Fra «Assads slakterhus» til et nytt liv i Sverige

– Vet du hva det betyr at maten kommer? Det betyr den verste redsel i verden i Saydnaya-fengslet selv om du er så sulten at du kan spise stein eller din bror. Skal jeg fortelle deg hvorfor?

Det damper av spagettien som står på bordet foran Omar Alshogre (22). Han er i sikkerhet nå, omkranset av gode venner. Flere av dem har nettopp «tatt studenten», som det heter på svensk når man er ferdig på gymnaset, de skal feire.

Det er sommer i luften i Stockholm, men når Omar deler sitt vitnesbyrd fra tenårene går det kaldt nedover ryggen.

– Omar har gitt meg en større virkelighetsoppfatning og en dypere nærhet til min egen historie, sier Emma Winroth.

Eliot Moskowicz nikker. De to er svenske jøder. For dem sitter smerten i genene, i den kollektive hukommelsen, men for Omar er arrene tydelige på kroppen.

Elliot og Emma snakker om Holocaust. Omars historie handler om Syria i dag.

Han minnes starten som om det var i går.

Da ilden ble tent

Det er vinter i Syria, men noe er i gjære i begynnelsen av 2011. Ikke langt fra Assadfamiliens hjemby Latakia ved Middelhavet sitter Omars far og følger utviklingen i Nord-Afrika tett. Folk i alle sjikt av samfunnet har tatt til gatene. De har fått nok av korrupsjon, undertrykkelse og despoti, og med ny tilgang til sosiale medier sprer opprøret seg som ild i tørt gress. Diktatorene faller etter tur mens opprøret brer om seg.

Omars far har en militær karriere bak seg og kjenner korrupsjonens irrganger i hjemlandet godt. Han vet hva det stilltiende samtykket til Assadfamiliens makt rommer av forakt og fortvilelse hos folket.

«Tror dere dette vil komme til Syria?», spør han nølende sønnene samtidig som han rister på hodet.

Han gjemmer ansiktet i hendene, våger ikke tenke på konsekvensene. At han knappe to år senere skal ligge maltraktert i det samme hjemmet, henrettet sammen med sine to eldste sønner foran hele familien, kan ingen forutse.

Drømmen om frihet

Da motet når Syria i mars 2011 hiver derfor Omar, familie og venner seg entusiastisk med. Med blomster i hendene fyller flere titalls tusen syrere gatene i kystbyen Baniyas med et håp om frihet og demokrati.

– Vi ville ikke ha krig. Vi sa ikke nei til Assad. Vi ønsket bare litt frihet og en slutt på korrupsjon, forklarer Omar.

Kort tid etter banker sikkerhetspolitiet på døren. Omar er bare 15 år, men kastes i fengsel og forstår plutselig hva opprøret egentlig dreier seg om. Hva mangelen på frihet virkelig innebærer i Syria.

– Etter å ha blitt torturert i to dager uten å ha gjort noe galt forsto jeg hva frihet betyr. Nå vet jeg hva jeg sier, tenkte jeg, nå sier jeg frihet fra hjertet!

Løslatt fra fengslet slutter Omar seg igjen til demonstrasjonene, mer overbevist enn noen gang tidligere, men myndighetene viser ingen nåde.

Fryktens spill

I Stockholm er lunsjen ferdig og Omar på vei til jobben som tolk på et kurs for asylsøkere. Dagens tema er demokrati. Vel fremme oversetter han energisk når lærerinnen Maria Källbom spør elevene om de har noen tanker om dagens kapittel.

Folkestyre, ytringsfrihet og medbestemmelsesrett er noe av det som nevnes. Studentene vet godt hva det betyr å leve uten. Det er derfor de er her.

– I Syria hadde vi demokrati på papiret, men ikke i virkeligheten. En kritisk kommentar om myndighetene og sikkerhetspolitiet var på døren din, forteller en godt voksen mann.

Selv ektefeller tystet på hverandre og folk forsvant sporløst, legger sidemann til. De skildrer en kvelende redsel for hva myndighetene var i stand til å gjøre mot enkeltpersoner for å bevare sitt grep om makten.

Utenfor klasserommet blir himmelen mørk. Den varme sommersolen må gi tapt. Lynet flerrer inn i klasserommet og drønnet fra tordnet akkompagneres av regnet som trommer på vinduet.

Omar lytter anerkjennende og utdyper. Han vokste selv opp i trygge omgivelser i en forholdsvis velstående syrisk familie. Det var en god barndom.

Først da den arabiske våren nådde hjemlandet fikk han smake det Syria som beskrives i klasserommet utenfor Stockholm.

Veien til «Assads slakterhus»

Omar sitter midt i en matematikktime i 2012 da sikkerhetspolitiet braser inn og begynner å slå ham foran medelevene. Da han forsvinner igjen demonstrerer elevene for å få vennen sin løslatt. Tilbake i frihet oppdager han at vennene som kjempet for hans løslatelse er borte, hentet av sikkerhetspolitiet som ham.

Mot slutten av 2012 kommer sikkerhetspolitiet en siste gang og sender Omar og flere søskenbarn til et av Syrias mest beryktede fengsler, kalt avdeling 215.

Han vet ikke at han ser sin vakre hjemby ved Middelhavet for siste gang.

Han vet ikke at reisen vil ende i det som kalles «Assads slakterhus».

Og han vet ikke at helvetet som venter vil være det som redder ham når Baniyas kommer på verdenskartet få måneder senere etter en av krigens verste massakre på sivile.

Får tenner og negler revet ut

Fremme i avdeling 215 i hovedstaden Damaskus begynner torturen umiddelbart.

– De slo mot hodet så vi mistet flere tenner og dro ut negler på oss. Så fant de frem de strømførende kablene, forteller Omar.

Med alt fra never og elektrisitet til voldtekt og dehydrering skal ungdommene brytes ned. De stues sammen med flere titalls andre i små celler for å sultefôres.

– De første fem, seks månedene gjør torturen vondt, men så dør kroppen. Enten så dør man eller så gjør det ikke vondt i det hele tatt. Men mangelen på mat og drikke, den smerten kan ikke kroppen fortrenge, forklarer Omar.

Fetteren Rashad Hozaifa er en av de første som dør, men broren Bashir fortsetter tappert å synge for fangene i cellen. Hans vakre røst lindrer smerten.

En siste sang

Fra den lille cellen er det 35 meter til doen. 35 meter med tortur. Til sist er også Bashir så utmagret at han ikke kan stå på bena. De andre fangene frykter at de vil dø av sykdom dersom Bashir gjør fra seg på de få meterne de deler i mørket og ber Omar bære ham til do.

«Omar, jeg kjenner at jeg skal dø», sier Bashir fremme på doen. Men Omar vil ikke gi opp.

Han tar den spede kroppen i armene og begynner å løpe tilbake til cellen.

«Stans!», hører han bak seg. Men han våger ikke stanse, han frykter for livet i korridoren. «Stans!» lyder ordren fra betjenten igjen. Han stopper, titter ned og ser at kroppen han bærer nå er livløs.

Bashir har sunget sin siste sang.

Tilbake i cellen våger ingen å spørre når Omar kommer inn alene.

«Bashir døde som de andre», sier Omar og setter seg. Døden er blitt en del av hverdagen i avdeling 215, men etter to år i fengslet står Omar igjen alene. En etter en har de tre søskenbarna måttet gi tapt til sult og mishandling.

– Da jeg stor igjen uten noen beskyttelse tenkte jeg at nå må jeg overleve. Jeg er den eneste igjen.

Verdens beste universitet

Daglig jobbet det systematisk i fengslet for å bryte dem ned, men med hjelp fra de andre fangene knekker Omar koden for å overleve.

Det handler om å akseptere situasjonen og se det positive. Men hvordan er det mulig i et av verdens mest beryktede fengsler?

– Tenk deg at du sitter i en knøttliten celle. Ved siden av deg sitter en lege, foran en advokat, bak deg en ingeniør og ved siden av deg en psykolog. Det var verdens beste universitet, sier Omar og ler hjertelig.

Som minstemann i en flokk med høyt utdannede syrere som skal stilnes, finner han veien tilbake til livet.

– Jeg trengte ikke bestille en halvtime hos psykologen, men fikk et helt år. Det var fantastisk!

