Da Birgit Skarstein ble lam, oppdaga hun at kroppen hennes var som skapt for å ro.
Problemet var bare at robåter ikke var skapt for henne.
I flere år har hun og forskere jobba med et hemmelig prosjekt.
De håper det vil forandre paraidretten.

Birgit og båten

Birgit og båten

Romaskina Birgit Skarstein sitter på minner litt om en avansert kassebil. Stropper, planker, skruer, sitteunderlag og gaffateip i uskjønn forening. Den er åpenbart ikke bygd etter estetiske føringer.

Birgit puster inn i et langt plastrør som måler oksygenopptaket hennes, mens hun ror som om det skulle vært Paralympics-finale. Idrettslaboratoriet i Granåsen i Trondheim er stappfullt av maskiner og mennesker; trenere, fysiologer og materialteknologer. Og Birgit Skarstein.

Sannsynligheten er stor for at du ikke kan nevne tre norske paraidrettsutøvere. Men sjansen for at du kan navnet på hvertfall én er nok enda større.

Birgit Skarstein har gitt rullestolbrukere et evig smilende ansikt. Akkurat nå har hun det vondt.

Bra, Birgit! Pusta stort, jobba gjennom! Ekonomi! Herligt jobbat!

Rolandslagets trener Johan Flodin motiverer mens han holder øye med de mange parametrene Birgit måles på.

24,8, det har jag aldri sett förut.

Nøyaktig hva tallet 24,8 referer til er vanskelig å si, men det er åpenbart imponerende. Johan gliser og rister litt vantro på hodet.

Menneskene i rommet er samla her av én konkret grunn – å prøve å finne ut hva som er den mest hensiktsmessige sittestillinga for en roer som er lam fra livet og ned. Det er det nemlig ingen som vet, det har nesten ikke blitt forska på paraidrett. Før nå.

«Nå» er desember 2019, og det store målet er paralympics i Tokyo om åtte måneder. Det vil si, egentlig er det om ett år og åtte måneder, men det er det foreløpig ingen som vet. På tross av at rommet er fylt til randen av kompetanse, er det ingen som har spesialisert seg på å spå pandemier.

– Med den här sittställningen kan Birgit sätta världsrekord på roddmaskin när som helst.

Treneren har for lengst skjønt at prosjekt Birgits båt vil gjøre henne bedre, og dagens datainnhøsting gjør ham ikke mindre trygg.

Men målet er ikke bare å få Birgit til å ro fortere, gjengen i rommet har planer om å forandre paraidrettsverden.

Birgit Skarstein

Testresultatene gir alle involverte grunn til å smile. Trener Johan Flodin helt til høyre i bildet.

Uhellet som ikke kom alene

Det var aldri idrettsutøver Birgit Skarstein skulle bli.

Ikke på grunn av manglende talent – hun utmerka seg tidlig på friidrettsbanen, i 60 meter, høyde og lengde. Hun løp orientering og gikk på ski. Hun var så god til å svømme at hun deltok i nasjonale stevner, men slutta da hun var 13.

Birgit skulle satse på utdanning, hun var skarp og jobba hardt. Resultatet var et VGS-vitnemål med bare femmere og seksere. Hun trente fortsatt masse – styrke, sykling, svømming – men bare for gøy.

Etter videregående var planen Befalsskolen, men Forsvaret ville det annerledes. En veltrent kropp og et kjapt hode var ikke nok til å veie opp for astma og dårlig syn, Birgit fikk avslag. Hun krangla helt til hun fikk beskjed om at hun var sletta fra Forsvarets register.

Som 19-åring dro Birgit til Thailand for å jobbe som engelsklærer, kokk og altmuligdame for flyktninger på et barnehjem. En tur til Malaysia for å fornye visum forandra livet hennes.

Birgit dro for å bade sammen med noen svenske backpackere, de skulle hoppe ut i vannet fra to meters høyde. Først hoppa en av de svenske guttene, det gikk helt fint. Så hoppa Birgit, det gikk absolutt ikke fint.

Hun traff noe hardt under overflata, sannsynligvis søppel. Begge leggbeina i venstre fot knakk, to av tre hovedpulsårer røyk. Foten hang fast i skinn og sener. Det å brekke beinet tvers av på ei øy i Malaysia er dramatisk nok, men dette var bare det første av tre særdeles uheldige omstendigheter som til slutt skulle gjøre Birgit lam for livet.

Uhell nummer to bar navnet Shewanella putrefaciens, og var en bakterie Birgit tok med seg hjem fra Malaysia. Den spiste opp foten fra innsida og var svært vanskelig å stoppe siden legene hadde meget begrensa kunnskap om den. De fant bare ett eneste registrert tilfelle på verdensbasis før Birgit, en 89 år gammel mann på Sicilia. Han døde.

Birgit ble veldig sjuk, og fikk ulike typer antibiotika av det drøye slaget. To av dem sendte henne i anafylaktisk sjokk, en allergisk reaksjon som fort kan få fatalt utfall. Men Birgit kom seg gjennom både antibiotikakurer og 15 operasjoner, og ble i september 2009 erklært frisk – ni måneder etter ulykken. Hun humpa rundt på krykker, og hadde begynt å studere statsvitenskap på Blindern.

Det var før uhell nummer tre, som inntraff kun uker etter friskmeldinga. Det gjensto nemlig én siste operasjon, bein skulle flyttes fra hofte til legg for å forsterke sistnevnte. Legene bomma på epiduralen, og Birgit ble lam fra livet og ned.

– Det er ikke så mye å være sint på, hva skal man gjøre? Det hjelper ikke uansett.

Noen, det vil si svært mange, hadde nok ganske sikkert klart å bli sinte hvis de hadde gjennomlevd det Birgit gjorde i 2008 og 2009. Resignerte også. Men sinne og resignasjon er ikke Birgits stil. For henne er glasset så halvfullt at det nesten renner over.

Birgit Skarstein

Det spørsmålet jeg har fått flest ganger under arbeidet med denne saken...

Birgit Skarstein

er "er Birgit virkelig så blid og positiv som man får inntrykk av?"...

Birgit Skarstein

og svaret på det er...

Birgit gliser i båt

utvilsomt...

Birgit Skarstein

...ja

– Jeg var glad for at jeg levde. At jeg ikke stupte med hodet først, at bakterien ikke gikk inn i blodet.

Pragmatikeren Birgit Skarstein begynte straks å lete etter løsninger. Hun var vant til å være den spreke og sterke, den som tok den ekstra sekken på tur.

– Plutselig hadde jeg kanskje 64 år igjen å leve der armene skulle bære beina. Hvis jeg skulle leve det livet jeg ønska måtte jeg bli sabla sterk i overkroppen.

12 år senere sitter vi med en foreløpig fasit i hånd – Birgit ble sabla sterk i overkroppen.

Birgit den Grenseløse

Birgit begynte umiddelbart å trene. Armsykkel, svømming, styrke og stabilitet. Et halvt år etter lammelsen gikk hun sitt første skirenn, på det tidspunktet var hun etter eget utsagn en pjusk liten spurv.

Hun brukte pengene hun hadde spart siden konfirmasjonen på et rehabiliteringsopphold i San Diego, USA. Der hun i Norge hadde blitt løfta rundt, ble hun nå brølt til. Tilbake i Oslo investerte hun i kjeledress så hun kunne krabbe gjennom snøen til t-banen, hun kom seg ikke opp den bratte bakken i rullestolen. Bein knakk med jevne mellomrom, Birgit ville ikke ha hjelp.

I 2011 deltok Birgit på Ingen grenser. Lars Monsen hadde sett gjennom alle søknadene og plukka ut Birgits aller først. Den samme Monsen anbefalte Norges Idrettsforbund å hyre inn Birgit til å holde foredrag om det å drive idrett som funksjonshemmet. NIF ga henne jobb som fagkonsulent på dagen, hun skulle jobbe med idrettspolitikk med fokus på paraidrett.

Problemet var bare at Birgit, på tross av å være en ekstremt treningsglad dame med funksjonshemming, ikke egentlig hadde noe forhold til paraidrett. Hun måtte utvide horisonten, og i 2012 dro hun på nok en tur som skulle vise seg å forandre livet hennes, denne gangen til London og paralympiske leker.

Fy søren så kult dette er, var hennes umiddelbare reaksjon. Der og da bestemte hun seg for å bruke tjueåra sine på å bli ordentlig god.

– I verste fall kom jeg til å bli veldig godt trent, noe som uansett ville være en investering i livskvalitet.

Men hvilken idrett skulle hun bli god i?

Paralegenden Cato Zahl Pedersen tipsa Birgit om roing, som han beskrev som en svært krevende, teknisk idrett, der mental styrke og evnen til å tåle smerte var viktig.

Birgit er 180 centimeter høy, og har et vingespenn på 183 centimeter. Hun er både eksplosiv og utholdende. Den mentale styrken ville heller ikke være en flaskehals, men det har du kanskje allerede skjønt?

Birgit var som skapt for å ro. Det hun enda ikke visste var at robåter ikke var skapt for henne.

Birgit vs. Olaf

Birgit forelska seg i roing på et tidspunkt der det norske rolandslaget var langt nede. I London tok de ikke en eneste medalje, sist dét skjedde var i 1968.

Mens Birgit gjorde seg kjent med romaskinene i lokalene til Christiania Roklubb, ansatte Norges Roforbund ny trener. Svenske Johan Flodin, med OL-erfaring som utøver fra Atalanta-OL, flytta fra Strømstad til Oslo.

Det tok ikke lang tid før Johan innlemma Birgit i landslaget, som eneste kvinne. Birgit trivdes fra første stund.

– Olaf Tufte er tungvekt herre, jeg er dame i største skadeklasse. Likevel trener vi veldig godt sammen – programmet er hovedsakelig likt, bare med noen små justeringer.

Johan og Birgit

Johan Flodin er trener for hele landslaget, men coach for bare noen av utøverne. Birgit er en av dem.

Johan Flodin

Johan sier at "roing er lett å forske på", i og med at bevegelsene man gjør i kontrollerte former på romaskin er svært overførbare til vann.

Birgit og Johan

Birgit om Johan: "Ekstremt god faglig, svært dyktig formidler, fokusererer på det som er bra...

Johan og Birgit

...veldig ydmyk, god med mennesker, absolutt ingen besserwisser, nysgjerrig"

Johan og Birgit

Johan presiserer at det ikke er noen forskjell på måten Birgit utøver idretten sin sammenligna med for eksempel Olaf Tufte. - Hun satser nøyaktig like hardt.

Johan Flodin

Johan Flodin er kåra til årets rotrener i verden, og blir fortsatt nominert - til tross for at det er en tittel man kun kan vinne én gang.

At treningsprogrammet er relativt likt har aldri vært noe problem. Problemet er at litt for mye annet også har vært likt.

– I starten av Birgits karriere overførte vi i alt for stor grad det vi visste om funksjonsfriske roere til pararoere, forklarer Johan.

Ser vi nærmere på de fysiologiske forskjellene mellom for eksempel Olaf Tufte og Birgit Skarstein, skjønner vi at det ikke nødvendigvis er en god idé:

For en funksjonsfrisk topproer ser belastningsfordelinga omtrent sånn ut:

Birgit er lam sånn cirka fra navlen og ned, det vil si at hun først og fremst må belage seg på armstyrken, selv om hun også får hjelp av øvre del av magen og ryggen. Da hun starta med roing for snaut ti år siden satt hun med beina strakt ut, og seteryggen i nitti graders vinkel mot setet. Dette fortsatte hun med lenge.

I rettferdighetens navn var det ikke så rart at de holdt fast på denne sittestillinga, for Birgit gjorde det – for å si det litt forsiktig – bra. Sjekk denne merittlista:

  • VM 2013: Sølv
  • VM 2014: Gull
  • VM 2015: Bronse
  • VM 2017: Gull
  • VM 2018: Gull
  • VM 2019: Gull

Men for Birgit er det ikke nok å være best, hun vil bli bedre.

Jakten på sittestillinga

Allerede i 2014 begynte hun å jobbe med setet i båten. Kunne det være noe å hente på å gjøre spesialtilpasninger?

NTNU-studenter hjalp henne med å konstruere setet hun brukte da hun rodde inn til fjerdeplass i paralympics i Rio 2016. Det var likevel på mange måter et soloprosjekt, først og fremst bygd på Birgits opplevelse av hvordan setet burde være. Og kunnskapen hun tilegna seg i prosessen forble hennes egen, hverken Olympiatoppen eller roforbundet var involvert.

I 2018 bestemte Birgit og Johan seg - nye tanker måtte tenkes, grep måtte tas. Birgit ville ha større bevegelsesfrihet. De hadde eksperimentert masse innenfor rammene til det eksisterende utstyret, nå ville de lage utstyr etter rammene til Birgits kropp.

– Det var en mye mer hensiktsmessig måte å tenke på, hvordan kan vi bruke kroppen best mulig?

Å bruke kroppen best mulig er likevel lettere sagt enn gjort, Birgit og Johan trengte hjelp. Og hjelp skulle de få.

Tilfeldighetene ville det sånn at en gjeng studenter ved institutt for maskinteknikk og produksjon på NTNU var på jakt etter noe å skrive masteroppgave om. Det å optimalisere båten til sjølveste Birgit Skarstein virka naturlig nok som en spennende oppgave.

Sindre Wold Eikevåg var på dette tidspunktet en av de nevnte masterstudentene. Nå er han doktorgradsstipendiat, og jobber fortsatt med Birgits båt. Han tar oss to år tilbake i tid:

– Vi hadde én eneste føring, å gjøre Birgit raskere på vannet. Ingen av oss hadde sett en båt før. Men vi fulgte læresetninga til en av professorene våre: Når du ikke vet hva du gjør – da bygger du.

Og Sindre og gjengen bygde.

Prototyp nummer én

Robåt eller kiste?

De starta med å lage et sete som skulle være lett å justere. Det besto av tre bevegelige deler, ryggstøtta, selve setet, og en støtte for leggene.

Første test ble gjennomført på romaskin på Olympiatoppen i Oslo i oktober 2019. De starta med en relativt tilfeldig valgt kombinasjon av vinkler, og resultatene lot ikke vente på seg.

Før vi går nærmere inn på disse resultatene, må vi se litt på metodikken.

Når Birgit ror, overfører hun kraft fra kroppen sin til romaskina. Vi kan dermed si at hun produserer watt, og dette er enkelt å måle. En annen ting som er enkelt å måle er Birgits puls.

Ved å la Birgit ro med en kraft som genererer en viss mengde watt, i dette tilfellet 100, og samtidig monitorere puls og melkesyre, får du et bilde av hvor kostnadseffektivt Birgit ror. Det er mer hensiktsmessig å produsere 100 watt med 140 i puls enn med 160 i puls.

Jo mer kostnadseffektivt du ror, dess fortere/lenger kan du ro.

I løpet av en testdag ror Birgit med samme kraft på et gitt utvalg med vinkelkombinasjoner, og det er her det med lett å justere kommer inn i bildet. For at Birgit skal komme seg gjennom et titalls kombinasjoner i løpet av én treningsøkt kan ikke omstillinga av setet ta veldig lang tid. Og nå gjør den heller ikke det, den tar et par minutter.

Har du tilgang på romaskin? Prøv å ro 2000 meter på 08:18.5 uten å bruke beina. Lykke til!

Tilbake til det første forsøket. Premisset er altså som følger: Helt nytt og uvant sete, tilfeldig innstilt.

Sammenligna med de gamle innstillingene ror Birgit nå med ti prosent lavere puls på 100 watt. Ti prosent forbedring for en utøver som allerede er verdens beste er intet mindre enn oppsiktsvekkende.

Se for deg en Karsten Warholm med nye sko plutselig løpe 400 meter hekk drøyt fire sekunder raskere. Da har du en verdensrekord som vil bli stående ei stund.

Sindre forteller at folk ikke trodde på resultatet når de fikk høre om det.

