Det sies at han spiller håndball som om han er synsk.
At han ser løsninger andre ikke ser.
Hva er det egentlig med Sander Sagosen?
Han har faktisk aldri visst det selv.
Vitenskapen bak medaljen - håndball
Ikke før han fikk prøve et par underlige briller.

Sagosens sjette sans

Sagosens sjette sans

Det er en tidlig formiddag, og Sander Sagosen står midt på håndballparketten inne på Norges Idrettshøgskole ved Sognsvann i Oslo.

Han prøver seg frem med forsiktige skritt.

Til slutt konkluderer han med at dette skal gå bra. Han kan trene med brillene på.

Ved siden av står tre forskere og følger nøye med. Det er noe spesielt som skal under lupen deres i dag.

De er her for å studere Sagosens ekstreme blikk for spillet.

Sander med briller

Disse brillene skulle komme til å gi oss et unikt innblikk i et av håndballsportens beste hoder. Her festes de av Lars Brotangen (t.v) og Karl Marius Aksum.

Laserblikket

For det er noe med Sagosens syn. Som den tidligere landslagsstjerna Glenn Solberg sa:

– Sander er sånn som ser løsninger som ingen andre ser.

Landslagstrener Christian Berge sier det også. Sagosen er god på absolutt alt, såpass at han nå regnes som best i verden. Men er det noe som virkelig skiller ham fra andre, sier treneren, så er det overblikket. 24-åringen greier alltid å se hvordan det kan bli mål, uansett.

Sagosen bare vet det. Faktisk i den grad at han nesten fremstår ... litt synsk?

– Det som er med Sander, er at han har en ekstrem tendens til å ligge foran det som skal skje ute på banen. Og gjerne flere trekk før, sier landslagstrener Berge.

Litt som om Sagosen kan lese tankene til de andre ute på banen?

– He-he, han vet i alle fall ofte hva som skal skje før det skjer, sier Berge.

Treneren har lenge ønsket å vite mer om hva som foregår inne i hodet til Sagosen når han holder på sånn.

For hva er den evnen der?

Sander Sagosen mot Frankrike

Hvem kan stoppe Sander Sagosen? Ikke så mange, uansett hva de prøver på i forsvar. Heller ikke her, da Norge spilte mot Frankrike i vinterens håndball-EM.

Enernes fellestrekk

Dersom du er interessert i idrett, har du sikkert tenkt over det: Det finnes noen idrettsutøvere, gjerne de absolutte enerne, som er sånn som Sander Sagosen.

De som forutser, og alltid ligger et lite hestehode foran alle andre.

Du vet, sånn som for eksempel Lionel Messi, som skaper rom for seg selv ut av ingenting, og alltid vet nøyaktig hvor ballen vil befinne seg i neste trekk.

Eller midtbaneeleganten Andrea Pirlo, som spilte som om han hadde øyne i nakken. Italieneren hadde en egen evne til å få de trangeste forsvar vidåpne. Som for eksempel med denne lille, men smarte detaljen:

De som er slik har noe til felles. De har utviklet en ekstrem, idrettsspesifikk visuell persepsjon.

Persepsjon er evnen vi alle har til å bruke sansene våre, som synet eller hørselen, til å ta inn informasjon og tolke det vi har rundt oss.

Persepsjon hjelper oss til å forstå hvordan vi kan løse alle slags situasjoner, om så det er noe så hverdagslig som å manøvrere i trafikken - eller å finne et ledig bord på en kaotisk uteservering.

Det beste med persepsjonsevnen? Den kan trenes opp. Så når man trener spesifikt på noe, som en idrett, vil den bare bli bedre og bedre.

Hos noen i den grad at den plutselig begynner å ligne en sjette sans.

De underlige brillene

Og nå, for aller første gang, skal Sagosens visuelle persepsjon studeres på nært hold.

Det er brillene som gjør det mulig.

Sagosen med briller

Brillene må festes godt. De har et batteri som festes på ryggen, og derfor måtte Sagosen ha en - for ham - uvanlig trang trøye på seg som holdt det fast.

I Norge er man blitt verdensledende på forskning på persepsjon i idrett. Med den norske professoren og psykologen Geir Jordet i spissen har det blitt laget studier av flere av verdens beste idrettsutøvere.

Men håndball har man ikke forsket på - før nå. Så hva kan vi finne ut om han som kalles verdens beste? Kan vi finne ut noe om hvordan Sagosen tenker?

Vi kan faktisk det.

Sagosen med briller

– Litt rart å ha på seg, men det får gå, konkluderer Sagosen.

Brillene fungerer nemlig som et vindu inn i Sagosens hode.

De har et innebygd kamera som filmer akkurat det samme som Sagosen ser. I tillegg inneholder de fire kameraer som filmer øyebevegelsene hans samtidig. Det gjør at man også ser hva han fokuserer på til enhver tid.

– Hvor presise er disse brillene, egentlig? spør Sagosen.

– Nei, du kan jo prøve å se på noe på bordet her, sier Karl Marius Aksum, en doktorgradsstipendiat som er i ferd med å levere en avhandling om visuell persepsjon i elitefotball.

På skjermen blir det umiddelbart avslørt at Sagosen først kikker på en liten flaske med håndsprit, og deretter tilbake på PC-skjermen.

– Å. Såpass, sier Sagosen.

Sander Sagosen ser på skjerm

Karl Marius Aksum viser Sagosen hvordan brillene fungerer. Ved siden av står Haslum-spillerne Viktor Glatthard (t.v) og Thomas Langerud, som sto i blokk og i mål for anledningen.

Vet ikke selv hva de gjør

Disse brillene er et sårt etterlengtet hjelpemiddel. Verdens beste idrettshoder har nemlig et felles problem. De greier nesten aldri å forklare hvordan de tenker.

Dette forundret forskerne i starten. De reiste rundt og spurte gode fotballspillere for eksempel: Hvorfor gjorde du det sånn? Hva tenkte du her? Men spillerne visste ikke.

Dette er samme opplevelse som vi har hatt med Sagosen. For flere måneder siden startet vi å intervjue ham til det vi håpet skulle bli en sak hvor han forklarte sitt kloke håndballhode. Vi trodde han lett kunne svare.

I stedet ble vi overrasket over å få høre at verdens beste håndballspiller mener at han ikke tenker.

Sander Sagosen

– Når jeg ser tilbake på mine beste kamper, har de til felles at jeg ikke kan huske å ha tenkt noe som helst, sier Sagosen.

Hans opplevelse er faktisk at han skrur hodet av.

– Det som er, jeg har alltid spilt på intuisjon, sier Sagosen, og forklarer:

– Jeg stoler blindt på at jeg gjør riktig valg fort nok. Jeg tenker aldri på om forsvarsspilleren har armene her eller der. Håndball går så fort at man kan ikke tenke. Jeg må bare stole på at hjernen kobler seg på og gjør det den skal.

Forskerne skjønte at nettopp dette fraværet av tanker er en nøkkel. Utøverne har nådd et nivå der kropp og hode kan jobbe sammen på ren automatikk, og når dette går av seg selv presterer de også best. Det er derfor de opplever at «hodet har vært tomt» når de har vært på sitt mest geniale.

Interessant, men også frustrerende for alle som vil lære av dem.

Det er derfor Sagosen lurer selv også. Han har rett og slett ingen anelse om hva forskerne kommer til å finne ut.

– Jeg er veldig spent, sier han.

Testen

Det er spesielt én ting forskerne er nysgjerrige på, og det er hva som egentlig skjer når Sagosen velger hvordan og hvor han vil skyte.

Derfor foregikk den første testen ved at Sagosen først skjøt fra venstre bakspiller-posisjon, og så fra midten.

Sander Sagosen brilletest

Sagosen har et av verdens beste distanseskudd, og her tester han det mot Haslums forsvarsspesialist Viktor Glatthard.

Deretter skjøt han en serie med straffekast.

Forskerne skulle gjerne ha testet Sagosen i en vanlig spillsekvens med flere på banen, men det ble ikke mulig på grunn av koronasituasjonen.

Derfor kom det som en positiv overraskelse at de likevel greide å finne ut mye om Sagosen, og noen helt faste mønster han har.

Så om du vil lære av verdens beste håndballhode, er det bare å følge med nå.

De avgjørende søkene

Sagosen starter alltid med det som i persepsjonsforskningen kalles et «søk» med en «fiksering». Det betyr at han kikker på noe konkret rundt seg, og dette er mye viktigere enn det høres ut helt ennå.

Man kan nemlig si at det er i disse søkene Sagosen skrur på «klarsyntheten» sin. Men la oss først se hvordan det ser ut.

Videoen under er tatt opp av brillene. Den gule ringen viser hva Sagosen fokuserer på i bildet.

Her ser man at han kikker gjentatte ganger mot forsvarsspilleren og målvakten før han begynner å bevege seg.

Sagosen gjør akkurat dette i kamper også.

I EM-åpningen mot Bosnia var Sagosen i praktslag, scoret 12 mål og hadde flere målgivende pasninger.

Vi skal ta for oss ett av målene for å se hvor aktivt Sagosen bruker «søkene» sine.

Her gjør Sagosen det første søket før angrepet starter. Han blir interessert i situasjonen rundt linjespiller Petter Øverby.
Det får Sagosen til å legge en plan. Han kikker raskt tilbake på Øverby igjen både rett før og rett etter han mottar ballen.
Deretter ser han at Eivind Tangen begynner å bevege seg, og nå ser Sagosen noe viktig: Den ene forsvarsspilleren som står med linjespiller Øverby, vil snart måtte gå ut på Tangen.
Sagosen gjør et siste, lynraskt søk i retning Øverby, og får bekreftelsen han trenger.
Og helt riktig, den ene forsvarsspilleren går ut for å passe på Tangen. Sagosen får det han ønsket: Et stort strekk i midtforsvaret. Da er det «bare» for Sagosen å bruke fysikken og gå gjennom.
Planen blir fullført: Sagosen sender det som blir en målgivende pasning inn til linjespiller Øverby.
Video med tillatelse fra Viasat

Og slik så dette angrepet ut i sin helhet:

Norge knuste Bosnia i det som var åpningskampen i vinterens EM.

Video med tillatelse fra Viasat

Persepsjonsforskningen har vist at de beste ballfordelerne, som Pirlo, topper statistikken på antall søk per kamp.

Man så på hvor mange hodebevegelser spilleren hadde i løpet av de ti siste sekundene før et ballmottak.

Pirlo hadde i snitt seks hodebevegelser i løpet av den tiden, og dette tallet går igjen hos de beste. Man så det også hos midtbanegeneralene Frank Lampard og Steven Gerrard.

Men det virker nesten banalt, gjør det ikke? 

Det kan vel ikke være så enkelt som at slike som Pirlo og Sagosen er bedre enn andre toppspillere bare fordi de er litt flinkere til å kikke rundt seg?

Som i sakte film

Nei, det er mer enn som så.

Tenk over hvor fort Sagosen kikket. Når mennesker ser veldig raskt på noe, greier ikke øynene våre å oppfatte mer enn uskarpe konturer og farger.  

Du kan jo prøve selv å snu deg lynraskt nå, og tenke over hvor mye du egentlig så.

Så lite trenger Sagosen å se for å forstå nøyaktig hva han bør gjøre både der og da, og hva som kommer til å skje.

Sander Sagosen

Sagosen har en avtalt rolle, både for Norge og klubblaget, om å være den som velger hvordan angrepene avsluttes. I disse valg-øyeblikkene må hodet hans jobbe lynraskt.

Det er dette det handler om: De beste spillerne er de som greier å tolke og forstå mest ut av det de ser. De gjør det også raskere enn andre, og i tillegg er de flinkere til å ignorere uviktig informasjon.

Det er faktisk slik at der andre bare ville sett kaos på banen, er det for Sagosen nærmest som det går i sakte film. Så god oversikt har han.

Både forskerne og treneren anslår at Sagosen har så godt overblikk at han til en hver tid ser opp mot seks-syv løsninger for hvordan et angrep kan løses. Han kan bare velge og vrake.

Det er dette som gjør ham nesten umulig å stoppe.

– Sander er ikke den som gjør ting som ser så ekstreme ut, men han er helt ekstrem likevel, fordi han er den som alltid finner løsninger og greier å velge den beste. Det er ingen som er så god som ham på dette nå, sier NRKs håndballekspert Håvard Tvedten.

– Elsker å stå i sentrum

En ting som er viktig å vite om Sagosen, er at nettopp denne evige jakten på løsninger er noe som driver ham. For ham er hvert angrep som en ny nøtt som må knekkes.

– Jeg har alltid likt å være den som sender den avgjørende, siste pasningen, eller tar skuddet, sier Sagosen, og humrer litt av seg selv. 

– Jeg skal ikke legge skjul på det. Jeg har alltid syntes at noe av det artigste jeg kan gjøre, er å få stå på en håndballbane og stå i sentrum på den måten.  

Sander Sagosen mot Barcelona

– Jeg tror jeg velger rett løsning ni av ti ganger nå. Og der må jeg være, sier Sagosen. Her blir det mål under mesterligamøtet med Barcelona like før jul.

Men den gode beslutningsevnen til Sagosen sitter i hodet hans. Derfor kan den også påvirkes.

Det skulle han få erfare da vi begynte å intervjue ham til denne saken.

Timingen forsvant

Det var i desember, noen uker før EM. Vi hadde vært i Paris og møtt Sagosen, og han hadde slik fått høre om persepsjon for første gang.

Sagosen liker å lære, og dette er faktisk noe forskerne kjenner igjen. De beste utøverne de har studert, er gjerne de som vil vite mest om forskningen.

Sander Sagosen i Paris

Sagosen, her utenfor hallen i Paris, gjenkjente persepsjon som det han selv bare har kalt spilleforståelse. - Og spilleforståelse er nok kanskje det jeg er aller best på, sier han.

– Dette med persepsjon og hvordan jeg tenker når jeg tar valgene mine var ting jeg ikke hadde tenkt så mye over før. Men jeg begynte å tenke over det etterpå, forteller Sagosen.

Det som skjedde så er interessant. For som vi husker: Fravær av tanker er en nøkkel.

– Jeg tenkte: Er jeg sånn? Og hva er det egentlig jeg gjør? Jeg ville prøve å teste på trening. For eksempel at jeg skulle teste å spille ut til kanten, for å se. Jeg trodde han ville være ledig. Men når jeg gjorde det sånn ... Så ble han ikke ledig, sier Sagosen.

Det ballet på seg. Plutselig traff han ikke med pasninger. Han skjøt på feil tidspunkt. Til slutt kikket treneren på ham og spurte hva som foregikk.

Sagosen har opplevd noe lignende før. Noe tilsvarende skjedde i begge finalene han har spilt for Norge i mesterskap, de som begge endte med tap som fortsatt svir.

– Det er jeg helt åpen på. Da fungerte det ikke. Det er kanskje de to største kampene jeg har spilt, og jeg ville for mye da, forteller han.

Disse finalene er en viktig grunn til at Sagosen i dag vet at han faktisk må stole på hodet sitt, og ikke falle for fristelsen til å prøve for hardt - eller tenke.

– Jeg lærte mye av det. Du må kanskje ha stått i de situasjonene for å forstå det: At det handler om å la ting gå litt av seg selv i håndball, sier han.

Så dette ble løsningen da det skjedde igjen i vinter, og da EM startet noen uker senere så hele verden at hodet og kroppen hans var på helt riktig sted. Sagosen ble både toppscorer og assistkonge i mesterskapet.

Sander Sagosen mot Frankrike

Det ble ikke gull på Norge i årets EM heller, men Sagosen er helt bestemt: En dag skal det skje. Dette er hans store karrieredrøm.

– Det varte heldigvis ikke så lenge, og det var egentlig bare morsom bevisstgjøring om at jeg skal fortsette å spille på intuisjonen min, sier Sagosen.

Hvordan se - uten å se?

Det er på tide å komme litt til bunns i hva det egentlig er Sagosen ser som gjør at han greier å finne de gode løsningene.

Skytetreningen avslørte noe annet interessant om hvordan han bruker blikket sitt. Eller rettere sagt: Hvordan han ikke bruker det.

For tygg litt på dette: Videoene viser at Sagosen knapt ser direkte på målet når han skal skyte. Han ser dessuten lite på målvakten, og nesten ikke på forsvarsspillerens armer eller føtter.

Når han begynner å gå mot målet kikker han faktisk rett ned i bakken, slik som vi ser her:

Akkurat dette er noe Sagosen er klar over.

– I håndball er vi så tett på hverandre at vi kan lese hverandre bare av blikket. Jeg prøver alltid å være vendt mot målet for å være målfarlig, men samtidig skjule blikket mitt, forklarer Sagosen.

Men Sagosen må jo, som alle andre, kikke etter hvilket hjørne han bør plassere ballen i, og han trenger også se hvordan forsvarsspilleren står. Så hvordan gjør han det?

Svaret er faktisk at Sagosen ser på halser og brystkasser.

Slik som dette:

Hvorfor gjør han det? Dette funnet bekrefter noe forskerne har hatt en teori om:

Hos håndballspillere er det noe som skjer med det perifere synet og sidesynet.

Det perifere synet er alt som er rundt det øyet fokuserer på. Med andre ord: Når Sagosen fokuserer på forsvarsspillerens hals, har han både målvakten og hjørnene i målet i det perifere synet. Og de andre spillerne har han i sidesynet.

Han ser dem på et vis, men uten å se dem, og dermed blir heller ikke planene hans avslørt.

– Det virker som om Sagosen har lært seg hvordan han kan tolke mer ut fra det perifere synet og sidesynet enn mange andre, sier forskeren Aksum.

Et litt morsomt funn som understreker hvor mye Sagosen bruker synet sånn, er at han innimellom prøver å lure motstanderne til å tro at han ikke bruker det perifere synet.

Vi skal prøve å forklare. På straffekastene ser vi at Sagosen starter slik han liker best, nemlig med å kikke på målvaktens hals og bryst. Deretter begynner han ofte å kikke rundt i målet, noe man skulle tro var for å se hvor han vil skyte.

Men her avslører forskerne Sagosen.

– Disse øyebevegelsene er så raske at de ikke er fikseringer, men muligens noe han gjør for å villede målvakten med blikket, sier Aksum.

Det er dette som skjer her. Sagosen finter med blikket:

Sagosen kan late som han ser på et av hjørnene, men i virkeligheten være opptatt av et annet hjørne - et som han har i det perifere synet.

Sannheten er at han sjelden bestemmer seg før i aller siste øyeblikk for hvor han skal skyte.

– Jeg prøver å vente lengst mulig, for min erfaring er at da skyter jeg bedre, sier Sagosen, og forklarer at dette kan han gjøre fordi han greier å plassere ballen med håndleddet i den aller siste bevegelsen.

Så hva betyr alt dette? Kort oppsummert at det er mer eller mindre umulig for både forsvarsspillere og målvakter å lese Sagosen.

Og at alt tyder på at Sagosen har et hode som jobber raskere og bedre enn de fleste på banen.

Men betyr det at har et uvanlig raskt hode - også utenfor banen?

Sander Sagosen

Haslums målvaktstalent Thomas Langerud fikk jobben med å prøve å stanse en av håndballens sikreste straffeskyttere.

Det raske hodet

Forskerne tar Sagosen med opp til laboratoriet for å gjøre en siste, litt annerledes test. De vil finne ut om han har den samme evnen til å holde styr på mye informasjon også utenfor håndballbanen.

De gir ham et par 3D-briller, og setter ham foran en storskjerm hvor det begynner å poppe opp baller.

Sander Sagosen testes

Konkurranseinstinktet våknet da Sagosen fikk denne oppgaven. I bakgrunnen sitter Anders Meland, overingeniør på psykologilaben ved NIH. Denne øvelsen kan være fin for eksempel når utøverne er skadet, sier Meland.

Sagosen skal prøve å følge tre av ballene med blikket mens de forsvinner inn i en gruppe med andre baller. Når bildet fryser skal han peke ut hvor de tre befinner seg.

Men det går ikke spesielt bra. Sagosen tar feil, igjen og igjen, selv om han forbedrer seg litt på runde to.

– Det er faktisk sånn at en helt vanlig person kunne greid å få samme score, sier Aksum. 

Dette bekrefter vitenskapen på to måter: For det første at Sagosen ser ikke bedre enn vanlige mennesker.

– Idrettsutøvere har som regel et helt normalt syn. Så igjen, det handler om hvordan de har lært seg å tolke mer ut av det de ser, sier Aksum.

Og så forteller det én ting til: Idrettsutøvere som er gode på visuell persepsjon er det kun når det gjelder idretten deres. For slik er menneskehjernen. Den lærer gjerne, men den er ikke god til å overføre det den lærer til andre typer situasjoner.

– Jeg har ikke merket at jeg har noe spesielt raskt hode ellers. Jeg var ikke noe særlig skolelys, ikke noe spesielt flink i matematikk, ikke noe sånt. Det er bare når det begynner å ligne håndball jeg kan merke noe av det samme, forteller Sagosen.

Middagsanalysene

Det er så mange som prøver å bli gode i håndball. Hvordan endte akkurat Sagosens håndballhode med å bli det aller beste?

Akkurat der har han en teori selv. Det må understrekes at det meste har kommet fra den ekstreme og naturlige viljen han har til å forbedre seg, og naturligvis enorme mengder med trening.

Men det er også én ting til.

Fra Sagosen var åtte-ni år gammel satt han og faren, og ofte resten av familien også, sammen og studerte videoer. De så kamper med de beste lagene i verden, og studerte hva de gode spillerne gjorde.

– Kiel, Barcelona, og så videre, forteller Sagosen.

Og når Sagosen selv spilte kamper, sto gjerne moren og filmet.

– Så var det rett hjem for å se filmen mens vi spiste middag, så satt vi og analyserte sammen. Det var bare noe vi likte å gjøre, og det var stas for meg, sier Sagosen.

Slik gikk praten rundt middagsbordet: Gjorde han riktig valg der? Hva slags andre løsninger kunne blitt gjort?

Sagosen studerte, og på treningene øvde han. På den tiden var han mindre og spedere enn de fleste. Derfor bestemte han seg: Han skulle slå dem ved å være smartere.

Slik begynte noe å vokse i den lille håndballspilleren.

Sagosen skilte seg ut tidlig. Alltid dette lille hakket foran på forståelse og teknikk, som han har greid å beholde helt til i dag.

– Jeg tror de analysene hadde alt å si, sier han.

Han liker fortsatt å jobbe på den måten.

– Jeg tror det har hjulpet meg til å bli analytisk, ved at jeg har kunnet gjenkjenne flest mulig situasjoner når jeg står ute på håndballbanen, sier Sagosen.

Kan aldri mer tenke på det

Familien Sagosen samlet seg igjen rundt skjermen da videoene fra brillene kom på e-post fra forskerne. Dette ville alle se på.

Og Sagosen selv? Han ble overrasket.

– Det var interessant, for det var ikke sånn jeg trodde det skulle være, sier han.

– Det var mest fascinerende å se at jeg er så konsekvent. Jeg kikker ikke rundt her og der, det er det samme hver gang, som det med halsregionene. Det var også fascinerende at jeg aldri trenger å se på hjørnene for å vite hvor de er.

Han var heller ikke klar over at han er så konsekvent på å gjøre det forskerne kaller søk.

– Men det må jo være der, i de søkene, jeg observerer ting som gjør at jeg skjønner hva som kommer til å skje. Som for eksempel at jeg forstår at målvakten snart kommer til å flytte seg 20 centimeter, sier Sagosen.

Også Aksums konklusjon er at Sagosen ubevisst har trent inn noen helt faste mønster for hvordan han henter inn informasjon via synet.

– Og det tyder faktisk helt enkelt på at han er på et høyt nivå, sier Aksum, og forklarer:

– En mindre god spiller ville variert mer og vært mer usikker. Med Sander er det ingen tvil om hvordan han skal gjøre det. Han fokuserer på de samme tingene, men ut fra det kan han ta mange, helt ulike valg.

Nå vet Sagosen alt dette. Men til høsten, når han starter håndballsesongen for sin nye klubb Kiel, bør han helst ha glemt litt av det. For sånn fungerer jo dette.

– Det er artig å få litt data og et bilde på det, men jeg kommer ikke til å analysere hvordan jeg ser under kamper ... For nå vet jeg jo at jeg spiller min beste håndball når jeg ikke tenker, sier Sagosen.

Det er litt som pappa Sagosen hadde sagt det, da familien satt der sammen og så hvordan Sagosen brukte blikket sitt på de samme måtene igjen og igjen, men alltid med litt ulike utfall.

– Du trenger ikke se noe mer enn det der. Til syvende og sist handler det om intuisjon.

  • Les mer fra artikkelserien: