Farlig begjær

En mann lister seg gjennom skogen. Han er slank og høy, nesten to meter lang. Huden er mørk, håret er krøllete og nesa er flat. I den ene handa bærer han et kastetre, et redskap som minner om et spyd og fungerer som en forlengelse av armen. Veldig effektivt til å ta kverken på store dyr på lang avstand.

Han stopper plutselig. På den andre siden av et lite vann ser han ei gruppe vesner. Det er åpenbart folk, men de er ikke helt som de menneskene han kjenner.

Helt bakerst går det han tror må være ei kvinne. Hun er kort, og musklene i både armene og beina er større enn hans. Hoftene er overraskende brede. Hun snur seg og får øye på han. Hun betrakter ham interessert og undrende.

Artene blanda seg

Det er like greit å innrømme det med en gang - denne historien er det jeg som har dikta, basert på noe av det vi vet om utseende og redskaper.

Ingen vet hvordan det foregikk da våre forfedre - det moderne mennesket - møtte neandertalerne. Men vi vet at de møttes, vi vet at de bodde side om side i Europa og Asia i tusenvis av år, og vi vet at de fikk barn sammen.

Vi vet ikke om det var neandertalerkvinnen som hadde sex med vår forfar, om neandertalermannen parra seg med vår formor, om det skjedde frivillig eller om det var snakk om voldtekt.

– Sannsynligvis skjedde alt sammen og begge veier, men vi kan ikke bevise det, sier Torfinn Ørmen til NRK.

Han er zoolog og førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og ekspert på fortidsmennesker.

– Det vi vet er at blandingsbarn vokste opp med moderne mennesker og selv fikk barn med dem. Det betyr at enten fikk moderne kvinner barn på si’ (hadde flørt i skogen eller ble voldtatt), eller så flyttet noen neandertalere inn hos moderne grupper.

Neandertalgenomet åpna nye dører

I 2010 greide ei gruppe forskere ved Max Planck-instituttet for evolusjonær antropologi i Leipzig i Tyskland å kartlegge genomet til neandertalerne. Ut fra beinrester fra neandertal-skjeletter, greide de på finurlig vis å trekke ut kjerne-DNA og på den måten finne ut hvilke gener dette fortidsmennesket bar på.

– Dette er så spennende, fordi neandertalerne er våre nærmeste slektninger, og med genomet kan vi nå begynne å definere hva som genetisk sett gjør alle nålevende mennesker unike, sa professor Svante Pääbo, som leda arbeidet, til videnskab.dk da resultatene ble publisert i mai 2010.

• Se Svante Pääbo holde foredrag om neandertal-genomet

Kartlegginga av neandertalgenomet åpna ei dør inn til en hel fornøyelsespark av nye muligheter for forskere innen flere fagfelt.

Det viser seg at mennesker som lever i Europa og Asia i dag, har arva mellom én og fire prosent av sitt DNA fra neandertalerne.

– Det varierer hvor mye folk har, og alle har ikke arva de samme genene. En ganske stor andel av neandertalernes gener er bevart i nålevende mennesker, men de er fordelt utover, sier Torfinn Ørmen.

I Nashville, Tennessee inspirerte kartlegginga av neandertalergenomet ei gruppe forskere ved Vanderbilt University til å sette i gang et kjempeprosjekt. Nå hadde de forutsetninger for å få svar på noen opplagte, men vanskelige spørsmål, forteller biologiprofessor Tony Capra.

– Hvilke effekter har neandertaler-DNA'et som er igjen i moderne mennesker på biologien vår? Og hva kan disse effektene fortelle oss om rollen parring mellom ulike menneskearter har hatt spilt i evolusjonen av vår art? Dette var spørsmål vi stilte oss, skriver Capra i en e-post til NRK.

Resultatene av prosjektet, som ble publisert i Science i februar i år, viser at denne arven kan ha ført til økt risiko for flere sykdommer hos mennesker i dag. Det kommer vi tilbake til.

Først må vi vite litt mer om hvem de var, disse neandertalerne, og hvordan det gikk for seg da våre forfedre vandra ut av Afrika for sånn cirka 70 000 år siden.

Møttes rett utafor dørstokken

Homo sapiens sapiens, det moderne mennesket, oppstod i Afrika for om lag 200.000 år siden. For mellom 50.000 og 100.000 år siden vandra de ut fra kontinentet og befolka i løpet av de neste titusenårene hele resten av verden.

• Apa som reiste seg opp

Ikke før hadde de satt foten utafor kontinentet de kom fra, før de møtte på en annen menneskeart, neandertalerne.

Våre forfedre var på den tida høye og slanke. De hadde mørk hud, svart, krøllete hår, lav neserygg og brede kinnbein, forteller Torfinn Ørmen.

Neandertalerne var lavere, mer kompakte og hadde kortere bein. De veide i snitt 22 kg mer enn Homo sapiens sapiens.

– De hadde et helt annet energikrav på grunn av den store muskelmassen. De spiste to kg kjøtt om dagen, sier Ørmen.

– De tok store, farlige dyr som neshorn og bison, med lanser i nærkamp og fikk skader tilsvarende rodeoryttere. Skjeletter som er funnet har knuste føtter og ledd som har gått av permanent, typiske skader man får av å bli stanga og trampa på av store dyr.

Ifølge Ørmen var det på grunn av dette levesettet et stort evolusjonspress på at neandertalerne måtte være veldig sterke.

– Selv babyene hadde store muskler da de ble født. Hunnene hadde bredere hofter for å kunne føde de store babyene.

Dette brutale levesettet med nærkamp med store dyr, var veldig ulikt måten våre forfedre levde på. De jakta med spyd og med kastetre som fungerer som en forlengelse av armen. De sendes av gårde som ei kule, og det er mulig å drepe dyr på avstand.

– Vi var flinkere til å organisere jakta. Småunger var aldri med på storviltjakt. Neandertalerne hadde med hele familien, sier Ørmen.

Huleboeren Bøb

Hjernen til neandertalerne var relativt sett omtrent like stor som det moderne menneskets. Men Ørmen sier Homo sapiens sapiens likevel var overlegen neandertalerne intellektuelt.

– Neandertalerne hadde ganske avanserte redskaper, men de hadde samme redskapskultur over lang tid. Vi hadde evnen til å lære oss nye ting og forandre oss mye fortere.

Neandertalerne hadde en form for språk, og det går an å si noe om hvordan det hørtes ut.

– Fordi strupehodet deres var plassert annerledes enn hos oss, har lydene deres også være annerledes. De har trolig hatt ganske lys stemme på grunn av plasseringa av strupehodet, sier Ørmen.

Av samme årsak har nok også lydene de lagde vært ganske nasale.

– De mangla det resonansrommet vi har bak ansiktet, mellom strupehodet og nesehula. Til gjengjeld hadde de en stor nesehule tilgjengelig til å lage klang i.

Ganen til neandertalerne var også ganske flat sammenlikna med vår buede gane. Derfor hadde de trolig problemer med å si ganelyder som g og k.

– Så huleboeren Grok fantes nok ikke, han het heller Bøb.

Bøb og storfamilien hans bodde i telt lagd av dyrehuder, eller i ei hule, hvis de fant en uten hulebjørner. På akkurat dette området var forfedrene våre og neandertalerne ganske like. Homo sapiens sapiens bodde også i telt eller huler, men de bodde trolig sammen i større grupper, og de vandra mye mer enn neandertalerne, ifølge Ørmen.

Noen hundre barn

Til tross for disse forskjellene har altså enkelte eksemplarer av de to menneskeartene på ett eller annet vis blitt seksuelt tiltrukket av hverandre. Det har nok ikke blitt så mange fruktbare barn av det, noen få hundre, anslår Torfinn Ørmen.

– Det har vært en lite vellykka parring, sier han.

Den førte ikke til hybridisering, altså en ny art, men til introgresjon, at gener fra en art ble overført til en annen.

– Det har vært svak overlevelse i blandingsavkommet. Den lille mengden krysning styrker teorien om at neandertalerne og vi var veldig ulike, at vi ikke var samme art, sier Ørmen.

Likevel har enkelte av neandertalergenene vært såpass fordelaktige for det moderne mennesket at de har blitt med gjennom evolusjonen helt fram til i dag.

Arva både sykdommer og immunforsvar

Da det moderne mennesket kom til Europa hadde neandertalerne levd der i flere hundre tusen år allerede. En ny studie fra Tel Aviv University slår fast at kroppsbygninga deres var utvikla for å tåle det de kaller «istidsdietten». Kostholdet, som bestod nesten utelukkende av proteiner fra kjøtt fra store dyr, førte til at både overkroppen og bekkenet ble bredere.

Levra, som omdanner proteiner til energi, ble større og trengte mer plass i brystkassa. Nyrene og urinblæra måtte også være store for at kroppen skulle få til å kvitte seg med giftig urinsyre. Dermed ble også bekkenet bredere.

Genene til neandertalerne var altså spesialtilpassa til et liv i kalde omgivelser, med mindre sollys og der kjøtt fra store dyr var hovednæringskilden. Homo sapiens sapiens, som hadde tilpassa seg varme og solfylte Afrika, hadde derfor kanskje en fordel av å overta noen gener fra disse fortidsmenneskene.

Men de samme genene kan også ha skapt mye trøbbel for oss, viser studien fra Vanderbilt University, som jeg nevnte tidligere.

– Vi oppdaga sammenhenger mellom neandertal-DNA og en rekke trekk som inkluderte immunologiske sykdommer, hudsykdommer, psykiatriske sykdommer og reproduksjonssykdommer, sier John Capra, hovedforfatteren bak studien, i en pressemelding.

Forskerne ved Vanderbilt University hadde tilgang til en database med anonymiserte helsedata fra 28.000 pasienter fra hele USA. Disse dataene inneholdt både genetisk informasjon og den elektroniske pasientjournalen til hver enkelt.

– Vi sammenlikna genomet til disse pasientene med genomet til tusenvis av mennesker fra ulike grupper rundt om i verden, og med neandertalergenomet. Da fant vi ut at deler av genomet deres likna mer på neandertalergenomet enn genomene til andre grupper moderne mennesker, for eksempel afrikanere fra sør for Sahara, skriver Capra til NRK.

Det fantes ingen neandertalere sør for Sahara, så forfedrene til dem som bor der, parra seg naturlig nok ikke med dem.

Genene som matcha neandertalergenomet, men ikke genomet til menneskene fra sør for Sahara, kunne de da konkludere med at de amerikanske pasientene hadde arva fra neandertalerne.

Nå kunne de sjekke om de som var behandla for sykdommer hadde spesielle neandertalergener.

Henger du med? Uansett. Tony Capra og kollegene fikk til slutt ei lang liste over sykdommer som neandertalergener kan ha ført til økt risiko for:

• Keratose, en hudsykdom som gir en type eksem eller føflekker. Årsaken er at neandertalergenene påvirker en celletype som beskytter huden mot sol, bakterier og virus. Dette bekrefta noe forskerne tidligere hadde hatt mistanke om.
• Depresjon. Forskerne fant flere varianter som hadde påvirkning på risikoen for depresjon, både i positiv og negativ retning.
• Slag, hjerteinfarkt og blodpropp i lungene. En genvariant førte til at blodet koagulerte raskere. Dette kan ha vært en fordel i tidligere tider fordi sår lukka seg raskere og hindra bakterier i å komme inn. Men i vår tid kan disse genene være med på å øke risikoen for blodpropp.
• Nikotinavhengighet. Det er ingenting som tyder på at neandertalerne røyka. Likevel fant forskerne sammenheng mellom en bit av neandertal-DNA'et og risiko for å bli avhengig av tobakk.
• Feilernæring. Et spesielt neandertalergen ser ut til å påvirke kroppens evne til å transportere vitaminet tiamin rundt i kroppen. Tiamin bryter ned karbohydrater, og hvis hjernen eller fordøyelsessystemet får for lite tiamin, kan det føre til underernæring.
• Urinveisplager. Et annet gen ser ut til å påvirke en del av hjernen som styrer funksjonen til urinblæra og urinrøret.

Også positiv arv

Men det var da som søren at ikke forfedrene våre kunne holde seg unna disse neandertalerne! tenker du kanskje nå. Ikke gidd. For det første, det er ikke så mye å gjøre med nå. For det andre, disse neandertalergenene har ikke bare gjort skade.

– Man må holde tunga veldig rett i munnen når man gjør slike sammenlikninger, sier Torfinn Ørmen.

Han mener mange av genene vi har fått fra neandertalerne må ha vært positive for oss. De er jo tross alt ikke selektert bort.

John Capra vil heller ikke gjøre neandertalerne til syndebukker.

– Selv om neandertal-DNA påvirker risikoen for disse sykdommene, er denne påvirkninga ganske moderat sammenlikna med alle de andre genetiske og miljømessige faktorene som spiller inn, skriver Capra til NRK.

– Kort sagt, vi kan ikke skylde på neandertalerne for noe av dette. Neandertaler-DNA'et gir et lite bidrag, som noen ganger er positivt, noen ganger negativt.

Så hva skjedde med den høye mørke mannen og den lave, muskuløse kvinnen med de brede hoftene? Med det du nå har lest, kan du jo dikte videre på historien selv.