Løste gåten om den flekkløse sola

I over to tiår har forskerne lurt på hvorfor solflekker plutselig blir borte i lange perioder. Nå får "solas golfstrøm" skylda.

SCIENCE-SPACE-SUN-TELECOMS-FILES

Her ser vi sola med solflekker, noe som var et svært sjeldent syn i 2008 og 2009.

Foto: HO / Afp

Fra 2008 til 2009 var solativiteten lavere enn den hadde vært på hundre år, og sola var tilnærma fri for solflekker. Forskerne skjønte ikke årsaken, men i løpet av dagen vil en forklaring bli publisert i Nature.

Teorien involverer svake magnetfelt, lav solaktivitet og et "transportbånd" som går i varierende hastighet.

Plasmastrømmer styrer solsyklusene

Solas aktivitet går i sykluser på 11 år, og vi er nå inne i syklus 24 siden man begynte å måle solflekkaktivitet i 1755.

Solas "store transportbånd" kan sammenlignes med jordas golfstrøm, og spiller en viktig rolle i denne prosessen. Dette er meridionale plasmastrømmer som går langs soloverflata, inn i sola ved polene, for så å dukke opp og snu ved solas ekvator.

Overflatestrømmene drar med seg de magnetiske restene etter svekka solflekker 300 000 km under overflata, der solas magnetiske dynamo forsterker de svake magnetfeltene.

På denne måten regenereres solflekkene og kommer opp til overflata, noe som markerer starten på en ny solsyklus.

Solsykluser

Den blå kurva viser antallet solflekker i hver syklus, mens de røde søylene viser antallet solflekkfri dager.

Foto: Dibyendu Nandi et al.

Lite solaktivitet gir svakere nordlys

Foranledningen til de siste års solflekkmangel starta allerede på slutten av nittitallet, ifølge Andrés Muñoz-Jaramillo. Han har vært med og skrevet rapporten, og forklarer til NASA at plasmastrømmene på det tidspunktet satte opp farta.

Solflekklevningene ble ført for kjapt gjennom solas magnetiske indre til å bli fullstendig gjenoppliva, noe som hemma solflekkproduksjonen betydelig. Da plasmastrømmen roa ned tempoet på 2000-tallet var skaden allerede skjedd, det var mangel på nye solflekker.

Pål Brekke ved Norsk Romsenter har sola som sitt spesialfelt, og forklarer til NRK.no at oppdagelsen er viktig fordi forskere nå vil kunne forutsi styrken på fremtidige solmaksimum og -minimum.

Jorda påvirkes i stor grad av mengden solaktivitet, ikke bare på grunn av at den avgir litt mindre energi.

– Mindre UV-stråling gjør at atmosfæren varmes opp i mindre grad, noe som fører til at den skrumper inn. Lavbanesatellitter og romsøppel føler da ikke så mye friksjon, og mister mindre høyde enn ellers, forteller Brekke.

I tillegg nevner han at mer kosmisk stråling treffer jorda når solas magnetfelt er svakt, og at vi vil få svakere nordlysutbrudd.

Det at romsøppel bruker lenger tid på å forsvinne, utgjør en potensiell fare for kommunikasjonssatellitter i bane rundt jorda. Å kunne forutse solminimum gjør at man kan tilpasse satellittenes bane når verdensrommet er på sitt mes ugjestmilde.

Nordlys

Jo lavere solaktiviteten er, dess mindre blir sjansen for å oppleve syn som dette.

Foto: Matt Hayes

Ny supersatellitt ser inn i sola

Forskergruppa som ble leda av Dibyendu Nandi datamodellerte solas overflate gjennom 2000 år for å finne sammenhengen mellom manglende solflekker, plasmastrømmene og svake magnetfelt.

Resultatene de har kommet fram til kommer godt med når dataene fra NASAs nye supersatellitt SDO skal analyseres.

– Nå vet de bedre hva de skal se etter. SDO ser inn i sola som ei jordmor kan se et foster ved hjelp av ultralyd, forklarer Brekke.

Han forteller at SDO oppfatter langt flere detaljer enn SOHO-satellitten som han selv har jobba med. SDO skal observere sola i minst fem år, og sender ned 1500 gigabyte med data daglig.

Lika Guhathakurta i NASAs heliofysikkavdeling sier det gjenstår masse arbeid, men uttrykker likevel optimisme.

– Endelig ser det ut til at vi har løst mysteriet med den flekkløse sola.

Se sola i 3D:

Video Se hele sola i 3D