Den ulovlige sykepleieren

Det er få som vet at hun bor her, i lavblokken. Hun har sjelden besøk, og navnet hennes står verken på postkassen eller ved ytterdøren.

Hun lever i skjul.

Over lang tid var hun utsatt for grov vold.

I tredje etasje har hun et rom på syv kvadratmeter. Vinduskarmen er dekket av blomster hun selv har plantet, og på veggen henger et bibelvers.

Balanserende på en stol strekker hun seg etter det som ligger helt innerst i klesskapet.

En hvit sykepleieruniform.

– Å se øynene til pasientene lyse opp når de ser meg er en skikkelig god følelse, sier Anna.

I 14 år har hun bodd i Norge, i flere av dem ulovlig. Slike som henne har ikke personnummer, ingen bankkonto, de har ikke rett til utdanning eller lov til å jobbe.

Likevel har hun klart å bli sykepleier.

Men Anna får ikke lov til å bruke den hvite uniformen.

Anna er ikke kvinnens virkelige navn. NRK har i samråd med politiet valgt å anonymisere kvinnen, bosted og menneskene rundt henne, fordi hun kan være i fare.

Opprørsk kjærlighet

Hun flyktet fra Iran sammen med nabogutten, de hadde giftet seg mot familiens vilje. Egentlig var Anna lovet bort til en mulla dobbelt så gammel som henne.

Faren hadde advart mot slike opprør, forteller Anna. Hvis hun motsatte seg ekteskapet skulle han barbere av henne alt håret og frakte henne gjennom byen på et esel.

Det stoppet ikke henne.

Bak i en trailer satt de nygifte sammenklemt med et titalls andre mennesker på flukt, over Europas grenser.

Da hjulene stoppet ventet et vinterkaldt Norge utenfor trailerdørene.

Nord-Norge 2008: Mellom høye fjell dekket av snø ble de plassert på et asylmottak. En knapp time om dagen gjorde solen visitt. Resten av tiden var det mørkt.

Anna var sosial, lærte språket raskt. En kul på innsiden av fingeren vitnet om alle notatbøkene hun hadde skrevet ut, fulle av norske ord.

Hun opplevde ektemannen som stadig mer deprimert, han fant seg ikke til rette i Norge. Så kom det første avslaget. Staten anså ikke familien i Iran som noen trussel.

Da gikk alt i svart.

Han som hadde vært veien til et fritt liv, minnet nå mer om det motsatte.

Reddet av naboen

De hadde bodd i Norge et drøyt år da ambulansen hentet henne midt på natten.

På overgrepssenteret fikk hun tildelt et rom. En enkeltseng var redd opp, og på nattbordet hadde noen satt klar en mugge med saft.

– Jeg ble trillet inn i en rullestol. Kroppen min hadde ikke mer krefter, sier Anna.

Hun kjemper for å holde gråten tilbake.

Hvite uniformer beveget seg raskt inn og ut av rommet. De stilte spørsmål, noterte, bredde over henne.

Det gjorde vondt da dynen traff kroppen.

– Jeg frykter at de må frakte deg ut i en likpose neste gang, hadde en av sykepleierne sagt.

Det var ikke første gang hun traff Anna.

Timer i forveien hadde ektemannen skreket «jeg bryr meg ikke om du dør nå», forteller Anna.

Hun hadde ligget sammenkrøpet på det harde betonggulvet, inne på det lille rommet de to delte.

På andre siden av veggen hadde en dame hørt dem. Hun ringte ambulansen.

En ny identitet tar form

Ektemannen fikk 30 dager i fengsel.

Fortsatt livredd ble hun sendt til et krisesenter hvor hun bodde vegg i vegg med andre kvinner og barn som flyktet fra vold og overgrep.

Hun fikk nytt navn og hemmelig adresse. For å være trygg.

Nytt asylmottak, i en ny landsdel.

Med seg hadde hun en håndveske og en hundrelapp.

Klar for å bygge et liv.

Men etter flere runder slo rettssystemet fast at hun ikke hadde rett på opphold.

De trodde på historien hennes, men mente at iranske myndigheter kunne beskytte henne mot familien og ektemannen, som nå var returnert til Iran.

Siden Norge ikke har returavtale med Iran, kunne hun ikke sendes tilbake med tvang.

Hun fortsatte å bo i landet – ulovlig.

– Jeg bestemte meg for å kjempe for et liv her.

På kvelden tok hun videregående fag som privatist, selv om hun egentlig ikke hadde rett til det. Om dagen vasket hun hus.

Dåp i sykepleieruniform

2014: Øverst i kirken rant vannet ned på de lyse flisene og fylte bassenget.

Dåpen var hennes valg. Mye ellers i livet var bestemt for henne.

Hun la den muslimske troen fra oppveksten bak seg.

Mennesker fra kirken ventet spent på de trehvite stolene i salen. De var blitt som en familie for henne. Flere hadde brutt loven for å hjelpe.

I kirken var det tomt for dåpskjortler, men mellom moppestativ og vaskemidler fant Anna en sammenknyttet pose på vaskerommet.

I posen lå en hvit sykepleieruniform.

Med faste skritt gikk hun opp midtgangen, i et plagg som skulle komme til å bety mye mer enn hun skjønte der og da.

Hun stoppet ved kanten, så steg hun ned i bassenget.

Stolt i hvitt

2018: Det var fortsatt mørkt ute da bussen forlot perrongen.

