– Vekt?
– I balanse
– Urin?
– Balanse
– Søvn?
– Under, våkna en time før klokka ringte

Kristian Blummenfelt tenker seg om i et sekund eller to etter hvert spørsmål, og leverer deretter kontante svar. Han er, som alltid, konsentrert og effektiv – han vet at nøyaktige svar på sikt kan gjøre ham til en bedre idrettsutøver.

– Ytre belastningsfølelse?
– Positiv
– Indre belastningsfølelse?
– Nøytral
– Hvordan påvirka gårsdagens økt dagens økt?
– Positivt
– Hvordan påvirker dagens økt morgendagens økt?
– Positivt
– Varmebelastning?
– Fire

Spørsmålene skal besvares hver eneste kveld, året rundt; 26-årsdagen hans er ikke noe unntak.

Blummenfelt trener omtrent 1400 timer i året. Ett tusen fire hundre timer. Det vil si nesten fire timer i snitt, hver eneste dag. Til sammenligning ligger Therese Johaug på omtrent 1100 timer, mens sykkelstjerna Alexander Kristoff ifølge DN trener «over 1100 timer».

Mye av jobben gjøres hjemme i Bergen. Men en triatlet i verdensklasse kan ikke tilbringe hele vinteren i svømmehallen i AdO-arena, på tredemøller og sykkelruller i stua. Han må reise til varmen, til høyden, til steder der omgivelsene ikke begrenser treningseffekten.

Hvordan endte de opp her? Hvordan gikk Blummenfelt fra å være en OK svømmer til å vinne verdensseriefinalen i triatlon i fjor?

Og hvorfor er tre tilnærma jevngamle bergensere verdensledende i en idrett der Norge ikke engang hadde landslag for ti år siden?

Landslag ønskes

Triatlon handler om å tilbakelegge en gitt distanse, oppdelt i en svømmeetappe, en sykkeletappe og en løpeetappe, på kortest mulig tid.

Det starta med Ironman-konkurransen på Hawaii på 70-tallet. Amerikanske marinesoldater ville finne ut hvem som var i best form, dermed svømte de 3,8 kilometer, sykla 180 kilometer, og avslutta med å løpe maraton. I dag kan etappelengdene variere mellom ulike konkurranser, men OL-distansen er 1500 meter svøm, 40 kilometer sykkel og 10 kilometer løp.

Historien om vårt triatlonlandslag begynner derimot på mange måter i 2009. Kristian Blummenfelt ble da kontakta av Stein Gundersen, far til en lovende triatlet som ikke hadde noe landslag å jobbe frem mot. Far tok saken i egne hender, saumfarte resultatlister og rykka inn annonser i aviser – han leita etter svømmere som også kunne løpe.

Kristian Blummenfelt, da 15 år gammel, hadde på dette tidspunktet svømt aktivt i nesten ti år. I tillegg spilte han fotball gjennom hele barneskolen, der fikk han utnytta sin allerede da sjeldent gode arbeidskapasitet på ... å stå i mål.

Han var etter eget utsagn en «decent» svømmer som var kjent for å alltid være først uti bassenget, å være den som trente hardest, uten nødvendigvis å få resultatene.

Blummenfelt drev aldri aktivt med løping, men var likevel blant de beste i landet i sin aldersklasse. Som tiåring løp han fra svømmere som var nesten dobbelt så gamle. Han var definitivt en svømmer som også kunne løpe. I tillegg hadde han kjøpt seg racersykkel, og allerede deltatt i sitt første triatlon.

Omtrent 20 aspirerende triatleter mellom 14 og 17 år møtte på den første triatlonsamlinga i Oslo. For enkelte ble det med den ene samlinga, og noen falt av etter et par måneder. De som holdt ut endte opp med å utgjøre det nye ungdomslandslaget, og blant dem var Kristian Blummenfelt.

Allerede på den første samlinga møtte han en mann som skulle vise seg å spille en avgjørende rolle i utviklinga hans som idrettsutøver – nåværende landslagssjef Arild Tveiten.

Tveiten hadde vært triatlet på landslagsnivå, med 28. plass fra VM i 1995 som beste resultat. Nå jobba han med markedsføring av pulsklokker og onlinecoaching av ivrige mosjonister, og ble henta inn for å bidra med sin kunnskap om utholdenhetsidretter.

Det tok ikke lang tid fra Blummenfelt deltok på den første samlinga til han skjønte at han kunne bli god – ordentlig god. Møtet med juniorverdenseliten, riktignok allerede samme høst, ble derfor en knallhard realitetsorientering.

Han ble nummer 52 i junior-EM. Tapte mye på sykkel, og ble direkte sjokkert over løpsnivået.

Arild Tveiten var på dette tidspunktet usikker på om han i det hele tatt hadde kompetansen som skulle til for å trene et purungt triatlonlandslag, han hadde aldri jobba med unge før. Men Blummenfelt viste fort voldsom fremgang – allerede året etter, i 2011, ble han nummer 14 i junior-VM.

De systematiserte treninga med intensitetsstyring; unge og ivrige idrettsutøvere vil gjerne ta seg helt ut så ofte som mulig, noe som ikke nødvendigvis er veldig hensiktsmessig. Blummenfelt gjorde alt han fikk beskjed om, lykkelig uvitende om hvilken rolle denne intensitetsstyringa etter hvert skulle spille i livet hans.

– Heldigvis tålte han opplegget, det var jo snakk om prøving og feiling, så vi hadde litt flaks, mimrer Tveiten.

I tillegg presiserer han at de ikke kan vite om Blummenfelt lyktes på grunn av eller på tross av trenerens opplegg.

I 2012 satte styret i Norges Triatlonforbund ei liste med målsettinger. De skulle ha en utøver med i OL i Rio i 2016. I Tokyo-OL var målet tre utøvere og en medalje.

– Det ble bestemt av ildsjeler som ikke hadde noen som helst forutsetning for å mene noe om toppidrett. De visste ikke hva som krevdes, og det gjorde ikke jeg heller.

Mangelfulle forutsetninger eller ikke, foreløpig er de på skjema. Blummenfelt ble nummer 13 i Rio. Alle tre kvalifiserte seg til OL i Tokyo, hvertfall det som skulle ha vært i 2020. Bare medaljen mangler.

Når Tveiten skal forklare framgangen, kommer han stadig tilbake til noe som kan minne om ei læresetning:

Syklisten som ikke kunne svømme

– Ingen tenking, bare gjøring.

Gustav Iden svarer, med sitt karakteristiske glis, på hvordan han forholder seg til det faktum at ryggen hans ser ut som et sveitsisk flagg som resultat av solkremslurv dagen før. Nå er han på vei ut i bølgene på Bang Tao-stranda for dagens svømmeøkt.

Da han møtte opp på den aller første triatlonsamlinga som 14-åring i 2010, var han ifølge trener Tveiten «kjempedårlig til å svømme». Han var et stortalent både på sykkel og med løpesko, men i triatlonsammenheng hjalp det lite så lenge han alltid var sist opp av vannet.

Iden er ikke lenger sist opp av vannet. Han og trenerteamet har jobba metodisk med å forbedre svømmeferdighetene, noe som har gitt resultater.

I fjor ble han verdensmester på distansen Ironman 70.3, som første skandinav noensinne.

Den timelange svømmeturen på morgenkvisten er den første av dagens tre økter, etterpå skal det løpes, så spises lunsj, så sykles. Triatlon på toppnivå er tidkrevende. Men – det er ikke først og fremst viktig å trene mye, det som virkelig betyr noe er at du trener riktig.

Og for å kunne trene så riktig som mulig er det lurt å føre logg, å ha oversikt over alle tenkelige og utenkelige variabler, for deretter å lete etter mønstre og sammenhenger.

Dette er jobben til Olav Aleksander Bu.

Se for deg en litt karikert vitenskapsmann i en film, en som snakker på inn- og utpust om tall og grafer. En som har en vitenskapelig innfallsvinkel på ethvert problem, og alltid har en forskningsrapport å referere til. En som har bustete hår og en hjerne som jobber litt kjappere enn hjerner flest.

En som ikke gir seg før han har funnet svar på det han lurer på.

Ta denne stereotypen, juster alder ned til 38 år, legg til en bred dialekt ikke-vestlendinger vill oppfatte som et slags sognemål, og du får Olav Aleksander Bu.

Han er utdanna ingeniør, men prater som en fysiolog. Og som en biokjemiker. Og som en fysiker. Han har nemlig lest seg opp på egen hånd – forskningsrapporter fra forskjellige fagfelt slukes som om det skulle vært tegneserier.

Bu ble henta inn i triatlonlandslaget i 2016, og har samla inn data siden. Kort fortalt handler det om metabolske data, altså det som har med stoffskiftet å gjøre, biomekaniske data, det som handler om bevegelsesmønstre, og prestasjonsdata – minutter, sekunder og tilbakelagt distanse.

Langt fortalt ville blitt ekstremt langt fortalt – Bu nevner minst tretti forskjellige eksempelparametere, og sier at det kun er en brøkdel av den fullstendige lista.

Akkurat nå står han på stranda, klar til å gjøre målinger på utøverne når de imellom hvert drag kommer opp på land.

– Presisjon, nysgjerrighet og gründermentalitet.

Sånn oppsummerer han grunnen til at triatlonlandslaget har gått fra ikke-eksisterende til verdensledende på ti år. Tre eksempler som underbygger Bus tre ord:

Presisjon: Før løp har Bu flere ganger sjekka hvor syklene skal stå plassert når triatletene kommer opp av vannet. Dermed kan han justere temperaturen på drikken han fyller i sykkelflaskene etter om de skal stå i sola eller skyggen, sånn at den har helt korrekt temperatur når den skal konsumeres.

Nysgjerrighet: For et par år siden var triatlonlandslaget på en konkurranse i Italia. Bu var hjemme, men hørte likevel rykter om at veien det skulle sykles på var litt ruglete. Han etterspurte straks nærbilde av asfalt og brostein, og mål på avstanden mellom brosteinene. En time senere ringte Bu tilbake til Italia, da hadde han regna ut det optimale dekktrykket for akkurat det underlaget.

Gründermentalitet: I utholdenhetsidretter er det viktig å ha kontroll på kjernetemperaturen i kroppen. Bu var ikke fornøyd med temperatursensorene som eksisterte på markedet; nå har han selv vært med på å utvikle en ny og forbedra modell.

De yngste skal bli de første

Triatlon er tre idretter i én, men helheten blir noe mye mer enn summen av de tre bestanddelene. Det er ikke nok å kunne svømme, løpe og sykle, kroppen din må også takle de hurtige overgangene mellom ulike måter å bruke muskulaturen på. Idrettens kompleksitet gjør også at det finnes mange veier til Rom, det blir tydelig når vi ser nærmere på våre tre topptriatleter.

Stornes var ikke gammel nok til å være med på samlinga i 2010, han var bare 13 år gammel. Året etter traff han Blummenfelt og Iden på ei ny samling i Oslo – trekløveret var samla for første gang.

I mange år trente Stornes godt og mye. Kroppen tålte treninga, men han fikk ikke ut potensialet i konkurranser – hodet hang ikke helt med. Så, i 2018, kom det store gjennombruddet. Stornes, yngst i feltet, vant verdensserien på Bermuda. Kristian Blummenfelt ble nummer to, Gustav Iden ble nummer tre.

For første gang i verdensseriens historie hadde ett herrelandslag lagt beslag på alle pallplasseringene.

Jakten på terskelen

Det spartansk utrusta treningsrommet i leilighetshotellet i Phuket er omgjort til provisorisk testlab. Bordtennisbordet har måttet vike plass for sykkel, sykkelrulle og en koffert med måleinstrumenter. Det er 40 grader i rommet, luftfuktigheta ligger på rundt 75 prosent. Casper Stornes sykler og svetter.

Det kan virke direkte ufint mot nordmenn som oppholder seg hjemme i februar å dra til Thailand for å sykle innendørs. Men tester må gjennomføres, og de logistiske utfordringene knytta til tester i felten er langt større når det kommer til sykkel enn svømming og løp.

I tillegg er det lettere å kontrollere temperatur når du sykler på stedet hvil, og i dag står det varmetest på menyen. «Varmetest» handler egentlig om å ta de samme testene de vanligvis tar, bare i høyere temperatur og med høyere luftfuktighet. Det blir varmt i Tokyo, også neste år.

Det er Olav Aleksander Bu som styrer testene, her kan han høste verdifulle data. Det snakkes i tall og forkortelser, språket er presist, effektivt og totalt uforståelig for uinnvidde. Ett ord gjentas oftere enn andre – laktat.

Triatlonlandslaget kjemper, som alle utholdenhetsutøvere på alle nivå, en evig kamp mot utmattelse. Veldig forenkla handler mye av det landslaget gjør om å finne ut hvor fort utøverne kan svømme/løpe/sykle uten å bli stokk stive i muskulaturen, og å trene sånn at denne farta blir stadig høyere.

Men en artikkel som handler om et landslag som har gjort suksess ved å virkelig nerde på detaljer kan ikke være bekjent av lettvinte forenklinger. Og skal vi forstå hva den myteomspunne laktatterskelen det prates mye om egentlig er for noe må vi gå grundigere til verks. Vi tar det fra bunnen av:

Du jogger rolig, i et tempo du kan holde lenge. På innsida av kroppen din jobbes det metodisk med å bryte ned karbohydrater, nærmere bestemt glukose, sånn at musklene som flytter deg framover får energi.

Oksygenet du puster inn reagerer med de nedbrutte delene av glukosen, og omdannes til vanndamp og karbondioksid samtidig som et energirikt fosfatmolekyl som heter ATP bygges opp.

Dette molekylet gir musklene dine energi til å utføre arbeid når det brytes ned igjen.

Sånn kan du holde på helt til glukoselageret ditt er tomt. Et tomt glukoselager er heller ingen krise, det kan nemlig fylles opp ved å gjøre noe så enkelt som å spise eller drikke.

Over til neste scenario:

Du spurter, så fort du kan, i 400 meter. På innsida av kroppen din jobbes det fortsatt metodisk, om enn noe mer frenetisk.

Først bruker du opp ferdiglagde ATP-molekyler i muskulaturen, før du går over på nedbryting av kreatinfosfat i musklene. Deretter starter nedbrytinga av glukose til ATP-molekyler, men nå skjer det først og fremst uten oksygen.

Det som skjer da er at det produseres ATP raskt, men langt færre ATP-molekyler per glukosemolekyl. Istedenfor å skape vanndamp og karbondioksid ved bruk av oksygen dannes nå laktat. Laktat er i seg selv ikke farlig, det er et karbohydrat – best kjent i tospann med hydrogen under navnet melkesyre.

Noe av laktaten går over i blodet og kan, sammen med oksygen, etter hvert danne flere ATP-molekyler, altså ny energi til musklene.

Problemet, hvis du vil fortsette i 400 meter-tempoet ditt i noe særlig mer enn 400 meter, er blant annet at pH-verdien i musklene blir lavere. Musklene vil ikke trekke seg sammen, og du blir det vi på godt norsk kaller stiv.

Dette er en slags beskyttelsesmekanisme, som hindrer deg i å fortsette helt til du blir overoppheta og skader kroppen.

Det er ikke sånn at du enten bruker det ene eller det andre systemet, begge bidrar alltid til en viss grad, men det aerobe systemet trekker størstedelen av lasset ved lav og moderat intensitet, mens det anaerobe systemet gjør storparten av jobben ved veldig høy intensitet.

Men hva er så denne terskelen, gjerne omtalt som laktatterskel, melkesyreterskel eller anaerob terskel?

Definisjonen er grei nok, det er den høyeste intensiteten du kan jobbe på der melkesyrekonsentrasjonen er stabil, det vil si at det ikke produseres mer laktat enn det du klarer å forbrenne. Å finne ut hvor terskelen ligger, helt nøyaktig, er hakket verre.

– Laktat?

Bu ser på Stornes.

– 0,9, prøver Stornes seg.

– 1,1, sier Bu som står med fasit i hånda.

Ikke nok med at utøverne skal stikkes i øreflippen for å donere blod til Bus laktatleser et tosifra antall ganger daglig, de blir også nødt til å tippe sin egen verdi.

Dette handler om presisjonen Bu prata om tidligere. Mye av det de gjør handler om å identifisere eventuelle avvik mellom hva trenere og utøvere tror og føler, og hva som faktisk er reelt. For at utøverne selv skal ha kontroll på hvor den anaerobe terskelen ligger, må følelsen jevnlig kalibreres mot noe konkret, for eksempel laktatmålinger.

– Det er vanskelig å ha nøyaktig kontroll på tida hvis du ikke har hatt klokke på en stund.

Det viktigste i livet

Kristian Blummenfelts 26-årsdag går mot slutten. De japanske utøverne og lederne, som er med på tur for å lære, i bytte mot logistiske gjenytelser i Tokyo, har gått tilbake til rommene sine. Smågodtskålene er for lengst tomme.

Den japanske treneren har tidligere på dagen forklart at de prøver å implementere de samme testene som Norge gjør. «Resultatene deres taler for seg selv, vi må bare prøve.»

Men det er ikke nok å teste, testene må føre til noe – konkrete forandringer og forbedringer. Gjør laktatmålinger så ofte du bare vil, det i seg selv hjelper ikke på noe som helst.

– Du kan sannsynligvis trene noen prosent over terskel i en liten periode uten at det har noe å si, men trener du 35 timer i uka, får akkurat det fort konsekvenser. Vi er milevis foran alle konkurrentene våre når det kommer til å lage treningsplaner, konstaterer Arild Tveiten.

I triatlon ligger konkurransefarta tett oppunder den anaerobe terskelen. Skal utøvernes konkurransefart øke, må mye av treninga foregå i dette intensitetsområdet. Og de resterende treningsøktene handler strengt tatt om å gjøre utøverne bedre rusta til å tåle den konkurransespesifikke treninga bedre.

Bu forklarer at de har strippa ned treningsprogrammet veldig, at alt handler om å trene med riktig intensitet.

– Det er mindre dilldall, og alt er behovsprøvd. Ei treningsøkt er forankra i en test. Ei justering er forankra i en test.

Tveiten og Bu var aldri helt fornøyd med Olympiatoppens øktmodeller, så de utvikla sine egne. Og her nærmer vi oss kanskje kjernen i lagets suksess – de nekter å akseptere vedtatte sannheter, alt skal etterprøves.

Sier dekkleverandøren at denne typen dekk er best på dette føret? Greit, men de tester alle uansett. Denne innfallsvinkelen er tidkrevende, i tillegg hender det ikke så rent sjelden at vedtatte sannheter er nettopp det – sanne. Men hver eneste gang du tilegner deg relevant kunnskap som konkurrentene ikke har, øker du vinnersjansene dine i en idrett der små marginer kan spille en stor rolle.

Det å være best i verden er ikke bra nok, mener Bu.

Bursdagsbarnet Blummenfelt kaller Bu «en av verdens fremste idrettsforskere», og mener at utøverne har lært så mye av ham at de sitter på mer kompetanse enn trenerne til mange av de andre lagene.

– De prøver å kopiere oss, ser på Instagram at vi tar masse laktattester. Men jeg tror egentlig ikke de har peiling på hvordan vi bruker målingene.

I tillegg trekker han frem det at de er tre jevngode utøvere som har jobba sammen over tid, og som trives meget godt sammen, som et suksesskriterium. Han får av og til spørsmålet «hva med alle vennene hjemme»?

– Selvfølgelig mister du litt kontakt med venner hjemme når du reiser så mye som det vi gjør. Men mine beste venner er de jeg reiser med.

Iden har heller ikke hjemlengsel.

– Jeg vil helst være på treningsleir så mye som mulig. Det å få gode treningsøkter er det viktigste i livet akkurat nå.

Alle tre har samme mål for karrieren, det har de hatt lenge. Olympisk gull. Og for alle tre virker målsettinga oppnåelig.

Én utøver med i Rio, tre med i Tokyo. Gull i Tokyo.

Styret i triatlonforbundet visste kanskje ikke hva de gjorde da de offentliggjorde ambisjonene sine i 2012, men det kan meget godt hende de får det som de vil uansett.

• Les mer fra artikkelserien: