Livet på innsiden av den andre koronabølgen

Da konen sendte ham på legevakten ble han først irritert.

Han følte seg jo ikke så dårlig.

54 år gamle Hans Gunnar Hagen visste at han hadde korona. Han ble smittet på jobb i slutten av oktober, holdt seg hjemme, og trodde det skulle gå over.

Det han ikke visste var hvor dårlig kroppen skulle takle viruset.

I ettertid er han glad for den strenge beskjeden fra konen. Legevakten sendte ham rett videre til sykehuset.

Han ble innlagt samme dag som amerikanerne skulle velge president.

En uke senere kom en sykepleier inn på rommet hans midt på natten. Han hadde blitt dårligere gjennom uken. Hans Gunnar visste hva sykepleieren kom til å si.

Nå skulle han flyttes til intensivavdelingen. Der de aller sykeste koronapasientene er.

Det er på disse avdelingene på norske sykehus folk kjemper for livet mot korona. Der hverdagen handler om respirator, pustehjelp og å være bevisstløs.

Langvarig tid på intensivbehandling er omtalt som noe av det tøffeste man kan gjennomgå i norsk helsevesen.

I dag er musikeren Hans Gunnar en av få personer som kan fortelle hvordan det er. Hvordan man jobber seg gjennom det verste korona har å by på – alt mens du er våken.

Hittil har syv koronasmittede pasienter dødd på Haukeland sykehus. I Norge har over 300 mennesker dødd med korona i kroppen.

De fleste som er på intensivavdelingen blir intrubert og lagt i koma. Noen våkner aldri opp igjen.

Hans Gunnar husker han fikk tilbudet: Han kunne bli lagt i koma. Kunne få et rør ned i halsen, og latt en maskin gjøre hele pustejobben, mot at hverdagen gikk i svart.

Han valgte å puste selv, med såkalt maskebehandling.

– Jeg skjønte alvoret da de koblet meg til alle disse maskinene.

Ved siden av ham på rommet lå én annen pasient. Hver hadde de sin egen seng, og sin egen intensivsykepleier. Inventaret i rommet besto av apparater og pustemasker.

Med seg hadde Hans Gunnar noen viktige private eiendeler. De skulle bli viktig for ham i dagene som ventet på intensivavdelingen.

Vanligvis jobber han som bratsjist i Bergen Filharmoniske Orkester. De neste åtte dagene skulle han få en annerledes oppgave:

Pust inn.

Pust ut.

– Jeg er musiker og vant til å fokusere på én og én arbeidsoppgave. Nå ble jobben min på puste.

Oppgaven var ikke lett. Han husker den klaustrofobiske følelsen da masken kom på.

– Masken bestemte pusterytmen. Jeg måtte bare følge med.

Mens han sleit med å holde tempoet, surret den gamle barnesangen fra Klovner i kamp i hodet hans:

«Hvordan spiser man en hval?

En bit av gangen.»

Hans Gunnar balanserte helt på grensen til at de måtte legge ham i koma for å intubere ham – altså stikke en pusteslage ned i halsen hans.

På natten kunne han våkne av mareritt. I etterkant angret han kanskje på at han så NRK-dokumentaren om svartmetall like før han ble innlagt. For drømmene ble hjemsøkt av blackmetal og motorsykkelklubber.

Han beskriver tilstanden som en blanding mellom bevissthet og ubevissthet, drøm og virkelighet.

På et tidspunkt visste han ikke om taket var over ham, eller på siden.

– Jeg følte jeg bodde på Den internasjonale romstasjonen.

Samtidig var det andre ting han fikk med seg.

Han fulgte med på hvordan sykepleierne jobbet med den andre pasienten i rommet.

Vedkommende fikk pusset tennene, smurt krem på øyelokkene, og ble snudd.

Omsorgen de ansatte viste satte spor hos Hans Gunnar.

– De ble liksom som en advokat for vedkommende. Det var utrolig å se på. Jeg ble helt imponert.

Andre minner som dukker opp var en samtale om elgjakt med en sykepleier fra Gjøvik. Hans Gunnar er selv fra Hamar.

Selv ble han lagt over på magen, noe norske sykehus har hatt gode resultater med.

Dagene gikk og jobben var den samme:

Å puste inn.

Og puste ut.

Etter åtte dager på intensivavdelingen ble Hans Gunnar til slutt bedre.

Lettet og glad kunne han kjøre heisen opp igjen fra intensivavdelingen.

Men han trengte fremdeles mye hjelp. En fysioterapeut skulle hjelpe ham med den første spaserturen på dagevis.

Etter noen skritt holdt han på å svime av i gangen.

– Man møter veggen. Desto friskere man blir, desto vondere blir ting.

Vi treffer Hans Gunnar på infeksjonsavdelingen post 6.

For Hans Gunnar var det stoppestedet både før og etter intensivbehandlingen.

Det Hans Gunnar har opplevd er spesielt. Haukeland opplyser at de aller fleste intensivpasientene ble intubert med slange i halsen, spesielt i mars og april.

I høst ser sykehuset at flere klarer seg med maskebehandling uten å bli intubert.

Fremdeles står Norge i den andre koronabølgen. Men i den ferske ukesrapporten skriver FHI at økningen i både smittetilfeller og innleggelser på sykehus «ser ut til å avta».

Som for Hans Gunnar, kommer innleggelsene ofte en uke eller to etter at viruset er påvist.

Når vi møter ham, har han vært ute av isolasjon i én dag. For første gang har han møtt sykepleieren sin, Mina Emilie Tømte Olsen, uten maske.

Gjennom et vindu kunne han se hvordan Mina Emilie så ut. Men hver gang hun kom inn til ham på rommet, var hun dekket i smittevernutstyr fra topp til tå.

Mina Emilie og Hans Gunnar kom tett på hverandre.

Sammen jobbet de med enkle oppgaver.