– Det var for ekstremt, for godt til å være sant. Kan verdens beste roer ha rodd så ineffektivt?

Neste test var i Trondheim et par måneder senere, der vi starta denne fortellinga. På dette tidspunktet hadde de landa på fem ryggvinkler og tre knevinkler de hadde trua på.

15 posisjoner ble testa, med oppløftende og tydelige resultater. 115 graders vinkel pekte seg etter hvert ut som noe som ligna en vinner. Dataene viste det, Johan så det, og Birgit kjente det.

Men selv om den nye, tilbakelente posisjonen ga Birgit mye mer plass til å dra, var det noe som skurra. Det var tungt å komme seg opp igjen.

Utgangspunktet så sånn ut: beina rett frem og seterygg i nitti graders vinkel mot setet.
Første prototyp ga fleksibilitet, Birgit kunne teste ut ulike vinkler i hofteleddsbøyer og knær.
Til slutt landa de på en kurva seterygg.
Den ga både støtte til korsryggen, og rom for bevegelse i øvre del av ryggen.

Nå slipper Birgit å miste spennet i kroppen når hun starter draget. Hun får tilta bekkenet litt bakover, samtidig som hun får utnytta sin usannsynlig muskuløse ryggtavle gjennom hele draget, uten å bli stoppa av en malplassert seterygg.

Birgit, Johan og forskergruppa var enige om at de hadde kommet frem til noe som ligna en optimal sittestilling. På romaskin.

MEN – 2000 meter romaskin er ingen paralympisk øvelse. Konfigurasjonen måtte testes i båt, på vann. Og hvis du noen gang har vært i Trondheim i desember vet du at Trondheimsfjorden ikke er noe egna sted for den slags.

Da verden stoppa

Avis, Portugal er derimot særdeles godt egna for roing. Så godt at rolandslaget reiser dit på treningsleir hvert eneste år.

Det er her, i mars 2020, at Birgit tester setet i båt for aller første gang. I løpet av en time på vannet går hun fra usikkerhet via forsiktig optimisme til trygghet. Tallene på Johans klokke bekrefter Birgits magefølelse.

Det er hit det kommer et tilhengerlass med nye båter fra Nord-Italia, et område som skal være sterkt prega av et virusutbrudd. Johan, som i tillegg til å være landslagstrener er logistikkansvarlig og altmuligmann, er som vanlig først på plass når noe skal bæres, skrus eller fikses.

Det er her de er når de får beskjed om at verden er i ferd med å stenge ned, at 2020 kanskje ikke kommer til å handle så mye om idrett.

Birgit Skarstein

Avis er omtrent så idyllisk som du forventer at en liten landsby i Portugal skal være

Birgit i Avis

A romaskin with a view

Birgit Skarstein

Birgit tilbringer en god del treningstimer i året med å stake i rullestol

Birgit i Avis

Det kom en bil fra Nord-Italia i 2020

Olaf Tufte

Du har ikke sett entusiasme før du har sett Olaf Tufte pakke ut en ny båt

Birgit Skarstein

Avis er en ynda destinasjon for topproere fra hele verden

Ansvaret for idretten

Årungen, mai 2021

Det er drøyt 13 måneder siden Team Birgit fikk bekrefta at det nye setet funka like bra på vann som på land. I løpet av de 13 månedene har Birgit bevist det til fulle, gjennom å sette verdensrekord på 2000 meter romaskin og EM-gull på 2000 meter i båt.

Om noen uker skal hun forbedre sin egen verdensrekord med mer enn 16 sekunder, og bli første kvinne under 10 minutter på 2000 meter.

Men Birgit, Johan og Sindre driver fortsatt med målinger. De justerer og skrur, tester og korrigerer. De har opplevd kontinuerlige prestasjonsforbedringer som følge av hver lille endring de har gjort.

Akkurat nå har Johan og Birgit flytta seg fra Årungen til Tokyo der de forbereder seg til Paralympics. Sindre skal fortsette å jobbe med parautstyr, både for Birgit og utøvere innen andre idretter - han er PhD-kandidat for SIAT og MTP ved NTNU.