Psykologen lærer Omar å se det positive i enhver situasjon. Da nye fanger kommer inn og han får nyss om at hele familien kan ha blitt drept i en massakre tenker han at de er kommet til himmelen. At de kom til paradis da syriske tropper rykket inn i byen 2. mai 2013 og drepte flere hundre sivile i det som siden blir omtalt som «Bayda og Baniyas massakren». At de har det bedre der enn her i fengslet, samtidig som fengslets tykke murer har spart ham selv fra henrettelsene i Baniyas.

Da Omar ikke tror det kan bli verre får han en ny beskjed. Han skal forflyttes til Saydnaya-fengslet i Damaskus, stedet som omtales som «Assads slakterhus».

Solgte fangenes nyrer

– Jeg forsto umiddelbart at avdeling 215 var paradiset i forhold til Saydnaya. 200 år med tortur i avdeling 215 ville være bedre enn ett minutt i Saydnaya. Torturen der er helt annerledes, man kan ikke forestille seg.

Døden er blitt hverdagskost, men i Saydnaya har veien dit ingen grenser.

– Tenk deg at de kommer inn med en kniv og spør deg: «Omar, har du noen slektninger her? Drep din bror ellers dreper vi deg». Dreper jeg min bror kommer jeg aldri til å kunne leve med det, og dersom jeg ikke gjør det kommer de til å torturere meg i hjel.

I mai 2017 publiserer amerikansk etterretning satellittbilder som viser hvilke endringer som ble gjort ved det militære fengslet i 2013 for å fjerne sporene etter en av vår tids kanskje verste forbrytelser mot menneskeheten. Bildene viser et massivt krematorium.

I Saydnaya kjenner de lukten av de døde som brennes om natten før en ny dag begynner, alltid på samme måte. «Hvem har noen døde i rommet?» roper betjenten.

– Vår oppgave var å kle av de døde og nummerere dem. Noen dager kunne det være så mange som 40 personer, noen uten armer, andre uten en nyre eller andre kroppsdeler de kunne tjene penger på, forklarer Omar.

Etter hvert begynner Omar å hoste blod. Han har vanskelig for å bevege den magre kroppen og tenker at døden er et godt alternativ etter nær et år i Saydnaya. Skal han rekke hånden opp neste morgen når legen kommer inn og spør om noen trenger hjelp? For de vet alle hva legen i praksis fungerer som i Saydnaya. Han er bøddelen som setter punktum.

Smugles ut

I juni 2015 kommer betjenten inn og gir den endelige ordren. «Omar, i dag skal vi drepe deg».

Den utmagrede kroppen dras ut av cellen og plasseres i isolat. I to dager gjentar de det samme spørsmålet hver time: «Omar, hvordan vil du dø?». Vil han henges, skytes, kappes opp i biter? Omar håper på en rask slutt da han etter to dager ser dagslys for første gang på tre år.

– De står bak meg. Jeg kan ikke se dem, men forestiller meg alt. Soldaten gir ordren og jeg hører: Lad, sikt, skyt!

Adrenalinet pumper gjennom kroppen hans. Er det slik det føles å dø? Omar faller om for å oppdage at han fremdeles lever. En mann kommer unnsettende til. Det skal vise seg at moren hans lever og har klart å skrape sammen 15.000 dollar for å bestikke de rette og få Omar smuglet over grensen til Tyrkia.

Kjenner ikke igjen sin mor

Vel fremme i Tyrkia blir Omar forvirret. Flere mennesker står og venter på ham, mange gråter, men han kjenner ikke igjen et eneste ansikt. En kvinne våger seg bort. Hun rister av gråt, men er varm i blikket. Hun vet at han ikke vet hvem hun er. Omar har glemt alt. Så får hun frem noen ord.

«Jeg er din mor».

Men gjenforeningen blir en kortvarig glede.

Det er møtet med legen som overbeviser moren om at hun må gi slipp på sønnen igjen. Legen knekker sammen da han skal undersøke den magre og mishandlede gutten.

– Til sist måtte jeg spørre om han trengte hjelp, sier Omar og ler.

Omar veier bare 35 kilo og klarer knapt ta til seg mat. Hivende etter pusten er spasmene ikke til å utstå. Moren starter en innsamlingsaksjon for å kunne sende ham til Europa for livreddende behandling og mottar donasjoner fra folk over hele verden.

«Bra! Booker du billetter?», spør Omar når moren gir beskjed. Etter å ha sittet innesperret i tre år vet han ingenting om flyktningdramaet som pågår i Europa denne sommeren. «Nei, det finnes ingen billetter dit for oss, Omar», sier moren. «Du må reise med båt». Omar ser for seg en ferge med soldekk og svarer positivt igjen, «fikser du de billettene, da?». «Nei, du kommer til å reise med en gummibåt om natten med masse folk som dør på veien».

Lillebroren på 11 år melder seg

For syk til å reise alene blir det store spørsmålet hvem som vil ofre seg. Alle vet at reisen er livsfarlig, men skal Omar ha noen sjanse trenger han hjelp. Lillebroren Ali på da 11 år melder seg. Også han har sett menneskets ondskap da faren og storebrødrene ble henrettet foran familien mens Omar var i fengslet. Ali vil ta vare på Omar på reisen.

I november 2015 kryper Ali og Omar ombord i en gummibåt ved en strand i Tyrkia sammen med 43 andre. 15 av dem er barn, tre av kvinnene er gravide. I ly av nattemørket skyter de fart på bølgene mot Hellas i bitende kulde.

Mange gråter av redsel, men for Omar som kom rett fra fengslet synes døden på havet å være en god avslutning. Det er lillebrorens liv han frykter for, ikke sitt eget.

Veier 35 kilo og har tuberkulose

I firetiden om morgenen når de den karrete øya Nera, et steinkast fra Samos. På stranden står det menn klare for å kreve sitt. «Betal eller svøm tilbake», lyder beskjeden. Omar fikler frem noen penger og puster lettet ut. Han har nådd målet, tror han. Lite aner han om at ferden bare så vidt har begynt.

De fraktes fra Nera til Samos der de må vente på papirer for å kunne reise videre.

Andre flyktninger tar kontakt med brødrene for å hjelpe, men når de hører at Omar har tuberkulose og kommer rett fra Saydnaya-fengslet rygger de. Ingen våger å komme ham nær, men Ali pleier broren som best han kan.

Reiser gjennom 11 land

Etter ti dager går ferden videre til Athen der Omar får treffe en lege. Han strekker frem armene og ber legen undersøke ham, men tuppes ut av kontoret med noen medisiner i hånden.

De innser at de må reise videre skal de få hjelp og går ombord i en buss. Ferden går videre med stopp i Makedonia, Serbia, Kroatia og Slovenia før de havner i Østerrike.

Parallelt hardner debatten til i Europa. Det står ikke lenger horder av folk med blomster på perrongene for å ønske dem velkommen. Den historiske flyktningsommeren har blitt til vinter og antallet asylsøkere som kommer inn i Europa dette året skal snart passere en million mennesker. Kommentarfeltene fylles med frustrasjon og fortvilelse.

Europa balanserer på en knivsegg av internasjonale konvensjoner i møte med mennesker i nød, der resultatet blir synlig for Ali og Omar som passerer den ene grensen etter den andre.

Et rystende møte med «demokratiske Europa»

– Det var sjokkerende å se hvordan mennesker ble behandlet i noen av disse landene. Vi trodde Europa var demokratisk, men så med egne øyne flyktninger bli torturert med elektrosjokkvåpen på grensene, forteller Omar.

I Østerrike sørger Røde Kors for god behandling, men råder brødrene til å dra til Tyskland for den aller beste behandling. men i mottaket i Tyskland kommer sjokkbeskjeden; «Kle av deg!».

– Det var ordren vi fikk hver morgen i fengslet.

Omar får panikk. Føler seg fanget på ny. Å kle av seg betyr kun en ting: Tortur.

Han har allerede sett hva europeere kan få seg til å gjøre mot mennesker på flukt, hva venter ham nå? «Jeg svømmer heller tilbake til Syria og dør med verdighet», sier Omar i Tyskland.

Ali og Omar blir vist bort fra flyktningleiren. Regler er regler. Ingen slipper inn uten å kle av seg først i tyske flyktningleirer.

Vendepunktet

Det flate danske landskapet bretter seg snart ut foran dem, men det går rykter om god behandling i Sverige.

Det er gått over en måned siden de reiste fra Tyrkia. Kroppen til Omar vil ikke mer. Han vil bare dø, orker ikke mer.

