Han dukket opp fra intet og ble kalt et av tidenes talenter. Han var i ferd med å bli en sensasjon.
Men en dag, helt ut av det blå, var noe galt med Sven Martin Skagestad
I ni måneder har det pågått en leteaksjon i norsk friidrett
Vitenskapen bak medaljen - diskos
Hvem kunne finne den usynlige feilen?

Hundreårstalentet

Hundreårstalentet

21. november i fjor gjorde den norske friidrettsjefen Erlend Slokvik noe han aldri har gjort før.

Det var bare noen uker etter VM i friidrett, hvor Norge hadde gjort det skarpt. Som leder av norsk friidrett var Slokvik fornøyd, men nå var tiden inne for å planlegge fremtiden. Eller rettere sagt: Finne ut hvem som skulle få en plass i den.

Foran seg hadde Slokvik et ark, og der skulle han skrive opp utøverne han fant gode nok til en plass på neste sesongs landslag. Men så var det dette ene navnet.

Sven Martin Skagestad.

Gjennom hele høsten hadde diskusjonene gått frem og tilbake. Hva skulle de gjøre der?

Skagestad oppfylte ikke ett eneste krav. Han konkurrerte knapt, og utviklingen hans hadde stoppet opp for flere år siden. I en alder av snart 25 år kunne han ikke tas med på ung og lovende-kvota, heller.

Og likevel var det umulig for Slokvik å la være. For dette var, til tross for alt det andre, noe så sjeldent som en alle trodde kunne bli best i verden. Fortsatt.

Så på arket skrev Slokvik: Sven Martin Skagestad. Diskos.

– Vi tok ham med fordi vi visste at han kunne bli en av de beste. Vi visste at dét potensialet var der, og at det måtte gå an å få det ut, forteller Slokvik, som aldri før har gitt landslagsplass til en utøver som egentlig ikke er kvalifisert.

Nå gjaldt det bare å finne ut hvordan de skulle få ut dette potensialet. Men det hastet, for Skagestad selv hadde også nettopp tatt en stor avgjørelse. Han kalte det et ultimatum.

Han ville satse i én sesong til. Men om han ikke lykkes innen da, innen denne sommeren, måtte han trappe ned.

Så det var slik den startet, på høsten i fjor.

Leteaksjonen for å finne ut hva som var galt med et av tidenes norske talenter.

Sven Martin Skagestad

Skolegården måtte evakueres

Historien om idrettsutøveren Sven Martin Skagestad starter på en gressplen utenfor Olsvik skole. Da var han 14 år, og fortsatt hadde ingen oppdaget at han gikk rundt med et talent helt utenom det vanlige.

Men denne dagen skulle klassen teste friidrett, og der ute på gressplenen fikk læreren Tor Inge Førland se noe han aldri glemmer:

Skagestads første spydkast.

– Da jeg så det… Det gikk kaldt nedover ryggen på meg, forteller Førland.

Gymlæreren er selv en gammel friidrettsutøver, og han så hvordan Skagestad fikk spydet til å fly som om han hadde hundrevis av treningstimer bak seg, selv om han hadde null.

– Han kastet altså så enormt langt. De andre elevene ble helt himmelfalne, sier Førland.

På dette tidspunktet hadde Skagestad selv egentlig allerede skjønt det. Det var noe med armen hans.

Han merket det alt som barn, da han og kameratene gikk rundt og kastet småstein. Han kastet alltid et hav lenger enn alle de andre.

Og i ettertid tenker læreren at det var jo noen andre, ganske tydelige hint der også.

– Som når Sven Martin skulle kaste liten ball eller være med på slåball på skolen. Da måtte vi lærerne tenke på sikkerhet og omgivelsene, hvor andre elever befant seg og slikt. For så langt kastet han. Det gikk over alle breddegrader. Han var altså så utrolig atletisk, forteller Førland.

Likevel hadde det ikke slått noen at dette utrolige kasttalentet kunne brukes til noe. Ikke før Skagestad og læreren sto der på gressplenen og kikket mot spydet som hadde landet langt oppe i en skråning.

Det var da Førland snudde seg mot Skagestad og spurte: Du skulle ikke vurdert å melde deg inn i en friidrettsklubb?

Tre uker senere deltok Skagestad i sitt første friidrettsstevne. Han vant.