Alle de videregående fagene hun hadde lest og husene hun hadde vasket hadde ledet henne hit: til bussen som skulle frakte henne over to kommunegrenser, til praksis på et sykehjem.

I husene de passerte lå folk fortsatt og sov. Ruten kunne hun utenat, hun hadde sittet på det samme setet hver morgen i flere uker.

Anna dro på seg den hvite uniformen.

Stolt.

Rommene lå på rekke nedover korridoren, mellom hvit strie og gråspettet linoleum. I lommen hadde hun en sammenkrøllet liste med navn på pasientene hun hadde ansvar for.

Lukten av stram urin og gamle matrester plaget ikke henne.

Hun hadde vært sykepleierstudent i tre måneder, selv om det egentlig skulle være umulig.

Siden Anna hadde klart å skaffe seg et vitnemål fra videregående skole, kunne hun søke om studieplass via Samordna opptak, uten personnummer eller BankID.

Slik hadde hun kommet inn på studiet.

Så oppstod utfordringene.

For å kunne gjennomføre praksis på sykehjem og sykehus måtte alle studentene vise legitimasjon. Anna hadde ingen ID-dokumenter.

Da gjorde universitetet noe oppsiktsvekkende. De ringte Annas fastlege som kunne bekrefte identiteten hennes.

Etter endelig avslag mistet hun egentlig retten til helsehjelp, men fastlegen hadde beholdt henne på listen sin likevel.

Da siste eksamen var levert og hun skulle få autorisasjon som sykepleier, oppstod nok et hinder i løypen. Et beløp måtte betales via Altinn, men uten BankID var dette umulig.

Til slutt fikk Anna betale kontant.

Anna er ikke den eneste papirløse som har studert på skoler og universiteter i Norge uten rett til utdannelse. NRK kjenner til fire andre slike historier.

På skolen holdt hun hodet lavt, ville ikke at folk skulle vite hvem hun var, at hun bodde ulovlig i landet.

– Folk spør så mye, jeg blir helt utslitt av alle hemmelighetene.

Hun skammet seg.

Uten bankkort, Vipps eller penger i det hele tatt, var det vanskelig å være en del av fellesskapet. Hun kunne aldri være med på kafé eller kino.

Hun kunne ikke ha helgejobb, opprette et treningsabonnement eller en Netflix-konto, sånn som alle rundt henne.

Alle hindringene og all skammen vekket en drivkraft i henne, den samme styrken som hadde fått henne til Norge i utgangspunktet.

– Jeg nekter å godta at jeg skal stå på utsiden av samfunnet resten av livet, sier Anna.

Det er vanskelig å anslå hvor mange som deler hennes skjebne, men Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) estimerer at det nå er mellom 500–1000 personer som har bodd over fem år i Norge uten lovlig opphold.

Av ulike grunner kan eller ønsker disse ikke å returnere til hjemlandet sitt.

De gode hjelperne

Inne i lavblokken har Anna fylt de fleste av leilighetens vindusposter og flater med planter og stiklinger.

Hun liker å se dem vokse.

Når de blir store nok gir hun dem bort i gave til menneskene som har hjulpet henne.

De er mange.

Mellom hundre mål granskog, i en liten tømmerkoie, møter vi en godslig, eldre mann som Anna kaller bestefar.

Skogen er hennes fristed, her er hun lik alle andre.

Hun har plantet flere av trærne rundt oss. De står værbitt, men oppreist og minner henne på at de også har tålt en trøkk.

Vinden blåser liv i det norske flagget som er festet til mønet, inne i koien har bestefar fyrt i peisen.

Den eldre mannen er synlig preget. Han er imponert over at Anna har klart å bli sykepleier, et yrke Norge sårt trenger.

– Men så får hun ikke jobbe. Det mener jeg er en sak som Norge ikke kan være bekjent av, sier han.

Tilbake i lavblokken har «Linn» kommet hjem fra jobb.

Da asylmottaket stengte ned og lukket døren, åpnet hun sin. Ellers måtte Anna ha sluttet på studiet.

På asylmottaket fikk Anna knappe 2000 kroner i måneden av staten, men da hun flyttet privat stoppet utbetalingene.

For å overleve er hun nå helt avhengig av pengestøtte fra mennesker rundt henne.

– Det er en drivkraft i henne som man ønsker å støtte oppom. Hun prøver og prøver, men får så mye nei. Jeg vet ikke om jeg hadde orket det selv, sier Linn.

Hun slår armene ut i fortvilelse.

– Men hva er egentlig alternativet?

Hit, men ikke lenger.

Anna er ferdig på studiet. Hun er sykepleier. Statsautorisert.

Alle hun studerte med er i arbeid. På sykehus og sykehjem.

Ikke Anna.

– Jeg vil så gjerne leve et fritt liv og bidra i samfunnet, sier hun.

I dag står Utlendingsnemnda fast på sitt.

De har gitt henne avslag gang på gang, og viser til at ektefellen har en norsk straffedom mot seg som hun kan bruke til å få innvilget skilsmisse i Iran.

Men Anna stoler ikke på iransk domstol. Hun frykter de ikke vil bry seg om norske dokumenter. Hun risikerer å måtte leve med en voldsdømt mann.

Det er ikke godt å si hva som kan skje i hjemlandet.

– I verste fall kan jeg bli steinet, sier Anna.

Hun trør opp på stolen og legger sykepleieruniformen tilbake i skapet.

Dytter den langt inn.

Men lar skapdøren stå på gløtt.