Illustrasjon Sol
Foto: K.A Andersen / NRK

Fra Afrika til Søgne

Sol (35) er det eldste norske mennesket vi kjenner til. Historien om hvordan mennesket befolka verden er også historien om henne.

Hun ble omtrent 35 år gammel, og nå skal hun begraves. Den forholdsvis spinkle kroppen har blitt frakta ut til holmen der de bruker å ta farvel med sine døde. Vi vet ikke hvordan hun døde, og heller ikke veldig mye om hvordan hun levde. De vet ikke at holmen de står på senere skal få navnet Hummervikholmen, eller at landet de befinner seg helt på sørspissen av etter hvert blir kjent som Norge.

Vi vet ikke hva de kaller henne, de vet ikke at vi har gitt henne navnet Sol. Og de har ingen anelse om at kroppen de begraver skal graves opp 9500 år senere, og bli den eldste brikken i puslespillet som handler om menneskets historie i Norge. Et puslespill vi med jevne mellomrom finner nye brikker til, den foreløpig siste fant vi i forrige uke.

Hvordan havna Sol i Søgne? Historien starter i Afrika.

Koloniseringsprosjektet

For omtrent 70.000 år siden kryssa en gruppe mennesker Bab-el-Mandeb, stredet som skiller dagens Djibouti og Jemen, og forbinder Rødehavet med Adenbukta. Ikke visste de hva som venta dem på verdens største halvøy, eller at den snaut 20 kilometer lange flåteturen kom til å ta dem fra én verdensdel til en annen. Og de visste i hvert fall ikke at den hasardiøse ekspedisjonen de ga seg i kast med skulle vise seg å være starten på historiens mest omfattende koloniseringsprosjekt.

Det var nok ikke bare enkelt å være menneske på denne tida. Ikke først og fremst fordi de måtte klare seg uten internett og adekvate velferdsordninger, men på grunn av klimaet. Den siste istida hadde starta, det var tørke i Afrika. Vi dominerte på ingen måte Jorda, det var kanskje så få som 10.000 mennesker i verden. Sannsynligvis hadde vi vært betydelig flere før.

På dette tidspunktet hadde vi eksistert som art i 230.000 år. Her er det verdt å merke seg følgende: hvis denne artikkelen hadde blitt skrevet for et år siden, hadde det stått 130.000 år. Et knippe knokler fra Marokko gjorde plutselig arten vår femti prosent eldre. Historien om mennesket forandrer seg med nye funn, og mange av funnene kan tolkes på ulike måter. Noe er vi tilnærma sikre på, andre forklaringsmodeller kan sies å være særdeles kvalifiserte gjetninger. Ny empiri kan forandre hypoteser, vitenskapen er fin sånn.

Tilbake til saken, vi hadde vært Homo sapiens i 230.000 år. Vi hadde nådd Afrikas vest-, sør- og nordkyst, vi hadde til og med bevegd oss ut av Afrika. Allerede 50.000 år tidligere nådde vi Israel, vi kom muligens så langt som til India. Kanskje døde de tidlige utvandrerne ut, sånn at verden utenfor Afrika var tom for moderne mennesker da flåtene kryssa Bab-el-Mandeb-stredet for 70.000 år siden. Men disse menneskenes etterkommere skulle nå både Israel, India og Søgne.

Treårskrisen

Da Sol døde, omtrent 35 år gammel, hadde hun sannsynligvis blitt så gammel som man, i snitt, kunne forvente å bli for 9500 år siden. Noen ble nok så gamle som 60 år, men det var unntak, ikke regel. Det er ikke noe som tyder på at Sol ble drept, eller at tilværelsen i denne epoken var spesielt voldelig. Kanskje var Norge så tynt befolka at det ikke var særlig mye kamp om ressursene enda.

9500 år gamle skjelettfragmenter fra Hummervikholmen i Søgne

Sols levninger ble funnet i 1994 ved en badeplass, i sjøbunnen på grunt vann.

Foto: Beate Kjørslevik

Sykdom var nok et større problem, Sol var syk eller sultet da hun var tre år. Kanskje fikk hun på dette tidspunktet en liten søster eller bror, og måtte klare seg uten morsmelk. Sol er ikke det eneste steinaldersørlendingen vi har funnet levninger etter, beinrester etter en mann har blitt funnet på samme holme. Også han hadde vært syk, eller hadde sultet, da han var liten

Sol var omtrent 155 centimeter høy, noe som var normalt for kvinner i steinalderen. Hun hadde lys hud, og grønne eller brune øyne i det vi ville oppfatta som et litt stort hode. Sol hadde ingen hull i tennene, men de var nedslitte, sannsynligvis på grunn av sand i maten, og at hun hadde brukt dem i forbindelse med garving av hud. Kroppen var prega av et liv med mye padling, hun var litt topptung – sterk overkropp og spinkle bein. På den andre siden av Jorda padla Yaghan-folket på dette tidspunktet rundt mellom øyene ved Sør-Amerikas sørspiss. De holdt seg for seg selv i 10.000 år, først på 1800-tallet ble de assimilert. Da hadde de fortsatt en kroppsbygning som kunne minne om Sols.

Yaghan

Sol kan muligens ha minna litt om Yaghan-folket i kroppsbygning – sterk overkropp, spinkle bein.

Foto: William Singer Barclay

Slektningene som forsvant

Den arabiske halvøya virka nok ikke umiddelbart som noe paradis for våre eventyrlystne forfedre og -mødre. Det var tørt der, langt tørrere enn det er nå. Sannsynligvis kom de seg forholdsvis raskt til det behagelige flatlandet ved dagens Persiabukt – den gang en elvedal. Mye kan tyde på at de ble der i en del tusen år. I vest var det ørken, og i fjellene i nord og øst var allerede befolka av neandertalere.

Vi vet ikke helt hvordan forholdet mellom Homo sapiens og Homo neanderthalensis var, men to ting er vi sikre på. Det første er at mennesker og neandertalere fikk barn med hverandre. Ikke mange, men noen. Neandertalergener lever videre i beste velgående den dag i dag, i motsetning til neandertalerne. For det andre vi vet med sikkerhet at neandertalerne forsvant. For 35.000 år siden var alle borte. Utkonkurrerte vi dem? Drepte vi dem? Vi vet ikke. Men vi vet at de hadde levd i Europa og i Asia i flere hundre tusen år, og forsvant relativt fort da vi dukka opp.

For drøyt 50.000 år siden forandra klimaet seg, selv om den siste istida på langt nær var over. I noen tusen år ble det markant varmere, og store deler av verden ble mer tilgjengelig for mennesker. Etter hvert som vi ble flere spredte vi oss, i første omgang østover, langs det som i dag er Irans sørkyst. Det var ikke snakk om noen folkevandring, men en gradvis utvidelse av territoriet – noen kilometer i året. I grensetraktene mellom Iran og Pakistan forgreina ekspansjonen seg. Noen fortsatte østover, til India, Indonesia og Australia. Andre så nordover, først mot Sentral-Asia, og etter hvert mot Søgne.

Fra telt til hus

Sol bodde sannsynligvis i et hus. Et enkelt og lite hus, riktignok, men fortsatt et hus. De første menneskene som kom til Norge bodde i telt, noe som var praktisk når de skulle pakke sammen og padle til neste boplass. I jeger-sanker-samfunn er mobilitet viktig. Sol var også en del av et jeger-sanker-samfunn, men kan likevel ha bodd på samme plass hele livet. Mye tyder på at de hadde basisboplasser, noe tilnærma permanente bosettinger, men at de i tillegg etablerte satellittboplasser knytta til jaktekspedisjoner og innsamling av annen mat, for eksempel nøtter og skjell.

Jakt var for Sol og familien først og fremst knytta til selfangst, og de jakta gjerne fra båt. Sel utgjorde 80 prosent av Sols kost, og sannsynligvis gikk hun kledd i selskinn. Spekket ble brukt til fyring, hud og skinn kunne brukes til å dekke hus og båter, bein ble til redskaper – selen var et nyttig dyr sett fra menneskenes perspektiv.

Litt lenger inn i landet streifa reinen, men da isen smelta og temperaturen steg ble det forandring i både flora og fauna. Reinen fikk selskap av bjørn, rev, elg og hare, og etter hvert bever og grevling. Sammenligna med dem som bodde i Norge 1000 år tidligere var Sol og hennes samtidige heldig med klimaet. Det var tørt og varmt, og bjørka måtte vike plass for furu og hassel.

Fløyter og flint

Sol er det eldste kjente mennesket fra Norge, og også det eldste vi har DNA-analysert. På verdensbasis tilfaller den æren Ust'-Ishim-mannen. Han er 45.000 år gammel, og ble funnet i Ust'-Ishim i Russland, omtrent på samme breddegrad som Søgne. På den tida jakta vi på ullhåra mammut, noe som var med på å lokke mennesker nordover til steppelandskapet i det som nå er Kasakhstan og Vest-Sibir.

Nå begynte vi å få fart på oss, for 40.000 år siden var vi på plass i Øst-Europa. På denne tida vet vi at det var mennesker like sør for Moskva, vest i Ukraina, og nord i Romania. Mellom- og Sør-Europa var skogledd, og befolka av neandertalere. Tynt befolka, riktignok. For 38.000 år siden hadde vi tatt over. Vi hadde kommet oss helt til dagens Spania, og neandertalerne var borte.

Altamira

Hulemaleri fra Altamira-hula i Spania, de eldste bildene er minst 35.000 år gamle.

Teknologien og kulturen var i stadig utvikling – nye teknikker gjorde oss i stand til å lage et større utvalg av forskjellige effektive jaktredskaper, synåler av bein lot oss framstille varme og tette klær. Vi pynta oss med smykker, lagde små statuetter, malte på hulevegger og spilte fløyte. Et av de eldste instrumentene vi vet om er ei 35.000 år gammel fløyte, funnet i ei hule sør i dagens Tyskland.

Rituell hakking

Vi vet ikke om Sol spilte noe instrument, men vi vet om en teknologisk nyvinning som ble introdusert på norskekysten på hennes tid – såkalte flinteggredskaper. Dolker og spyd forma i bein ble innsatt med bitte små biter av skarp flint som utgjorde en skarp egg. Enkelte av disse ble dekorert med flotte geometriske mønstre. I tillegg lagde de fiskekroker av bein.

Beinredskaper

Fiskekrok, spiss, harpunspiss og harpun – alt i bein, alt funnet i Søgne.

Foto: Eirik Irgens Johnsen, Kulturhistorisk museum, UiO

Sol og de andre som levde i Søgne for 9500 år siden brukte nok mye av tida si på å skaffe føde. Men selfangsten ga mye mat, noe som betydde at de også hadde overskudd til andre aktiviteter. Det at Sol ble gravlagt viser at de hadde ritualer knytta til overgangen mellom liv og død, kanskje hadde de også tilsvarende ritualer for overgangen fra barn til voksen, en slags steinalderkonfirmasjon. Vi vet at de lagde spesielle hakker og forseggjorte klubber av bein og stein. Dagens arkeologer oppfatter ikke hakkene som bruksredskap, men tror de kan ha blitt brukt i rituelle sammenhenger. Noen mil vest for Søgne, i dagens Rogaland, vet vi at denne typen hakker ble ofra i vannet.

Den kalde, fine tida

Skandinavia var fortsatt ikke isfritt på Sols tid, men mye hadde forandra seg de siste 15.000 åra. For omtrent 25.000 år siden starta den kaldeste perioden av siste istid, også kjent som siste istids maksimum, Skandinavia var da helt islagt, det var også deler av Mellom-Europa. I dag er middeltemperaturen i Europa omtrent tolv plussgrader. Da istida var på sitt kaldeste, for 18.000 år siden, var gjennomsnittstemperaturen fire minusgrader.

Folk flytta sørover, i dagens Spania var det levelige forhold. På den iberiske halvøya møttes grupper fra Mellom-Europa, og slo sammen kunnskapen sin – resultatet var teknologisk utvikling. Redskapene ble skarpere, vakrere og mer avanserte, klærne ble varmere og tettere. Mange dyr forsvant fra Europa, mennesket klarte seg.

Isdekke for 11 000 år siden.

Isdekket i Skandinavia for 11.000 år siden, omtrent 500 år etter at de første menneskene kom til Norge.

For 14.500 år siden ble det varmere igjen, Europas stepper ble fylt av trær. Vi befolka kontinentaleuropa på nytt, og menneskets beste venn dukka opp – ulvens forfar har blitt til hund. Etter hvert som innlandsisen smelta trakk vi stadig lenger nordover, til dagens Storbritannia, til Danmark, og til Doggerland. Sistnevnte ligger nå på Nordsjøens bunn.

Fra Danmark var veien kort til Sør-Vest-Sverige, og for omtrent 11.500 år siden kom de første menneskene i båt til Sør-Norge. Norskekysten ble deretter befolka i løpet av noen få generasjoner, men innlandet var fortsatt islagt.

Menneskene som hadde kommet seg gjennom siste istids maksimum ved Svartehavet hadde på dette tidspunktet utvikla litt forskjellig arvemateriale fra gruppa som oppholdt seg i Spania. De tok nå ansvar for å befolke Øst-Europa. De spredte seg opp gjennom vestlige Russland, helt til de for 10.500 år siden nådde Nordkalotten, og dermed inntok norskekysten nordfra. Noen generasjoner senere hadde også de nådd Søgne.

Søgne

AFRIKA

Djibouti

Søgne

AFRIKA

Djibouti

Søgne

AFRIKA

Djibouti

Litt østlig, litt vestlig

Sols arvemateriale viser at hun er et resultat av to innvandringsbølger til Norge, det fant vi nylig ut. 35 prosent av DNAet hennes stammer fra den folkegruppa som kom fra sørvest, de resterende 65 prosentene kommer østfra. Innlandet i Skandinavia var fortsatt ugjestmildt, skulle du fra dagens Trondheim til Göteborg måtte du ta turen rundt hele Sør-Norge. I en periode var det genetiske forskjeller mellom de som bodde i Norge og de som bodde i Sverige og Danmark, svenskene og danskene hadde i all hovedsak DNA fra dem som kom fra Spania. Disse forskjellene ble senere viska ut, flere innvandringsbølger fulgte.

Det er nærliggende å tro at Sol ikke grubla spesielt mye på arvematerialet sitt. At historien om henne – historien om menneskene – starta i Afrika, hadde hun ingen forutsetninger for å vite. Hennes verden var liten, arbeidsoppgavene var konkrete. Vi vet ikke hvordan hun oppfatta tilværelsen, om hun var fornøyd med livet. Men vi vet at livet, og døden, hennes har betydd noe for oss. Sol er én av mange brikker i puslespillet om menneskets historie, et puslespill som omfatter både Afrika og Søgne.

Kilder:

Torfinn Ørmen, zoolog og forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus

Birgitte Skar, arkeolog og forsker ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim

Min europeiske familie, Karin Bojs

Out of Eden, Stephen Oppenheimer

Sol fra Søgne – fra dagliglivet i atlantisk tid, Frans-Arne H. Stylegar