Like etterpå ringte telefonen hos Friidrettsforbundet. Thomas Rosvold er fagansvarlig for kastidrettene i Norge, og han husker fortsatt samtalen som kom fra en av trenerne i bergensklubben Skagestad meldte seg inn i, Norna-Salhus.

– Beskjeden var at det var kommet en fyr til dem som jeg bare måtte se på, forteller Rosvold.

Skagestad, som knapt hadde rukket å trene på kasting, gikk rett inn i landslagssystemet. De skjønte det med en gang.

Dette var noe helt spesielt.

Skagestad 2015

Skagestad ble raskt god nok for de store arenaene. Her konkurrerer han under Bislett Games i 2015.

Foto: Vegard Wivestad Grøtt

Samme hva slags kastøvelse han testet, var han like naturlig god. Han kunne velge mellom spyd, slegge, kule og diskos.

Men Skagestad falt for den rene og skånsomme bevegelsen i diskos, den som har vært en del av de olympiske lekene helt siden antikken. Og han likte at man knapt trenger utstyr.

Den høyreiste og muskuløse tenåringen vakte oppsikt overalt hvor han dro for å konkurrere.

– Jeg glemmer aldri første gangen jeg møtte Sven Martin. Jeg husker jeg så ned på hendene våre da vi hilste. Hånden hans bare slukte min, forteller Ola Stunes Isene, som er en av verdens beste diskoskastere.

Det tok bare noen få år før Skagestad var best Norge. Så hvor god kunne han bli?

Dét fikk man en god pekepinn på det året han fylte 19. Da tok Skagestad bronse i junior-VM.

– Jeg tror ikke det er mange som har gjort noe sånt med bare noen få år med trening, sier Rosvold.

I 2016 kastet Skagestad 65,20 meter. 65 meter er en av de magiske grensene i diskos: Når man passerer den, er man gjerne på vei inn i verdenstoppen.

Skagestad dro til OL i Rio og representerte Norge.

Og alle tenkte det samme. At det så ut som starten på et utrolig gjennombrudd.

Den perfekte kaster

Kan man være som skapt for en idrett? Det kunne nesten se sånn ut med Skagestad.

Diskos blir ofte undervurdert. Sannheten er at dette er en idrett hvor man må være ekstremt atletisk for å ha sjans.

Det er også en av idrettene hvor man tydeligst ser at man må ha en helt konkret kroppstype, og nettopp den ble Skagestad født med.

Høyde: Gjennomsnittshøyden blant tidenes beste på herresiden er 194-195 centimeter, og man kan godt være høyere. Skagestad er 2,01 meter.
Lang kropp er med på gi det man kaller lang «arbeidsvei», altså lang vei mellom kroppsdeler.

Vingespenn: Det er spesielt om å gjøre å ha så lange armer som mulig. Lang «arbeidsvei» gir mer rom til å skape kraft, og kraft er det alt handler om i diskos.
Skagestad har litt lengre vingespenn enn høyden sin. I tillegg har han ekstremt tøyelige ledd i skuldrene som gjør at han får brukt hele lengden, samt store hender.
Vekt = Kraft: Gjennomsnittsvekten blant de beste har vært 125-130 kilo. Skagestad har spist seg opp dit. Den regjerende verdensmesteren Daniel Ståhl veier 160 kilo.
Vekten er viktig blant annet fordi kasteren produserer store mengder kraft frem til diskosen slippes, og man må ha nok tyngde til å stå imot.

Styrke: Men tyngden har enda mer å si for noe annet, nemlig at kasteren må ha en stor, funksjonell muskelmasse, for i diskos må man være nærmest umenneskelig sterk og eksplosiv.
Minimumskravene for verdenstoppen er f.eks. å ta 200 kg i benkpress, og minst 230-250 kg fem ganger i tre sett i knebøy. Jo sterkere og mer eksplosiv man er, jo mer kraft får man inn i kastet.

Skagestad har alt dette.

På et tidspunkt begynte enkelte å omtale ham som et «hundreårstalent»: Et ekstremt type naturtalent som bare fødes én gang hvert hundrede år.

Så hvordan kunne det skje, det som skjedde en eller annen gang like etter rekordkastet i 2016?

For da var det, nærmest over natten, som om Skagestad var blitt en annen kaster.

En fortvilt leting

Det er vanlig at idrettsutøvere får formsvikt. Det skjer med alle. Så da det begynte å gå trått på slutten av 2016, var det ingen som så noen grunn til panikk.

Men 2017 kom, og Skagestad merket det fortsatt. Noe var ikke helt som før. Lengdene hans ble litt og litt kortere hele tiden.

Likevel, han fikk til noen gode kast, og han greide å sikre seg en av karrierens meritter: Gull i U23-EM.

Karsten Warholm og Skagestad

Skagestad og Karsten Warholm vant gull i U23-EM i 2017. Men Skagestads vinnerkast var på 61 meter, en del kortere enn han var blitt vant til å kaste.

Foto: Thore-Erik Thorsen

2018 ble den endelige bekreftelsen.

– Om jeg prøvde å ta i, gikk det bare galt. Det ble som å konstant måtte kjøre med bremsen på når jeg skulle kaste, beskriver Skagestad, som på toppen av det hele også fikk et par plagsomme og langvarige skader i foten, som forverret det hele.

Skagestad og treneren studerte og analyserte videoer, de la treningsplaner som virket solide, fulgte dem til prikke.

Men også 2019-sesongen endte forvirrende svakt. Nå kunne han kaste ti meter kortere enn rekordkastet, og han forsto ikke hvorfor. Å konkurrere så han ikke lenger noe poeng i.

Høsten 2019 hadde det gått fire år med bare motgang. Hvor lenge holder man ut noe sånt?

– Det var en gang jeg vurderte å ikke gå på trening, sier Skagestad.

– Én gang?

– Ja, jeg tror det var for to år siden.

– Én gang... for to år siden?

– Ja, og det syntes jeg var skikkelig dårlig innstilling av meg. Så jeg gikk på trening.

Mange lurte på om Skagestads talent var borte for godt. Han selv også. Men av og til fikk han oppleve små blaff som tente håpet i ham.

– Det kunne være et enkeltkast som plutselig bare satt. Det skjedde ikke ofte, for det kunne gå måneder mellom hver gang. Men det skjedde akkurat ofte nok til at jeg beholdt troen, forteller han.

Så hvordan skulle han få det ut? Hva var det som var galt?

Sven Martin Skagestad

– Syntes synd på ham

Det er ikke akkurat hvert år Norge får opp noen man tror kan bli best i en verdensidrett som friidrett. Det har vært helt uaktuelt for lederne å gi opp Skagestad.

– Helt ærlig har jeg syntes litt synd på ham. Det var tøft å se at han ikke fikk det til, for det har aldri vært tvil om hva han legger ned, sier Slokvik.

2WRG8yJUlwA

Friidrettsjefen Erlend Slokvik så Skagestad slite i konkurranser, og undret seg mang en gang: Hvordan kunne de hjelpe ham?

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Spesielt på sensommeren i fjor skjedde det noe som fikk friidrettssjefen til å bestemme seg. Skagestad leverte verdensklassenivå på landslagets fysiske tester.

– Personlige rekorder på nesten alt, forteller Slokvik.

Sven Martin Skagestad

For en idrettsleder er sånt den ultimate bekreftelsen. Skagestad var motivert. Han hadde jobbet knallhardt. Og ikke minst: Fysikken hans tilhørte beviselig verdenstoppen.

Så nå måtte de hjelpe ham med resten.

Men diskos er vanskelig. Bevegelsen er så kompleks at selv den minste feil kan ødelegge. Samtidig tar selve diskoskastet bare ett sekund å utføre. Når det går så fort er det enda vanskeligere å oppdage feil.

Hvem kunne ha god nok teknisk innsikt?

Hele høsten i fjor gikk dialogen frem og tilbake. Mellom Slokvik, den kastansvarlige Rosvold, Skagestad og noen flere. Det ble bestemt at Skagestad og hans trener gjennom flere år, Einar Kristian Tveita, skulle avslutte samarbeidet. Alle parter var enige, og de to er fortsatt gode venner.

– Det så etter hvert ut som at Sven Martin trengte noen nye impulser, forteller Slokvik.

Det Slokvik og Rosvold ville prøve i stedet, var omtrent som å ringe fotballtreneren til Barcelona. Og deretter spørre om ikke en spiller fra norsk 1. divisjon kunne få plass på laget.

De ringte Vésteinn Hafsteinsson.

Diskosens Barcelona

Islandske Hafsteinsson er en slags Doktor Diskos. Kjent for å ta råtalenter og forme dem til mestere over tid. Dette har han gjort flere ganger, blant annet med den totalt dominerende svensken Daniel Ståhl, som ble verdensmester i diskos i fjor.

sVo3p9pruvk

Hafsteinsson startet å trene Daniel Ståhl da svensken var et ungt talent. I dag er han verdens beste.

Foto: / Aftonbladet / IBL Bildbyr / Aftonbladet

Det finnes knapt en kaster som ikke drømmer om å få være med i treningsgruppa til Hafsteinsson. Men Hafsteinsson trener kun de han mener kan bli best. Mer enn det har han ikke tid til.

Den kastansvarlige Rosvold trodde likevel det kunne gå.

For lenge siden hadde han nemlig hørt rykter om at Skagestads navn sto på en liste.

«Mitt livs sjanse»

– I alle år har jeg hatt en notablokk liggende.

Det spraker fælt i røret, og det er så vidt vi hører hva han sier, men det er ham – Doktor Diskos, Vésteinn Hafsteinsson, på telefonen fra Växjö i Sverige, hvor han bor.

– I den notatblokken har jeg skrevet opp navn. Fire-fem navn, kanskje. Det er for å holde oversikten, sier Hafsteinsson.

– Oversikten?

– Ja. Over supertalenter som jeg tror kan bli best i verden, sånn i tilfelle de ringer og vil jobbe med meg, sier han.

Ett navn har stått på denne listen i årevis, og du har nok gjettet det.

– Jeg har alltid syntes at Sven Martin er ufattelig interessant, sier Hafsteinsson.

e4ueBJj80Ms

Hafsteinsson trengte ikke betenkningstid før han svarte ja til å trene Skagestad.

Foto: Jessica Gow/TT / Jessica Gow/TT

At Skagestad slet? Enda mer interessant. Hafsteinsson ville gjerne prøve å løse gåten.

– Det var mitt livs sjanse, sier Skagestad.

Ringte rundt

De satte i gang like over nyttår. Skagestad fikk ordre om å komme til Sverige annenhver uke for å trene der, sammen med verdens beste kastgruppe - og ikke minst eneren Daniel Ståhl.

– Sven Martin var «ringrusten» da, beskriver Ståhl, som har kjent til Skagestad i mange år før de begynte å trene sammen i januar.

Skagestad selv sier det på en annen måte.

– Jeg var den desidert dårligste der.

Ståhl ble likevel imponert, for han han la fort merke til noe annet ved sin nye lagkamerat:

– Sven Martin brenner for det her. Han ville bli bedre, sier verdensmesteren.

Treneren Hafsteinsson studerte Skagestad hver dag. Han så det, han også. Her var det noe rart. Men hva da? Heller ikke han greide å forstå det først.

Det var som om diskosen bare ikke ville fly.

Sven Martin Skagestad

På kveldene satt Hafsteinsson hjemme og kikket på video av Skagestad, og det var slik han oppdaget noe som ga ham en teori. Men han sa ingenting ennå.

I stedet begynte han å ringe rundt.

– Jeg ringte to trenere i Norge, en i Sverige, noen briter... Jeg hadde noen tanker, men jeg måtte være helt sikker. Jeg måtte la flere se på det, sier Hafsteinsson.

Han sendte ut videoene av Skagestad. Til slutt var han overbevist.

– Alle var enige. Absolutt alle sa det samme. Slik ble jeg sikker på hva Sven Martin måtte gjøre, forteller Hafsteinsson.

Den lille detaljen

For å forklare hva treneren fant ut om Skagestad, må vi først forstå at et diskoskast er som en kjedereaksjon: Det er en rekke av små, lynraske bevegelser som til sammen skal skape maksimalt med kraft i løpet av svært kort tid.

Man starter kastet med diskosen litt under skulderhøyde. Men Hafsteinsson stusset: Hvorfor sto Skagestad nærmest og krøket seg?
Etter dette skal beina begynne å skape kraft. Og nå skal det gå fort, så fort som man klarer.
– Man må bli som en sprinter med diskos i hånden, sier Hafsteinsson.
Kasteren ender så opp som et «kors i midten», med masse rom til å skape kraft. Men se på Skagestads hofte her: Slik skal den ikke se ut.

