Er dette Natos svakeste punkt?

Håndtrykket er fast og bestemt. Skjegget er tett. Nesten like tett som skogen som omkranser den lille landsbyen. Han smiler. Daumantas Kupstys er tidlig i trettiårene. Han er jurist og har kontorjobb i nabobyen.

Men det er her hjemme han trives best.

I Sangruda. En liten landsby midt inne i Suwalki-korridoren. På litauisk side.

En grå, søvnig katt hilser oss velkommen med smale, sløve øyne.

Det er ikke så ofte det kommer fremmedfolk på besøk.

Suwalki-korridoren er oppkalt etter den polske grensebyen med samme navn. Et vakkert, buktende, skogkledd og tidvis forblåst landskap.

Det er grenseområdet mellom Polen og Litauen.

Men nærheten til både Russland og Belarus gjør at folk her bærer på en frykt.

– Ja, jeg er redd for at det skal bryte ut krig her. Da vil alt endre seg. Jeg er selvsagt redd for å miste noen av mine nærmeste. Og man kan jo selv bli drept, sier Daumantas rolig.

– Jeg er pasifist. Jeg liker ikke krig. Ikke har jeg militærtrening heller.

Litt ut av det blå legger han til at han gjør mer enn å sitte på kontor.

For på fritiden, som en slags bigeskjeft, mekker han nemlig motorsykler og traktorer. Akkurat nå er prosjektet å restaurere en IZH Planeta 3. En lett motorsykkel produsert i Sovjet-tiden på 70-tallet.

Mekkingen foregår i garasjen. Huset hans er trygt plassert mellom foreldrenes bolig på den ene siden, og besteforeldrenes gård på den andre. Her er hele familien samlet.

Han fortsetter å snakke mens han skrur på den gamle farkosten.

– Russerne følger ingen regler eller krigens moral. De angriper uten forvarsel. Så det er det folk er redde for skal skje. Mange som bor her vurderer å flytte, spesielt de yngre. Andre er overbevist om at de vil verve seg og forsvare landet vårt.

Hva med Daumantas selv? Hva vil han gjøre? Mannen som innledet samtalen med å kalle seg pasifist.

Den vanskelige geografien

Det er så grønt over alt.

Byen er omgitt av små innsjøer med en levende fiskebestand. Folk dyrker sine egne grønnsaker. Sentrum har en liten landhandel, en kirke og et legesenter.

Det var et apotek her inntil for noen uker siden. Da døde apotekeren og ingen sto klar til å ta over.

På en tungtrådd sykkel jobber en eldre mann seg forbi. Han balanserer en handlepose med den ene hånden på styret. Mannen får likevel til å løfte den andre hånden til hils.

Alle kjenner alle.

Hvordan kan dette området, av en rekke forsvarsanalytikere, være ansett som Natos svakeste punkt? Et mulig neste mål for Vladimir Putin om han opplever fremgang på slagmarken i Ukraina.

Vi må rett og slett ta for oss kart og geografi:

På legesenteret har de ryddet kjelleren. Det er noe med å være i forkant.

Skulle et angrep skje, har de i hvert fall bomberommet klart.

Kjenner på usikkerhet

Laimutė Rėkienė er lege og sjef for de åtte andre ansatte, hvorav en er den legestuderende datteren.

– Situasjonen, dersom Russland angriper oss, kan bli like ille som i Mariupol. Vi ville ha opplevd noen helt fryktelige ødeleggelser, mener Rėkienė.

Hovedårsaken til det er at dersom området skulle havne på russiske hender, blir alle de baltiske landene landlåst.

Altså det vil være helt umulig å transportere materiell, personell, hjelpeutstyr eller andre forsyninger over landjorden.

Siden området er så smalt, bare 66 kilometer på det smaleste, vil det være lett å angripe med for eksempel missiler fra russisk eller belarusisk jord.

Derfor. Bomberom.

– Vi har ryddet og gjennomgått rommene og mener de vil være trygge, forteller hun. Veggene er tykke og i kjelleren kan nok bortimot hele byens befolkning få plass.

– Men jeg må bare si at jeg ikke tenkte på slikt før Russland invaderte Ukraina. Etter at krigen startet har vi kjent mye på usikkerhet, forteller hun.

Problemet Kaliningrad

For å forstå Suwalki-korridorens betydning, kommer man ikke utenom å nevne Kaliningrad. Ute på Den kuriske landtunge. Det lange landstykket helt ut mot Østersjøen. Fem små mil fra Kaliningrad by. Her arbeider historikeren Vitalija Teresa Jonušienė.

– Problemene startet egentlig da Kaliningrad havnet på sovjetiske hender etter freden i 1945, forteller hun.

For Kaliningrad, som siden 1700-tallet hadde vært den del av Tyskland (eller Preußen) falt i sluttfasen av forhandlingen til Sovjetunionen.

Josef Stalin fordrev den tyske befolkningen fra Königsberg, som byen het under tysk styre. I stedet tvang han russere, og i noen grad ukrainere og belarusere til å bosette seg i byen.

Siden Kaliningrad ikke offisielt var en del av Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk, tilfalt ikke området Litauen, da de i 1990 erklærte seg uavhengige etter den sovjetiske okkupasjonen.

Det er spekulert i at Litauen ble tilbudt området flere ganger, men alle gangene takket nei. Disse påstandene er høyst usikre.

En «bombe»

Da Sovjetunionen falt ble Kaliningrad geografisk avskåret fra Russland – de ble en russisk semi-eksklave. I årene som fulgte ble både Polen og Litauen Nato- og EU-land.

Men den gang var forholdet mellom landene bedre, og man fikk på plass avtaler om visumfrie transittreiser og enklere transport for blant annet kull, metall, trevare og teknologiprodukter.

Etter den fullskala russiske invasjonen i Ukraina, er det slutt på dette. Noe som har satt sinnene i kok i Russland

– Den største feilen som ble begått, i hvert fall er det min mening, var at man ga den nordlige delen av Øst-Preußen til Sovjetunionen. Resultatet er at vi rett og slett er i stor fare nå. Hadde det vært gjort annerledes, så hadde vi ikke hatt denne «bomben» som kan eksplodere når som helst, forteller Jonušienė.

– Nå har russerne mye militærmakt i Kaliningrad. Det er en stor hær samt luftvåpen og marinefartøy. Vi kan se tilbake på historien og det er vanskelig å finne tider hvor det har vært farligere enn nå. Suwalki-korridoren blir kalt Natos svakeste punkt, historikeren tar en liten pause i resonnementet.

– Jeg tror ikke det vil ende godt, om Russland angriper oss.

I grenseland

Der Suwalki-korridoren ender er det en nedlagt grensestasjon. På den andre siden av Širvintaelven, med så lav vannføring at den nesten ikke synes mellom buskaset, ligger Russland og byen som har gitt elevløpet sitt navn: Širvinta. Den eneste byen som aldri ble gjenoppbygget etter andre verdenskrig.

Dette er et sted hvor det, i hvert fall tilsynelatende, ville vært lett å komme seg inn i Litauen.

Selv om grensen er bevoktet av kamera og piggtrådgjerder.

Så hvorfor er egentlig frykten der? Litauen er et Nato-land. Omfattet av Natos artikkel 5. Det er Nato-soldater på begge sider av korridoren, ca. 15 kilometer inn i landet. Blant annet norske styrker.

Daumantas Kupstys setter ord på det.

– Hvis Russland angriper oss vil det ta lang tid å få oversikt over situasjonen i dette området. Vi har mye skog, som er perfekt for militære styrker å gjemme seg i. Både litauiske myndigheter og Nato må få mer oppmerksomhet rundt dette området. Vi er rett og slett et for enkelt mål, sier han bestemt.

Noe som opptar alle

Basketballbanen har sett bedre dager. Ugress som skyter opp gjennom asfalten bidrar ikke til et jevnt banedekke i hvert fall. På kulturhuset like ved har de et relativt sparsomt innredet musikkrom. Et lite kostymelager og tre fulltidsansatte.

Kultursenteret skal være for alle innbyggerne i hele Kalvarijų-kommune, hvor landbyen Sangruda ligger. Et samlingspunkt. Midt i Suwalki-korridoren.

Laima Kupstienė er primus motor her. Kommunens kultursjef.

Før samarbeidet de gjerne med kunstnere i Russland. Spesielt i Kaliningrad. Det er det helt slutt på.

– Vi hadde for eksempel et prosjekt med en russisk teatergruppe. Finansieringen var i orden på både litauisk og russisk side. Nå er selvsagt avtalen sagt opp, forteller hun. Folk i kommunen hadde uansett ikke akseptert et slikt samarbeid.

– Det er en stor frykt her, ja, forteller kultursjefen engasjer.

– Folk i denne regionen tror at vi vil være de første som angripes. Hvis vi ikke hadde grensen til Russland, så ville nok ikke frykten vært like stor. Men vi ser også en trussel fra belarusisk side, siden de støtter Russland, hun sukker litt og legger til:
– Også vet vi jo, fra historiens side, at kriger ofte har blitt utkjempet her ...

Hun sikter i hvert fall til Napoleon-krigene og de to verdenskrigene, samt en rekke små og mellomstore uenigheter om kontroll over landområdet.

En pasifist i krig.

På gården er Daumantas Kupstys i ferd med å avslutte omvisningen. Han får start på en gammel traktor og ler selvtilfreds av motorlyden.

Men det var dette spørsmålet som ble hengende litt i luften.

Hva gjør en mann tidlig i trettiårene hvis fienden kommer gjennom skogen.

– Jeg har jo ingen krigserfaring, sier han litt beskjedent. Men legger fort til.

– Men jeg trener hver dag og er i god fysisk form. Så hvis det skulle skje noe her. At vi blir angrepet. Jeg kommer i hvert fall ikke til å flykte ... Han tar en liten pause.

– Nei. Jeg ville jo funnet et våpen og gjort det jeg kunne for å forsvare meg og hjemmet mitt.