Setet ble holdt hemmelig helt frem til EM-starten i april. Nesten, i hvert fall – Sindre og kollegaene publiserte to forskningsrapporter om de første funnene allerede tidlig i 2020.

Birgit droppa EM året før, delvis fordi hun ikke ville avsløre hva de har pusla med de siste årene.

– Da kan du banne på at andre hadde prøvd å kopiere det i vinter. Nå får de veldig kort tid på seg til å kopiere det til Paralympics.

Nå jobber de med årestillinga. De har flytta bommen som årene sitter fast i, sånn at Birgit kan starte draget lenger frem. Men det forandrer vinkelen årebladene treffer vannet i, og nå testes ulike høyder på åregaflene for å kompensere for det.

Helt nøyaktig hva de har kommet frem til på dette området, er foreløpig hemmelighetsstempla. Men at det også her er et betydelig antall sekunder å hente, er hverken Birgit, Johan eller Sindre i tvil om.

Når det gjelder hemmelighetskremmeriet, er det i aller høyeste grad forbigående. Birgit skal etter planen dra fordel av prosjektet i Paralympics, så skal alle funn deles med resten av verden.

– Idrettens beste er viktigere enn mitt beste.

Johan forteller om en rokultur som er relativt åpen, at det oppleves begrensende å holde på hemmeligheter over tid, og at de da heller ikke vil få noe tilbake fra andre.

– Jeg føler vel at det nesten er vår oppgave å dele, et ansvar vi har.

Birgit Skarstein og Kjetil Borch

"Roerne kommer alltid i flokk", sies det på Olympiatoppen...

Birgit Skarstein

de er altså en sammensveisa gjeng...

Birgit Skarstein

og det å sitte i rullestol betyr ikke at du slipper å bli herja med

Suksessoppskrifta

Én ting er at de har kommet fram til et sett med innstillinger som er perfekte for Birgit. Kanskje kan disse innstillingene være overførbare til andre utøvere med lignende skade, muligens også i andre idretter.

Det som nok er enda viktigere er prosessen de har vært gjennom, metoden de har brukt for å tilnærme seg paraforskning. Sindre tror metoden kan forandre paraverden, og kort oppsummert går den ut på følgende:

  1. Start fra scratch, med ditt eget grunnprinsipp.
  2. Bruk kvantitativ eksperimentering – prøv på nytt og på nytt og på nytt.
  3. Se på både data og utøver-/trenerfeedback. Ikke enten eller. Se etter mønstre.
  4. Bygg nye modeller basert på dataene og tilbakemeldingene.
  5. Ikke bruk tid og ressurser på å bygge prototyper som varer, det er nok at de holder i ett eksperiment.
  6. For å måle bygger vi sensorer, for å teste geometri bygger vi testutstyr.
  7. Forsker må være med i felt – observer, hør hva som blir sagt.
  8. Når du har gjort mange nok eksperiment til å vite at du har nærma deg noe som fungerer kan du bygge den endelige modellen i et materiale som varer, for eksempel ved hjelp av 3D-printing.

I Tokyo kommer Birgit til å ro med de samme innstillingene som hun brukte da hun smadra verdensrekorden. De vil ikke gjøre siste-liten-forandringer, hun må få venne seg til utstyret.

Selv om Birgit har feid all motstand til side det siste året er det ikke bare å møte opp i Tokyo og hente med seg gullet. Johan poengterer at PL er mindre forutsigbart enn OL, de har mindre kontroll på konkurrentene.

– Vi blir litt besvikne hvis det ikke blir medalje, vi går for gull.

Birgit presiserer, som favoritter er programforplikta til å gjøre, at det er kort vei fra gull til fjerdeplass, og at det er mange faktorer som spiller inn som hun ikke rår over.

– Men jeg har vunnet VM tre år på rad. Det blir rart å sikte på sølv.

Uansett hvordan det måtte gå med Birgit i Tokyo er det mye som tyder på arbeidet hun og de gode hjelperne har lagt ned de siste årene kan gjøre idrettslivet litt bedre for parautøvere på alle nivåer over hele verden.

Enda en god grunn til å smile.

  • Les mer fra artikkelserien: