i andre partier er rørsla sjefen og premissleverandøren. Andre partier, særlig Ap og Høyre, har en ledelse som leder en partiorganisasjon. I Frp sa Siv Jensen om rørsla at «De er våre sjefer. De som gir oss ordre. De er fulle av forventninger og engasjement», på en pressekonferanse denne uken.

Brytningstid

Årets landsmøte skjer i en slags brytningstid i partiet. Etter asylbarn-avtalen sa Per Sandberg til Adresseavisen at avtalen «var en grei pris å betale», at «Frp hadde mer å gi». Slike provokasjoner mot samarbeidspartiene provoserer også internt i Frp. Megafon er ikke et middel for alle, lenger. Når de nå er litt mer i medvind på meningsmålingene, går Frp med litt mer hevet hode enn for én måned siden.

Før fjorårets landsmøte bar Jensen rørsla om å sparke henne på leggen (ekstern lenke). Hun trengte krav, forventninger og forhandlingstyngde inn i budsjettdebatten i regjeringen. Nå er hun ikke like tydelige på at egen-initierte krav er like kjærkomment.

Årets landsmøte skjer i en slags brytningstid i partiet. Megafon er ikke et middel for alle, lenger

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Fjorårets landsmøte var en imponerende pedagogisk øvelse fra Frps ledelse. Årets landsmøte trenger et annet prosjekt. Det skal ikke handle om «hva innebærer det å være i regjering» (så 2013). Det skal ikke handle om «se, alt vi får til» (så 2014).

Nå skal Siv Jensen innenfor Frp-kulturens rammer ha med seg rørsla på å finne en videre visjon og et politisk prosjekt (2015). Eldreomsorg kan bli hovedsaken deres i lokalvalgkampen. Hva da med ensakspolitikere på andre felt? Hva da om det ikke leveres godt nok for alle i partiet? Hva da med de som ikke vil kompromisse?

De får selvsagt høre at Frp får til ting i regjering. At det innen samferdsel og justis og landbruk skjer endringer og gjøres grep som ikke ville blitt gjort dersom Frp ikke satt i regjering. At Frps partiprogram for 2017 ikke trenger en setning om å fjerne arveavgiften, fordi det er gjennomført. På ordentlig. At derfor er politisk makt et poeng. Selv for Frp.

Mange ynder å sammenligne hvordan Frp og SV gjør det i regjering. Sammenligningen er av og til relevant, men det er en del som skiller. Kanskje spesielt hva gjelder kultur og selvforståelse.

Ikke helt likt SV

I SV fikk begge fløyer være med inn i regjeringsprosjektet. Hos Frp er ikke nødvendigvis de som har vært mest innvandringskritiske blitt med på regjeringslaget, og det er også her man har sett mest bråk. SV var i årene før 2005 aldri større enn Ap, partiet var forberedt på at regjeringsposisjon ville være som lillebror-parti.

Frp har vist at de evner å ha makt. Mange i partiet har vist vilje til makt. Flere i partiet ser at makten koster en pris de ikke har meldt seg inn i politikken for å betale.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Frp drev offensiv 2009-valgkamp, snakket om Siv Jensen som statsminister og la frem 100-dagersprogram. Slikt skaper forventningspress, kultur for krav og håp om gjennomslag. Så vil man kunne peke på at ensaks-dimensjonen er mindre i SV, selv NATO-motstandere kunne glede seg over barnehagegjennomslag, kanskje i større grad enn hva innvandringsmotstandere i Frp nødvendigvis gleder seg over færre bompengeselskap.

Frp har vist at de evner å ha makt. Mange i partiet har vist vilje til makt. Flere i partiet ser at makten koster en pris de ikke har meldt seg inn i politikken for å betale.

Derfor er studien av Frp 2013-2017 et sjeldent studieobjekt for oss som liker politikk, strategi, kommunikasjon, kultur og ledelse.