Slik sov vi for 200.000 år siden – lagde avanserte senger

De var kanskje et stykke unna dagens standard, men soveplassene i steinalderen både overrasker og imponerer arkeologene.

Utgravinger inne i Border Cave i Sør-Afrika.

UTGRAVINGER: Forskergruppa drev med utgravinger inne i hula fra 2015 til 2019.

Foto: F. d’Errico

Fjellområdet Border Cave ligger i Sør-Afrika, og er kjent for å ha huset mennesker langt tilbake i tid.

Beinrester, redskap av stein og hulemalerier gir forskerne et visst innblikk i historien, men det er fremdeles mye man ikke vet om folka som levde i den gamle steinalderen, kalt paleolittisk tid.

Forholdene inne i den sørafrikanske hulen har i lang tid gjort det mulig å finne godt bevarte hemmeligheter fra fortida. Og det er nettopp her arkeologer nå har oppdaget det de mener er 200.000 år gamle senger.

– I arkeologisk sammenheng er dette funnet svært viktig. Både alder og kompleksitet er overraskende, sier Lyn Wadley til NRK. Hun er forsker på prosjektet, og ansatt ved universitetet Witwatersrand i Sør-Afrika.

Og skal man tro forskerne så er det ikke bare i 2020 man er opptatt av komfort om natta. Selv om madrassene kanskje ikke var like komfortable den gang, var soveplassene mer avansert enn man kanskje skulle tro.

Border Cave, Lebombo i Sør-Afrika.

BORDER CAVE: Hulen ligger i Lebombo-fjellene i Sør-Afrika. Området er et kjent arkeologisk sted.

Foto: A. Kruger

Aske holdt skadedyr unna

De 200.000 år gamle sengene består av flere lag.

I bunnen finner man et jevnt og glatt askelag, og på toppen et tykkere teppe av gress. De ulike lagene var blant annet med på å skape en renslig sone for «sengetøyet». I tillegg mener forskerne metoden også kan ha fungert for å holde krypende insekt unna.

Småkryp sliter nemlig med å komme seg gjennom askelag, da det fører til at de ikke får oksygen og blir dehydrert.

Det finnes også bevis for at steinalderfolka brente sengeplassene etter en viss periode. Ved å sette fyr på gresset holdt man skadedyr som lopper og rotter unna. Dette førte til at bostedet kunne brukes lenger.

Lyn Wadley i arbeid inne i hula i Border Cave.

STEINALDEREN: Arkeolog Lyn Wadley inne i Borders Cave. Sengeplassene antas å være minst 200.000 år gamle.

Foto: D. Stratford og L. Wadley

Medforfatter på studien og forsker ved Universitetet i Bergen, Francesco D'Errico, sier de nye funnene er med på å gi et bedre bilde av historien.

– De fleste av oss har trodd at perioden for 120.000–70.000 år siden har vært et slags vendepunkt for framvekst av en moderne kultur. Men denne oppdagelsen viser at en rekke innovasjoner var på plass mye tidligere.

D'Errico mener teorien er i tråd med tidligere funn som indikerer at det moderne mennesket er mer enn 300.000 år gammelt.

Professor Francesco d'Errico

ARKEOLOG: Francesco D'Errico har vært med på utgravingene i Sør-Afrika og er tilknyttet Universitetet i Bergen.

Foto: E. Pubert

Identifiserte 200.000 år gammel gresstype

Under utgravingene fant forskerne også noe annet som fanget interessen – et tynt lag med masse under gulvet inne i hula.

Etter nærmere undersøkelser viste det seg at laget bestod av gress – spesifikt av typen Panicum maximum. En gresstype man også i dag kan finne like ved utgravingsstedet. Ifølge forskerne er det sjeldent at plantematerialer bevares over så lang tid.

Men det var ikke bare aske og gress arkeologene fant rester av i sengene. Både steinfliser og små okerfargede partikler styrker troen om at folk benyttet seg av konstruksjonen.

Steinflisene kan tyde på at sengene ble brukt til både sovested og arbeidsplass. Mens de okerfargede partiklene kan ha vært en form for veggdekorasjon.

Arkeolog Lyn Wadley mener den bevisste bruken av både aske og ild viser hvordan folk på denne tiden kunne kontrollere omgivelsene de bodde i.

– Det sier noe om det kognitive grunnlaget allerede for 200.000 år siden. Den bevisste bruken av asken er kanskje det som er mest imponerende.

Rester av seng fra steinalderen. Forskerne antar at den er minst 200.000 år gammel.

GAMMELT GRESS: Prøver viser at gresstypen som ble brukt i sengene også vokser i området den dag i dag.

Foto: L. Wadley