Livet på innsiden av den andre koronabølgen

I åtte dager lå Hans Gunnar Hagen (54) våken på intensivavdelingen med én jobb: Å trekke pusten.

Da konen sendte ham på legevakten ble han først irritert.

Han følte seg jo ikke dårlig.

54 år gamle Hans Gunnar Hagen visste at han hadde korona. Han ble smittet på jobb i slutten av oktober, holdt seg hjemme, og trodde det skulle gå over.

Det han ikke visste var hvor dårlig kroppen skulle takle viruset.

I ettertid er han glad for den strenge beskjeden fra konen. Legevakten sendte ham rett videre til sykehuset.

Han ble innlagt samme dag som amerikanerne skulle velge president.

En uke senere kom en sykepleier inn på rommet hans midt på natten. Han hadde blitt dårligere gjennom uken. Hans Gunnar visste hva sykepleieren kom til å si.

Nå skulle han flyttes til intensivavdelingen. Der de aller sykeste koronapasientene er.

Det er på disse avdelingene på norske sykehus folk kjemper for livet mot korona. Der hverdagen handler om respirator, pustehjelp og å være bevisstløs.

Langvarig tid på intensivbehandling er omtalt som noe av det tøffeste man kan gjennomgå i norsk helsevesen.

I dag er musikeren Hans Gunnar en av få personer som kan fortelle hvordan det er. Hvordan man jobber seg gjennom det verste korona har å by på – alt mens du er våken.

Hans Gunnar ble kjørt i heis ned til intensivavdelingen.

Hans Gunnar Hagen på sjukesengen, foran

Pusten var dårlig. Han klarte ikke ta opp nok oksygen. Hodepinen og feberen meldte seg.

Hans Gunnar Hagen på sjukesengen, foran

Det er noe av det verste jeg har opplevd.

Hans Gunnar Hagen på sjukesengen, foran

På intensivavdelingen skulle han kjempe for livet.

Skilt til postoperativ seksjon og intensivmedisinsk seksjon

Hittil har syv koronasmittede pasienter dødd på Haukeland sykehus. I Norge har over 300 mennesker dødd med korona i kroppen.

De fleste som er på intensivavdelingen blir intrubert og lagt i koma. Noen våkner aldri opp igjen.

Hans Gunnar husker han fikk tilbudet: Han kunne bli lagt i koma. Kunne få et rør ned i halsen, og latt en maskin gjøre hele pustejobben, mot at hverdagen gikk i svart.

Han valgte å puste selv, med såkalt maskebehandling.

– Jeg skjønte alvoret da de koblet meg til alle disse maskinene.

Ved siden av ham på rommet lå én annen pasient. Hver hadde de sin egen seng, og sin egen intensivsykepleier. Inventaret i rommet besto av apparater og pustemasker.

Med seg hadde Hans Gunnar noen viktige private eiendeler. De skulle bli viktig for ham i dagene som ventet på intensivavdelingen.

Han hadde fått tegninger på epost fra konen og ungene.

Tegning

Fra Kyrre (6).

Tegning fra Kyrre (6)

Og Sverre Johannes (10).

Tegning fra Sverre Johannes (10)

Tanken på familien ga motivasjon for den heftige jobben som ventet.

Alt blir bra-tegning

Vanligvis jobber han som bratsjist i Bergen Filharmoniske Orkester. De neste åtte dagene skulle han få en annerledes oppgave:

Pust inn.

Pust ut.

– Jeg er musiker og vant til å fokusere på én og én arbeidsoppgave. Nå ble jobben min på puste.

Oppgaven var ikke lett. Han husker den klaustrofobiske følelsen da masken kom på.

– Masken bestemte pusterytmen. Jeg måtte bare følge med.

Mens han sleit med å holde tempoet, surret den gamle barnesangen fra Klovner i kamp i hodet hans:

«Hvordan spiser man en hval?

En bit av gangen.»

Jeg fikk en maske. Jeg skjønte at jeg måtte bli venn med den så fort som mulig.

Pustemaske

Han fokuserte på hvert åndedrag.

Pustemaskin

Pust inn. Pust ut.

Nærbilde av luft-ledning 1854

Hans Gunnar balanserte helt på grensen til at de måtte legge ham i koma for å intubere ham – altså stikke en pusteslage ned i halsen hans.

På natten kunne han våkne av mareritt. I etterkant angret han kanskje på at han så NRK-dokumentaren om svartmetall like før han ble innlagt. For drømmene ble hjemsøkt av blackmetal og motorsykkelklubber.

Han beskriver tilstanden som en blanding mellom bevissthet og ubevissthet, drøm og virkelighet.

På et tidspunkt visste han ikke om taket var over ham, eller på siden.

– Jeg følte jeg bodde på Den internasjonale romstasjonen.

Samtidig var det andre ting han fikk med seg.

Han fulgte med på hvordan sykepleierne jobbet med den andre pasienten i rommet.

Vedkommende fikk pusset tennene, smurt krem på øyelokkene, og ble snudd.

Omsorgen de ansatte viste satte spor hos Hans Gunnar.

– De ble liksom som en advokat for vedkommende. Det var utrolig å se på. Jeg ble helt imponert.

Andre minner som dukker opp var en samtale om elgjakt med en sykepleier fra Gjøvik. Hans Gunnar er selv fra Hamar.

Selv ble han lagt over på magen, noe norske sykehus har hatt gode resultater med.

Dagene gikk og jobben var den samme:

Å puste inn.

Og puste ut.

Gang på Haukeland

UT AV INTENSIV: Etter åtte dager på intensivavdelingen, kunne Hans Gunnar komme opp igjen til den "vanlige" rommet han lå på, i syvende etasje. Intensiven er nede i første.

Foto: Oddgeir Øystese / NRK

Etter åtte dager på intensivavdelingen ble Hans Gunnar til slutt bedre.

Lettet og glad kunne han kjøre heisen opp igjen fra intensivavdelingen.

Men han trengte fremdeles mye hjelp. En fysioterapeut skulle hjelpe ham med den første spaserturen på dagevis.

Etter noen skritt holdt han på å svime av i gangen.

– Man møter veggen. Desto friskere man blir, desto vondere blir ting.

Vi treffer Hans Gunnar på infeksjonsavdelingen post 6.

For Hans Gunnar var det stoppestedet både før og etter intensivbehandlingen.

Plutselig lander et helikopter på sykehustaket.

Helikopter lander på Haukeland

En pasient de mistenker at har korona blir tatt imot.

Ny pasient kommer inn

Fortsatt finnes det ingen vaksine eller kur mot koronaviruset.

De har kommet nært antallet covid-pasienter de kan ta hånd om på en gang, men aldri over.

Likevel er pandemien vanskelig.

Lege "passbilde"

Det utfordrer oss. Vi ser at vi vi i noen tilfeller ikke kan gi noen direkte behandling. Men vi kan alltid gi lindring.

Lege Eli Leirdal Hoem
Lege "passbilde"

Pasientene må selv puste seg gjennom viruset.

Nærbilde av luft-ledning 1854

Det Hans Gunnar har opplevd er spesielt. Haukeland opplyser at de aller fleste intensivpasientene ble intubert med slange i halsen, spesielt i mars og april.

I høst ser sykehuset at flere klarer seg med maskebehandling uten å bli intubert.

Fremdeles står Norge i den andre koronabølgen. Men i den ferske ukesrapporten skriver FHI at økningen i både smittetilfeller og innleggelser på sykehus «ser ut til å avta».

Som for Hans Gunnar, kommer innleggelsene ofte en uke eller to etter at viruset er påvist.

Når vi møter ham, har han vært ute av isolasjon i én dag. For første gang har han møtt sykepleieren sin, Mina Emilie Tømte Olsen, uten maske.

Gjennom et vindu kunne han se hvordan Mina Emilie så ut. Men hver gang hun kom inn til ham på rommet, var hun dekket i smittevernutstyr fra topp til tå.

Hver dag må Mina Emilie Tømte Olsen gå med munnbind og smittevernsdrakt i opptil åtte timer.

Mina Emilie Tømte Olsen tar på seg smittevernsutstyr

Hun elsker jobben sin. Men etter ni måneder med pandemi er hun sliten.

Mina Emilie og Hans Gunnar kom tett på hverandre.

Sammen jobbet de med enkle oppgaver.

For første gang på 16 dager skal Hans Gunnar ta på seg sko.

Han er skrevet ut, og skal på rehabilitering for å trene opp pusten igjen.

Sykepleier og Hans Gunnar Hagen

Hans Gunnar er fortsatt lenket til oksygenflasken.

Mina skal ta hånd om nye koronapasienter.

Mina og Hans

For at helsevesenet skal fortsette å ha kapasitet til å ta imot alle, har de to en oppfordring til folk:

Vær tålmodig. Og pust.

Mina og Hans