Krigens tre viktigste vendepunkt

Putin så for seg at krigen i Ukraina ville bli et kort og enkelt felttog. Over åtte måneder etter invasjonen er det Ukraina som har overtaket.

Nå har de ukrainske styrkene tatt kontroll over den viktige byen Kherson i sør. Samtidig har de skaffet seg kontroll over viktige byer i nordøst. Det har overraska russerne og imponert vestlige eksperter.

Én viktig grunn er at ukrainerne har fornya forsvaret sitt på en måte som mangler sidestykke i nyere militær historie, mener den norske militæreksperten Palle Ydstebø.

På under ti år har det ukrainske forsvaret gått fra å være prega av et gammelt sovjetisk system, der det eneste som gjelder er å adlyde ordre. I et slikt system er det verken rom for initiativ eller kreativitet.

– Ukrainerne har snudd seg 180 grader, sier Ydstebø, som er hovedlærer ved Krigsskolen.

I det nye forsvaret delegeres myndighet nedover, forklarer han. Folk på bakken har stor frihet til å finne praktiske løsninger på problemer som dukker opp.

Oberstløytnant Ydstebø er ikke i tvil om at dette har hatt avgjørende betydning for hvordan krigen har utvikla seg.

I denne saken ser vi nærmere på det som framstår som de tre viktigste vendepunktene i krigen til nå:

1. Slaget om Kyiv

2. Russland viser kortene sine

3. Ukraina slår tilbake

Slaget om Kyiv

Torsdag 24. februar våkna ukrainerne opp til krig.

– Dette er krigens første og viktigste vendepunkt, sier Palle Ydstebø.

Problemene for de russiske styrkene meldte seg allerede på krigens første dag. Da russiske helikoptre angrep Hostomel-flyplassen, en liten mil utenfor hovedstaden, ble flere skutt ned. Ukrainerne viste også at de kunne gå til motangrep og nedkjempe russiske elitestyrker, forklarer Ydstebø.

Flyplassen var tenkt som en viktig base der russerne skulle fly inn tropper og militært utstyr, men uventa ukrainsk motstand førte til at det tok altfor lang tid å få kontroll.

Samtidig som Hostomel-flyplassen ble angrepet, kryssa nesten 30.000 russiske soldater grensa til Ukraina i nord. Planen om å bevege seg mot Kyiv langs østsiden av elva Dnipro, ble kraftig forsinka. Ved byen Tsjernihiv sto ukrainerne klare.

Sjøl om de ukrainske styrkene i begynnelsen kun talte rundt 2000, klarte de å angripe flere russiske kolonner. Ukrainerne fikk dermed den tida de trengte for å sette opp et større forsvar og samle egne tropper.

På et eller annet tidspunkt, antakelig en gang i midten av mars, ga russerne opp å ta Kyiv. I månedsskiftet mars-april trakk de seg ut.

– Det første vendepunktet i krigen er da den russiske offensiven stanser. Det skyldes at den ukrainske motstanden blir for sterk. De russiske styrkene klarte ikke å forfølge angrepet sitt. Den første krisa for Ukraina var avverget, mens en annen krise var i ferd med å utvikle seg for russerne, sier Ydstebø.

Russland viser kortene sine

Fredag 25. mars markerer krigens andre vendepunkt, ifølge Palle Ydstebø.

Det ble nå klart hva de ville gå for i krigen. Russerne viste med dette kortene sine, mener Ydstebø.

– Russland hadde nå gitt opp å ta politisk kontroll over Ukraina. Målet var i stedet blitt avgrensa til å frigjøre de to såkalte sjølstyrte republikkene Donetsk og Luhansk. Et mål som var overkommelig i forhold til hva de russiske styrkene hadde kapasitet til, sier oberstløytnanten.

Fra midten av april fram til begynnelsen av juli satt de russiske styrkene inn kampkraften sin her. 3. juli hevdet Russland at de kontrollerte hele Luhansk-regionen etter å ha erobret tvillingbyene Sievjerodonetsk og Lysytsjansk.

– Da hadde de dundret på med alt de har i tre måneder og knapt kommet 10–15 kilometer, sier Ydstebø.

8. juli meldte det russiske forsvaret at styrkene deres måtte hvile.

Ukraina slår tilbake – brytekampen

I mai slo ukrainerne for alvor tilbake. Målet var å presse tilbake de russiske styrkene i fylkene Kharkiv og Kherson.

– Dette er det tredje vendepunktet i krigen, sier Palle Ydstebø.

Ydstebø kaller dette kampen om det strategiske initiativet.

– Det er som to brytere som står og presser og prøver å få en fordel foran den andre. Dette er det vanskeligste vendepunktet å se fordi det strekker seg over så lang tid.

Offensiven pågår fortsatt, men tidlig i september ble det klart at ukrainerne hadde tatt føringa i krigen.

– Både i sør og nord er det hendelser som peker seg ut og som viser at ukrainerne har overtaket, sier Ydstebø.

I Kherson fylke ble dette klart da ukrainerne kutta flere bruer over elvene Dnipro og Inhulets. Det førte til at de russiske styrkene nord og vest for Dnipro fikk problemer med å få inn forsyninger.

– Dette er definitivt vendepunktet som russerne ikke klarer å håndtere skikkelig. Ukrainerne har et overtak som de utnytter videre til flere mindre angrep langs fronten i sør. De presser russerne mer og mer sammen. De angriper ammunisjonslagre med presisjonsvåpen. Dette er vendepunktet i sør.

Den ukrainske offensiven har medvind utover høsten. Denne uka bestemte den russiske forsvarsledelsen at styrkene deres på vestsida av Dnipro skulle trekkes tilbake. Nå er Kherson by frigjort og de russiske styrkene skal ha fullført sin tilbaketrekning.

Kherson by er den eneste fylkeshovedstaden som russerne har klart å ta etter invasjonen. Å presse russerne ut herfra framstår derfor som et høydepunkt i offensiven så langt.

I nordøst, i Kharkiv fylke, ble det klart at ukrainerne var på offensiven da de russiske styrkene ga opp byen Izium. Byen var strategisk svært viktig fordi russerne hadde forsynt styrkene sine i øst herfra.

– Izium var viktig fordi her var det en stor russisk troppekonsentrasjon. Den har hele tida vært en trussel mot det ukrainske forsvaret av Donbas. Da russerne oppga Izium, da var det definitivt et vendepunkt. Det viste at russerne var på defensiven i nord så det holdt, sier Ydstebø.

Hvorfor lykkes Ukraina?

De tre vendepunktene viser at ukrainerne har klart å slå tilbake det russiske angrepet. Det skyldes flere ting, ifølge Ydstebø.

– For det første er det hele Ukraina som slåss. Dette er en eksistensiell krig for Ukraina. Både for folk og stat. Hele samfunnet er med på dette. Ukrainerne er godt motiverte til å slåss, de har gode militære avdelinger og de har nok av folk som stiller opp.

Etter at Russland tok Krim-halvøya med makt i 2014, har Ukraina brukt årene godt på å forberede seg på en større russisk invasjon, sier Ydstebø. Det gjelder ikke bare forsvaret. Han mener at hele samfunnet har forberedt seg på at dette kunne skje.

Det ukrainske forsvaret er også noe helt annet enn det var i 2014. De har forlatt et toppstyrt sovjetisk system og gjennomført det som er en ganske oppsiktsvekkende militærreform i nyere militær historie, ifølge Ydstebø. Grepene som er tatt, minner om vestlige demokratiers tilnærming til militærmakt.

– Det gjelder både ledelse, hvordan man organiserer seg og måten man utvikler hæren sin. Ukrainerne er nok ikke helt i mål, men de har hatt en kvalitativ forbedring som er ganske imponerende med tanke på utgangspunktet.

Dette har ført til at det i dag er to helt ulike hærer som møtes på slagmarken i Ukraina.

Mens ukrainerne har fornya seg, er det russiske forsvaret fortsatt bygd opp etter det gamle sovjetiske systemet. Det eneste som gjelder her er å adlyde ordre, forklarer Ydstebø.

Våpenhjelp fra andre land har også spilt en viktig rolle, men dette har ikke vært avgjørende, mener oberstløytnanten.

– Våpen fra utlandet har betydd en del, men de hadde ikke kunnet bli brukt på en effektiv måte hvis det ikke hadde vært for reformene som det ukrainske forsvaret har gjennomført. Det er to dimensjoner her, sier han.

Hva blir neste vendepunkt i krigen?

Palle Ydstebø mener det ikke er sikkert at det kommer et fjerde vendepunkt i krigen.

– Det som vil endre noe er om Russland klarer å bygge opp en ny hær som er såpass kraftig at de kan ta tilbake det strategiske initiativet ifra ukrainerne. Det vil ta minst et halvt år å gjennomføre, eller kanskje flere år. Dette vil utfordre hele det russiske systemet og kreve reformer, som jeg tviler på at makthaverne er villige til å akseptere.

Ydstebø mener vi må tilbake til 2. verdenskrig for å se noe som ligner dagens situasjon.

Da Nazi-Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941, kollapset Den røde armé etter noen måneder. Arbeidet med å bygge opp en ny hær pågikk fram til årsskiftet 1942–43. Først mot slutten av 1943 hadde Sovjetunionen fått overtaket, forklarer oberstløytnanten.

– Hvis det skal komme et nytt vendepunkt må det være at Russland klarer å ta seg inn igjen. Hvis de ikke klarer det, er det Ukraina som vil drive denne krigen videre. På sine premisser.