Da Hafsteinsson oppdaget dette, var det et eureka-øyeblikk.

Han spolte frem og tilbake. Det var vel ingen tvil?

– På grunn av måten han startet på, endte han med å «sette seg» litt på venstre hofte, forteller Hafsteinsson.

Av alt det kunne ha vært, så var dette feilen ingen hadde greid å oppdage.
På dette bildet ser man det tydelig: Den røde markerer hvordan Skagestad gjorde det, og den hvite er hvordan det burde ha vært.

Vi skal prøve å forklare. I det Skagestad spant rundt seg selv, la han mye av kroppstyngden sin på hofta.

Vi husker at i diskos handler alt om å skape kraft, og det gjør man best med beina.

Men hoftens posisjon gjorde at Skagestad brukte overkroppen litt mer enn beina i en helt avgjørende del av kastet.

Hofta ble som en brems i kjedereaksjonen. Skagestad produserte ikke nok kraft inn i kastet.
Forskjellen er ikke stor, men her ser man det: Diskosen til venstre er fra et kast med feil teknikk i hoften, mens den til høyre er kastet med riktig teknikk - og den flyr bittelitt raskere ut.

I alle disse årene hadde det sett ut som om diskosen bare ikke ville fly, og det var faktisk slik det var: Den holdt ikke høy nok fart i det den forlot Skagestads hånd.

Diskosen bør fly i 25 meter per sekund om man skal kaste over 70 meter, altså 97,5 kilometer i timen, og den bør ikke under 23 meter per sekund om man har som mål om å kjempe om finaleplasser i mesterskap.

Skagestad trodde han hadde vært innom alle tenkelige løsninger, men at hoften skulle være problemet? Det hadde ikke streifet ham engang.

– Men det ga fullstendig mening, sier Skagestad.

Det var en enorm lettelse. Leteaksjonen var over.

Nå visste han hva han måtte gjøre.

Sven Martin Skagestad

Den nye planen

Men det var ikke bare å stramme hofta og tro at nå skulle alt bli bra.

Å justere diskosteknikk er krevende. Alt må klaffe i løpet av ett sekund, og det må automatiseres gjennom å få det til igjen, og igjen, og igjen.

Det kan ta måneder, men oftest tar det år.

Skagestad måtte også kvitte seg med en annen, liten uvane, nemlig at han gjorde et lite hopp like før utkastet. Dessuten måtte han bli enda sterkere, for Hafsteinsson så at han måtte bli hurtigere i ringen, og det blir man ved å bli mer eksplosiv.

Han fikk derfor et nytt, beintøft styrkeprogram med enda tyngre vekter og enda færre repetisjoner.

Slik gikk vinteren 2020.

Sven Martin Skagestad

Årets første test

I mars i vår kom den første, naturlige testen: Snøen forsvant. Friidrettsarenaene åpnet.

Endelig, etter måneder med kasting rett i veggen innendørs, skulle Skagestad ut og kaste diskos. Det betydde én ting: Nå kunne han måle lengden på kastene sine.

Dette gledet han seg til. Den siste tiden hadde han kjent at den nye teknikken begynte å sitte.

Skagestad tok med seg utstyret og satte opp telefonen for å filme seg selv, slik han gjør det når han selv er i Norge og Hafsteinsson i Sverige.

Han strammet hoften, dro til alt han klarte - og så hvordan diskosen fløy ut av håndflaten.

Og så landet den akkurat der den ikke skulle: På nøyaktig samme sted som året før.

55 meter.

Over ti meter bak hans beste kast.

– Var nådeløs med meg selv

– Det som er med Sven Martin..., sier trener Hafsteinsson.

Nå er det noe i tonen hans som forteller at dette synes han er ekstra viktig.

– Det er at det aldri er noe gnell. Han klager aldri. Neida, tvert imot, når det går dårlig, da blir han inspirert, sier islendingen, og dette liker han å fortelle om, for det er slik han ønsker at hans elever skal være, og her har han en som har skjønt det av seg selv.

– Sven Martin reagerer med å ville se og lære. Han bare prøver igjen. Dette er det som har imponert meg mest med Sven Martin, sier treneren, før han bare må legge til en siste ting:

– Og sånn, vet du, sånn er det man blir bedre.

Sven Martin Skagestad i hallen

Hver dag kastet Skagestad minst 40-60 kast, før han gikk for å løfte de tyngste vektene han greide. På kveldene satt han hjemme og kikket gjennom opptakene av seg selv fra dagens trening. Hver dag med ett mål: Neste dag skulle det bli litt bedre.

– Jeg var helt nådeløs med meg selv, forteller Skagestad.

Og så, en dag like før april, skjedde det. Det løsnet.

Plutselig kastet Skagestad en meter lenger. Og noen dager senere: En meter til.

Det ble tre meter.

Fire meter.

Fem meter.

Seks meter.

Syv. Åtte. Ni.

Sven Martin Skagestad

– Kan bli best

– Å, det var deilig, sier Skagestad.

For første gang på fire år fikk han oppleve det han har lengtet etter: Fremgang. Ikke bare i et enkeltkast, ikke bare i én dag.

Tre og en halv måned med bare fremgang til nå.

Skagestad flirer når han forteller om hvor gøy det har vært å trene denne våren og sommer.

– Det er jammen et fint liv når det er sånn.

Siden april har Skagestad bare blitt bedre og bedre. Det går rett og slett skikkelig unna.

– Det er ikke så ofte man øker med fem meter i løpet av bare noen få uker, men det har jeg gjort, og jeg håper det fortsetter sånn, sier han.

Slik det ligger an nå, er Skagestad i rute til å kunne nå sine gamle, beste lengder om ikke lenge. Men Hafsteinsson advarer om at det fortsatt kommer til å bli «stenhårdt».

– Men Sven Martin kan bli best. Hvis ikke hadde jeg ikke trent ham, fastslår han.

Skagestad har deltatt i noen få stevner i sommer, men han er konkurranserusten og kaster foreløpig betydelig lengre på trening enn i konkurranser. Men i slutten av juni kom et virkelig lyspunkt: Han kastet 63, 35 meter i et offisielt stevne.

Det er uansett først neste år treneren tror Skagestad kan begynne å yppe seg mot de beste. Hafsteinsson understreker at man må se på dette som et langtidsprosjekt som så vidt er i gang.

– I 2024 tror jeg det er en stor sjanse for at Sven Martin er en av de beste i verden, sier han, og legger til at de fleste diskoskastere ikke er på sitt beste før de er nærmere 30 år.

– Han har god tid, understreker treneren.

Ultimatumet

Så er det store spørsmålet: Vil Skagestad dette?

Det er snart ett år siden han ga seg selv ultimatumet om at han måtte nå gammel toppform for å satse videre.

En dag vi er med ham på trening i Bergen spør vi om dette, og da er ikke reaksjonen helt som forventet. Det virker faktisk som om Skagestad først ikke skjønner hva vi mener.

– Å, ja, dét, sier han til slutt.

Han har slengt seg ned på en av tjukkasmadrassene i hallen til Norna-Salhus.

Sven Martin Skagestad på tjukkas

Det siste året har det skjedd så mye at alt som var før virker fjernt, sier han. Men han husker det jo, hvordan han trente alene, her i denne hallen, og ble mer og mer usikker.

– Jeg har egentlig alltid vært veldig motivert. Det har aldri vært noe problem å gå på trening, eller noe, jeg liker jo å drive med dette og føler meg heldig som får gjøre det, forteller han.

– Men når jeg har tenkt på å slutte likevel, har det vært fordi det stadig ble vanskeligere å forsvare å drive på med dette. Det fremsto mer fornuftig å skaffe seg en vanlig jobb.

Men nå er alt forandret.

– Jeg tenker ikke på det på den måten lenger, sier han.

– Du vil fortsette?

– Ja. Helt klart, i alle fall så lenge det fortsetter som nå, sier han.

Det får friidrettslederne Rosvold og Slokvik til å puste lettet ut.

– Det hadde vært et for stort tap om han hadde gitt seg nå, sier Rosvold.

Skagestad sier han alltid har kjent at folk rundt ham har trodd på ham og støttet ham. Men det gjorde noe med ham at også en som Hafsteinsson tror, og ikke minst: Å få se diskosen fly stadig lenger.

Og det har utgjort den virkelige forskjellen. Nå virker det mest fornuftig å fortsette.

– Nå ser jeg bare fremover, og jeg ser ingen ende, sier Skagestad.

  • Les mer fra artikkelserien: