NRK Meny
Normal

Apa som reiste seg opp

For nøyaktig 40 år siden fant Donald Johanson et skjelett som skulle vise seg å lære oss veldig mye om hvordan mennesket ble mennesket. Da hun levde for 3,18 millioner år siden var hun navnløs, nå heter hun Lucy.

US-MUSEUM-LUCY

24. november er det 40 år siden Lucys skjelett ble funnet - hun fikk navnet sitt etter Beatles-låta som sto på repeat i leiren samme kveld. Sånn har en skulptør sett for seg at hun så ut.

Foto: Dave Einsel / AFP

Dette er en av våre utvalgte saker fra arkivet til glede for nye lesere.

Lucy

Den finske taksidermisten Erik Granqvist har lagd denne rekonstruksjonen av Lucy.

Foto: Erik Granqvist / Afp

Hun levde ved Awash-elva i det vi nå kaller Etiopia for omtrent 3,18 millioner år siden. Hun var bare en drøy meter høy, mye mindre enn alfahannen som fungerte som leder for flokken. For oss ville hun ha minna om en sjimpanse.

Hun levde i en, for henne, farlig verden. En verden hun blant annet delte med svære antropofagus-krokodiller, sultne sabeltanntigre, og enorme snabeldyr. Toppen av næringskjeden var langt unna for hennes del, hun spiste planter mens hun vokta seg for å ikke selv bli noens måltid. Nettene tilbragte hun gjerne i trær for å være trygg.

Hun hadde ikke noe navn. Munnanatomien hennes forhindra henne fra å artikulere seg på en måte vi ville ha gjenkjent som snakking, men hun kommuniserte ved hjelp av lyder og et godt utvikla kroppspråk. Den sosiale intelligensen hennes sto ikke særlig mye tilbake for vår. Hun hadde familie og venner, hun håndterte taktikkeri og allianser.

I dag har hun et navn. Hun heter Lucy, og kroppen hennes har fortalt oss en historie som har hjulpet oss med å forstå hvor vi kommer fra.

– Skjønte med én gang at det var viktig

Donald Johanson, en svenskætta amerikansk paleoantropolog, leda høsten 1974 en ekspedisjon som leita etter fossiler av gamle menneskearter i Afar-senkninga nord-øst i Etiopia.

Donald Johanson

Donald Johanson ble forskerkjendis over natta etter at han fant Lucy for 40 år siden.

Foto: Gerbil / CC-BY-SA-3.0

– På den tida hadde vi ikke funnet særlige mange bein som var eldre enn tre millioner år gamle. Vi var rett og slett veldig nysgjerrige på hvordan det som skulle bli oss kan ha sett ut for så lenge siden, forteller Johanson på telefon fra San Fransisco.

Tidlig på morgenen den 24. november dro Johanson ut sammen med studenten Tom Gray. Etter noen timers resultatløst søk bestemte de seg for å stikke innom en tidligere gjennomsøkt ravine på vei tilbake til leiren.

– Først fikk jeg øye på en liten bit av en albue. Like etter så jeg et hodeskallefragment, og da skjønte jeg med én gang at dette var et viktig funn.

I løpet av de neste to ukene fant gruppa så mange beinfragmenter at det til slutt utgjorde et 40 prosent komplett Australopithecus afarensis-skjelett. Johanson forteller at han nokså umiddelbart skjønte at det var en Australopithecus, men at det tok noen måneder med anatomiske studier før de innså at det var den mest primitive utgaven av slekta noen på det tidspunktet hadde sett.

En oppreist ape

ETHIOPIA US ETHIOPIAN HOMINID FOSSIL "LUCY" ON DISPLAY AT MUSEUM IN ADDIS ABABA

Nå ligger skjelettet til Lucy på utstilling i Ethiopian National Museum i Addis Abeba. Det kom nylig 'hjem' etter å ha vært på en seks års lang utstillingstur i USA.

Foto: ANTONY NJUGUNA / REUTERS

Johansen hadde altså funnet det første ordentlig gamle, og rimelig hele, skjelettet av et tidlig menneske. Et skjelett som med all tydelighet viste at dette tidlige mennesket hadde gått på to bein.

I Afrika levde det sannsynligvis mange hundre tusen av Lucys art samtidig med henne, kanskje så mye som én million. Sosialt var de organisert som sjimpanser, i det store og hele tror vi de var nokså like sin stamfar på de fleste områder.

– Hvis vi hadde møtt Lucy hadde vi tenkt "det der er en ape som har reist seg opp", sier Johansen.

Han forklarer at det å gå på to bein, bipedalisme, var noe av det som starta sjimpansens evolusjonære reise mot menneskehet – at det å kunne bære mat tilbake til en sikker plass var viktig.

Hvis vi tar et par skritt tilbake og betrakter alt livet på kloden på avstand er det ikke vanskelig å se at vi har masse til felles med apene. Men det finnes åpenbart også store forskjeller, forskjeller som har blitt stadig tydeligere med tida – Lucy ligner utvilsomt mer på en tre millioner år eldre stamfar enn en tre millioner år yngre etterkommer.

For å forstå hvordan dette fungerer kan det være greit å ta en liten repetisjon på evolusjonsteori.

Laster kart, vennligst vent...

Lucy ble funnet ved Hadar, i Awash-senkninga i det som i dag er Etiopia.

– Har kontroll på hovedlinjene

Vi er den eneste arten i historien som har hatt æren av å navngi oss selv, og valgte navnet Homo sapiensdet tenkende mennesket. Vi stammer fra apene, men vi stammer fra mye annet også. De første encella organismene, de første virveldyra, og de første pattedyra, for eksempel.

Fossilfunn, DNA-analyser og avansert dateringsteknologi har gitt Darwin rett i mye av det han skrev i Artenes opprinnelse i 1859. Naturlig seleksjon fører til at individer med hensiktsmessige trekk får flere avkom, noe som gjør at disse trekkene etter hvert som tida går sprer seg til en stadig større del av populasjonen. Til slutt har alle dem.

Når to i utgangspunktet like populasjoner skilles fra hverandre geografisk kan det hende at ulike omgivelser fører til at ulike trekk blir fordelaktige. Selektér på forskjellige trekk i nok generasjoner – én art blir to arter.

For å finne ut hva vi har vært, er vi avhengige av tilgang på fossilt materiale som kan dateres og analyseres. Noe er eksakt vitenskap, noe er kvalifisert gjetning.

Torfinn Ørmen

Torfinn Ørmen forklarer at Homo sapiens var den første arten som takla vinterforhold, og at det kan ha vært viktig for at vi har kommet dit vi er i dag.

Foto: Universitetet i Oslo

– Vi har alltid laga masse teorier om hvordan vi tror ting henger sammen, folk som forsker på dette fagfeltet har ikke mange skylapper, forklarer zoolog Torfinn Ørmen som har spesialisert seg på menneskets utvikling og har skrevet boka Historien om oss.

Vi har ikke full oversikt over hvordan mennesket ble til mennesket. Vi kjenner de underliggende mekanismene og kan med stor grad av sikkerhet plassere enkelte tidlige menneskearter på riktig sted både i kronologien og geografien. Puslespillet er likevel langt fra komplett.

– Vi er ganske sikre på at vi har kontroll på hovedlinjene, men det kommer ny informasjon hele tiden. Om 50 år kommer vi til å vite mye mer enn vi gjør i dag, ha flere detaljer på plass, men jeg tror ikke vi finner noe som snur opp-ned på alt vi vet, forklarer Ørmen.

Johanson er enig, og mener at det særlig er ett kunnskapshull vi trenger å fylle.

– Vi må finne linken mellom Lucys folk og Homo-slekta. Vi leter etter flere fossiler som er mellom 2,4 og 3 millioner år gamle – der vet vi ikke helt hvordan ting henger sammen.

De tre fasene

Det dyret vi sist delte stamfar med var sjimpansen. Splitten mellom dem og det som etter hvert skulle bli oss, inntraff for minst sju millioner år siden.

Sahelanthropus tchadensis er foreløpig den beste kandidaten vi har til tittelen "stamfar i menneskelinja" – altså første art etter sjimpansesplitten. Kunnskapen vår om den er basert på funn av et deformert kranium og noen andre knokler i det som i dag er Tsjad.

I løpet av de omtrent sju millioner åra som har gått siden Sahelanthropus tchadensis vandra rundt i Afrika har mange arter, og noen slekter, kommet og gått. Veldig grovt kan vi dele menneskets evolusjon etter sjimpansesplitten inn i tre faser:

Ardipithecinene (minst 7 millioner år siden - 4,2 millioner år siden): Gikk på to bein. Fotsåla var hvelvet, noe som ga spenst, men de hadde fortsatt gripestortå. Hoftene hadde sjimpanselignende muskelfester på nedre del som var beregna på klatring, men øvre del var menneskelignende. Hjernevolum som en sjimpanse.

Australopithecinene (4,2 millioner år siden - 1,2 millioner år siden) : Både fotblad og hofte var menneskelignende. Spiste fortsatt planter, noe som krever stort fordøyelsessystem. Store kjever, men menneskelignende tenner. Litt større hjernevolum enn sjimpanser.

Homo (2,4 millioner år siden - i dag): Steinredskaper gjorde det mulig å spise mer kjøtt. Det er lettfordøyelig og krever mindre tarm, energien vi sparte på mindre tarmsystem muliggjorde utvikling av større hjerne. Det gjorde igjen at vi ble flinkere til å samarbeide, noe som gjorde at vi kunne lage bedre redskaper og få enda mer kjøtt. Bedre motorikk i hendene, økende språkevne og mer kompleks sosial organisering. Hjernevolum fra gorillastørrelse og oppover.

Stamtre

1. «Hobbiten», Homo floresiensis 2. Sen javansisk H. erectus 3. Kinesisk H. erectus 4. Homo neanderthalensis 5. Homo mapaensis (sannsynligvis er det disse som er denisovanerne) 6. Homo sapiens 7. Europeisk heidelbergensis med neandertalertrekk 8. Tidlig javanesisk H. erectus 9. Homo antecessor (=sen europeisk erectus) 10. Tidlig afrikansk heidelbergensis 11. Homo ergaster (tidlig afrikansk erectus) 12. Homo rudolfensis 13. Homo georgicus (tidlig eurasisk “erectus”) 14. Homo habilis 15. habilis-liknende kjeve 16. Australopithecus robustus 17. Australopithecus boisei 18. Australopithecus garhi 19. Australopithecus africanus 20. Australopithecus aethiopicus 21. Australopithecus bahrelghazali 22. Australopithecus afarensis 23. Kenyanthropus platyops 24. Ardipithecus ramidus 25. Ardipithecus kadabba 26. Orrorin tugenensis 27. Sahelanthropus tchadensis De røde pilene representerer genflyt mellom ulike arter.

Foto: Torfinn Ørmen, Historien om oss

Ut fra Afrika – men når?

Som Ørmens stamtre viser har det ikke vært sånn at evolusjon har forandra én art til en ny gjennom en pen og pyntelig rekke. Noen arter døde ut uten å få videreført genene sine, enkelte arter rakk å videreføre litt arvemateriale ved å få "blandingsavkom" med andre arter før de døde ut, og noen arter ble sakte men sikkert til nye arter, som til slutt ble til det moderne mennesket.

Med dagens kunnskap kan vi argumentere for at det er åtte arter i direkte linje mellom vår første stamfar og oss – felles for alle er at de holdt til i Afrika.

Fram til åttitallet trodde de fleste at menneskene i de forskjellige delene av verden var etterkommere av Homo erectus, som var den første arten som vandra ut av Afrika for snaut to millioner år siden. Det har blitt funnet fossiler av Homo erectus i Afrika, Europa, Kaukasus, Indonesia og Kina, teorien var altså at disse var forfedrene til dagens mennesker i sine respektive områder av verden – multiregional-hypotesen.

Fossilfunn, genstudier og anatomiske sammenligninger har gjort at vi i dag er så å si sikre i vår sak – det var ikke sånn det skjedde. Det hersker nå bred enighet om at ett-opphav-hypotesen er korrekt, at alle menneskene i verden er etterkommere av en forholdsvis liten gruppe som gikk ut fra Afrika for mellom 50.000 og 100.000 år siden – på et tidspunkt da de for lengst hadde utvikla seg til å bli Homo sapiens.

Denne gjengen befolka i løpet av noen titusenår hele verden uten å i særlig grad blande seg genetisk med de forskjellige lokale menneskeartene.

Spisskompetanse: allsidighet

Hvordan kunne en relativt liten gruppe moderne mennesker ta over verden når andre menneskearter hadde hatt hundretusenvis av år på å tilpasse seg de ulike miljøene på Jorda?

– Det folket som gikk sist ut av Afrika var rett og slett mer avansert. Redskapsmessig hadde de ikke så stort forsprang, men kulturelt lå de langt foran, sier Ørmen.

Han forklarer at Homo sapiens lagde smykker, brukte pigment og farge, hadde religion og kultsteder. Kulturen bidro til bedre gruppesamhold, noe som ga dem en fordel sammenligna med for eksempel neandertalerne.

– Vår store fordel var at vi ikke var kjørt inn på ett bestemt spor. Speialiseringa vår var allsidighet.

Homo neanderthalis hadde vært i Europa i mange hundre tusen år da det moderne mennesket gjorde sitt inntog i verdensdelen for 40.000 år siden. På det tidspunktet var det omtrent 550.000 år siden deres genetiske veier hadde skilt lag etter Homo heidelbergensis som var deres siste felles stamfar.

Neandertalerne levde i små grupper, noe som bidro til at det ble mye innavl. I tillegg var kannibalisme vanlig. De spiste nesten utelukkende kjøtt, hadde energibehov som tilsvarer det ulver har, og var veldig mye tyngre og sterkere enn slektningene som nylig var ankommet fra Afrika. Men de var ikke så flinke på nyvinninger, noe som kan ha blitt deres bane.

Migrasjon

Sånn ser vi for oss at kronologien på tidlig menneskemigrasjon var.

Foto: Göran Burenhult: Die ersten Menschen

Litt neandertaler

Det var god plass i verden for 40.000 år siden, det moderne mennesket og neandertalerne trengte ikke å leve tett på hverandre. Men vi vet at de møttes flere ganger før neandertalerne forsvant drøyt 10.000 år senere. Basert på sammenligner av vårt og neandertalernes DNA vet vi nå at noen til og med fikk barn sammen.

Ørmen anslår at det kanskje ble født 200-400 barn som var halvt neandertaler, halvt moderne menneske. Noen av disse neandertalergenene har det blitt selektert på, sånn at det den dag i dag utgjør noen få prosent av moderne menneskers arvemateriale. Dette gjelder hele verden med unntak av de som bor i den sørlige delen av Afrika – genene nådde aldri tilbake dit.

Forholdet mellom Homo sapiens og de lokale menneskeartene rundt omkring i verden er fortsatt en godt bevart hemmelighet. Var det sameksistens? Folkemord?

– Vi har rett og slett ikke peiling. Det kan ha vært begge deler, sier Ørmen.

Men vi vet at det var vi som sto igjen tilslutt – i løpet av i dette perspektivet forsvinnende kort tid var vi så å si overalt. For 10.000 år siden hadde vi kolonisert hele verden, og var så smått i gang med å bygge opp sivilisasjoner.

Veien fram til sivilisasjon var lang for Lucy og hennes artsfrender, hun er bare en av mange milliarder dråper i DNA-havet som har ført arten vår dit vi er i dag. Det er vi også, arter blir ikke ferdigutvikla.

Men Lucy etterlot ikke bare genspor, en rekke tilfeldigheter førte til at hun for 40 år siden ble en viktig brikke i det enormt komplekse puslespillet som er forståelsen av menneskets historie.