Arven etter morfar

– Morfar fortalte mye fra krigen. Men vi barnebarna fikk bare høre røverhistoriene da vi var små.

Solveig Hareide er programleder i det populærvitenskapelige tv-programmet Schrödingers katt. Ny kunnskap om at traumer kan gå i arv har fått henne til å spekulere: Kan frykten og angsten morfaren tok med seg hjem fra Tyskland ha satt spor i hennes gener?

Smart, leken og morsom

Solveig er på besøk hos mormora Sonja Halvorsen i Florø. I fotoalbumet er et bilde av morfar i kokkelue.

– Se på den gleden, sier Sonja.

Harald Halvorsen var byens dyktige lege.

– Morfar er en av dem jeg har sett mest opp til. Han var utrolig smart og veldig morsom, og litt raring, forteller Solveig.

Men i mange år skrek han om nettene.

– Han skrek så uhyggelig at barna hørte det på sine rom, minnes Sonja.

I desember 1943 ble Harald og rundt 650 andre studenter tatt til fange av tyskerne. De ble sendt sørover med lasteskipet Donau.

Solveigs morfar endte opp i konsentrasjonsleiren Buchenwald.

Mener traumer videreføres gjennom genene

I april i år publiserte den amerikanske psykiateren og nevrologen Rachel Yehuda, og kollegene hennes ved Mount Sinai Hospital i New York, resultatene av en genetisk studie av 32 jøder som overlevde Holocaust.

De mener å ha bevist at traumatiske opplevelser kan gjøre endringer i arvematerialet vårt, og at traumene slik kan bli ført videre til barna våre.

De 32 jødene som var med i studien, hadde enten vært fanger i konsentrasjonsleir, blitt torturert eller sett andre bli torturert, eller vært nødt til å gå i dekning under andre verdenskrig, skriver The Guardian.

• Les om genstudien i Aftenposten

I tillegg gjorde Yehuda og kollegene hennes genstudier av barna til de 32 jødene. For å sammenlikne, testa de ei kontrollgruppe som bodde utenfor Europa under krigen, og dermed ikke hadde de samme traumatiske opplevelsene, og deres barn.

Annengenerasjonssyndrom

Ellinor F. Major er fagdirektør for psykisk helse ved Folkehelseinstituttet. Hun er sjøl jøde og har lenge forska på videreføring av traumer. Faren hennes var en av de få jødene som overlevde og kom tilbake til Norge etter krigen.

– På 60-tallet kom de første historiene om barn av jøder som overlevde Holocaust, som hadde mareritt om ting de ikke hadde vært med på, og som følte seg forfulgt av en krig de ikke hadde opplevd, forteller Major til NRK.

Disse stresslidelsene ble kalt annengenerasjonssyndrom. På den tida trodde man traumene ble overført gjennom oppdragelsen; av det foreldrene fortalte og ikke fortalte om krigen, fordi foreldrene var redde for at noe liknende skulle skje igjen, og fordi de overbeskytta barna sine, ifølge Major.

Studien til Rachel Yehuda og kollegene gir ei helt anna forklaring.

Genstudiene viste at både jødene som overlevde Holocaust og barna deres hadde såkalte epigenetiske merkelapper på de samme delene av et gen som regulerer stresshormoner i kroppen, FKBP5. Dette mønsteret skilte seg fra jødene i kontrollgruppa.

Forskerne gjorde også intervjuer med barna for å utelukke muligheten for at de sjøl hadde vært gjennom traumatiske opplevelser.

– Så vidt vi vet er dette det første beviset hos mennesker på at stresslidelser foreldrene har fått før svangerskapet kan føre til samme epigenetiske endringer hos både foreldre og barn, sier Rachel Yehuda til The Guardian.

Verken Yehuda eller andre forskere på feltet vet ennå hvordan disse epigenetiske merkelappene blir overført fra foreldre til barn.

Ellinor F. Major mener likevel dette gir ny fart til generasjonsforskninga.

– Dette åpner for en ny måte å se på overføring av traumer på, for man klarte ikke helt å forstå det ut fra bare de psykologiske forklaringsmodellene.

Hun understreker likevel at det uansett er snakk om både arv og miljø, ikke enten eller.

Yehudas forskning er kontroversiell. Her kan du lese en kronikk i Aftenposten av biolog ved Universitetet i Oslo, Glenn-Peter Sætre, som tviler på at barn kan arve foreldrenes traumer.

På- og av-knapper på genene

– Epigenetikk er mekanismer som på et vis ligger utenpå genetikken, forklarer Gun Peggy Knudsen.

Hun er epigenetiker ved Folkehelseinstituttet.

– Disse mekanismene kan gjøre endringer i genenes uttrykk, uten å gjøre endringer i DNA'et.

Vi kan kalle dem på- og av-knapper for genene. De epigenetiske merkelappene fester seg til DNA'et vårt og kan skru gener på eller av, eller de kan regulere hvor mye et bestemt gen skal brukes.

– Stress hos et individ kan føre til en endring i disse epigenetiske merkelappene, sier Knudsen.

Tysklandsstudentene

Høsten 1943 var det mange uroligheter ved Universitetet i Oslo. Studentene var opprørte etter at 60 medstudenter og lærere var arrestert. Den 28. november ble Universitetets aula satt i brann.

Rikskommissær Terboven var rasende, kommer det fram i dokumentarfilmen «Tysklandsstudenter», fra 1997.

30. november ble legestudenten Harald Halvorsen og 1200 andre studenter anholdt. Flere hundre av disse, blant dem Solveigs morfar Harald, ble sendt til Buchenwald. Her ble de skolert i nazistisk propaganda. Målet var å gjøre dem til SS-soldater. Det lyktes ikke tyskerne med.

– Siden de norske studentene var ariske, ble de forholdsvis bra behandla, forteller Solveig.

Men da morfaren kom hjem etter krigen hadde han likevel med seg frykt, følelsen av sult, og ikke minst andre menneskers enorme lidelse.

Da han ble eldre fikk Solveig også høre historiene om alt det vonde han så i konsentrasjonsleiren.

– Han snakka spesielt om at det var så fælt å se de små barna.

Men kan traumer som oppstår etter slike vonde opplevelser forplante seg videre helt til barnebarna?

Mus arver redsel for en spesiell lukt

Forskerne Kerry Ressler og Brian Dias ved Emory University i Atlanta, USA, gjorde for to år siden et banebrytende forsøk på mus.

De utsatte ei gruppe mus for lukta av stoffet acetofenon, som minner om mandellukt. Samtidig ga de dem et mildt elektrisk støt under føttene.

De målte hvor kraftig støkk musene fikk og sammenlikna det med hvor mye de kvapp av en kraftig lyd.

Forskerne ble overraska da de seinere undersøkte hvordan avkommet til de samme musene reagerte på lukta av mandel.

Ikke bare skvatt de like kraftig som foreldrene når de kjente lukta. De var også flinkere til å oppdage den i små mengder.

Brian Dias fant ut at ungene som var født før foreldrene ble utsatt for lukta av mandel

og elektriske støt, ikke arva frykten. Museungene kunne dermed ikke ha lært denne atferden av å være sammen med foreldrene.

Men både barna som ble unnfanga etter at forsøket starta, og barnebarna, arva frykten. Det samme gjaldt de som ble til ved prøverørsmetoden.

Det indikerer at frykten for lukta av mandel har blitt overført via kjønnscellene, konkluderer Ressler og Dias med i artikkelen, som er publisert i tidsskriftet Nature Neuroscience.

– Antar at dette også gjelder for mennesker

– Det som er interessant med dette museforsøket er at man nå ser at det har påvirkning på kjønnscellene til musene, og at de tar med seg dette epigenetiske mønsteret og overfører det til neste generasjon, sier Gun Peggy Knudsen i Folkehelseinstituttet til NRK.

– Hvordan er dette med mennesker?

– Det er et veldig godt spørsmål. Man har sett på en del sammenhenger i mønstre også i mennesker, men det er vanskelige å gjøre undersøkelser på mennesker slik man gjør på dyr – naturlig nok.

Knudsen sier man antar at musemodellene er en god modell også for menneskene.

– Men man kan aldri være helt sikker.

Solveig Hareide har kraftig klaustrofobi.

– Jeg unngår å reise til London, for jeg vil ikke kjøre den undergrunnen, sier hun med et passe forlegent smil.

Hun tar bare store heiser, og i perioder har hun syntes det har vært ubehagelig å fly.

Mora sliter med fobien på samme måte.

Solveig spør Gun Peggy Knudsen:

– Morfar var i fangenskap under krigen, og jeg antar at han opplevde det som veldig traumatisk. Kan det ha satt spor i meg? I mine gener?

– Det blir jo mye teorier og hypoteser, men det er mange som mener at dette er en mekanisme som kan forekomme, sier Knudsen.

– Det er mulig at noe av det din morfar har opplevd gjør at du responderer på enkelte ting litt annerledes enn om han ikke hadde opplevd det.

Men om morfarens opplevelser er en direkte årsak til Solveigs klaustrofobi, kan man foreløpig bare spekulere i.

– Det er ikke sånn at atferden vår er bestemt av ett gen. Det er mange gener som spiller sammen, sier Gun Peggy Knudsen.

– Det er veldig vanskelig å dokumentere slike ting. Men en del av disse teoriene understøtter at det kan være en mulighet.

Her kan du se Schrödingers katt om Solveig, morfar og epigenetikk.