Ryggen er et kart i brutalitet, det verker i hoften, knærne gir etter og på hendene har brennmerker etter sigaretter satt varige spor. Men det er hold i ryktene. I Sverige får han den beste hjelp på Karolinska universitetssykehus og blir henvist til en øyelege da både torturen og bivirkningene av de sterke tuberkulosemedisinene tærer på synet.

På venteværelset hos øyelegen sitter en småbarnsfamilie da Ali og Omar kommer inn. Da skjer møtet som endrer alt.

Får øynene opp for hverandre

– Jeg husker at jeg syntes kjempe synd på meg selv, sier Fanny von Heland og ler.

– Jeg syntes også synd på deg, sier Jacob von Heland.

Han ser kjærlig bort på sin kone. Et takknemlig blikk. Ikke bare fordi hun utsto smerten da datteren deres Sally på fire måneder bet mamma i øyet og det gikk infeksjon i såret, men for hva det hele skulle føre til.

For det er slik småbarnsfamilien sitter på venteværelset hos øyelegen da to unge gutter kommer inn. «Tror du de guttene kommer fra Syria, de ser litt fortapt ut», hvisker Jacob til Fanny.

Guttene setter seg, den ene hviler hodet på skulderen til den andre. Klærne er slitt, de lukter, men det er noe ved dem.

Skjebnemøte

– Det var noe veldig fint rundt dem, måten de førte seg på og tok vare på hverandre. Og måten Omar tittet på Sally, minnes Jacob.

De ser nysgjerrig på hverandre og da Fanny går inn til legen flytter de seg nærmere hverandre. Etter noen forsøk på engelsk, svensk og arabisk fisker Jacob frem mobilen og finner et oversettelsesprogram så de kan snakke sammen.

Samtidig legger han merke til at Omars blikk stadig hviler på Sally.

Det er gått flere år siden Omar holdt et barn. Som sønn i en syrisk familie er han vant med å ha barn rundt seg hele tiden. I fengslet tæret fraværet av barnelatter og en liten hånd å holde i på den familieglade gutten. Nå er det sykdommen som sperrer ham inne, da ingen våger å ta i ham, selv ikke legene sør i Europa.

Men Jacob er ikke redd.

Han løfter Sally og plasserer det lille barnet i Omars armer.

Vil ikke gi slipp

Da Fanny er ferdig hos legen har Jacob vanskelig for å ta farvel med brødrene uten å vite hva som vil skje med dem. For å kaste ut en liten livline spør han om Omar vil bli venner på Facebook.

– Han vil bli venn med meg! Jeg ble så glad, minnes Omar.

Samtalen fortsetter på nett. Jacob lurer på om de trenger noe. Omar vegrer seg, men spør til sist om de kan ta med litt sytråd og en nål så han kan fikse klærne deres.

– Det finnes verdighet, man vil jo ikke si at vi trenger noe, vi ville bare treffe dem, det var så hyggelig, forteller Omar.

Kort tid etter kommer Jacob sammen med sin mor til asylmottaket med bilen full av klær.

Sendes til Norrbotten

Ali og Omar inviteres til familien på julebesøk og holder kontakten også når myndighetene beslutter å sende dem nordover til et asylmottak i Norrbotten. Det er mørketid og minusgrader.

Om nettene opplever Ali drapene på faren og brødrene på ny. Drømmene slipper ikke frykten. Han prater høyt og går i søvne.

Omar føler seg maktesløs. Lillebroren trenger psykolog. I Stockholm sitter Jacobs familie og frykter at guttenes vei inn i det svenske samfunnet skal bli ekstra lang og tøff. Til sist tar familien et valg og ringer Omar.

– Da vi fikk telefonen gikk både en positiv og negativ tanke gjennom hodet mitt. Flytter vi fra Norrbotten får Ali en familie.

Omar vet at en mor, far og søsken er det Ali trenger. At det vil være bedre å være sammen med en familie enn en bror med store problemer som er inn og ut av sykehuset.

– Samtidig var jeg redd. Vi kommer fra et annet land, en annen kultur, en annen religion. Vi er helt ulike, hvordan skal det gå?

– Svensker har alt, men er likevel deprimerte

Sammen tar de sats da papirene fra myndighetene er på plass. Familien von Heland gjør gutterommene klare, og mens Ali begynner på skolen skaffer Omar seg en jobb i fornøyelsesparken Grøna Lund i hjertet av Stockholm.

– For meg som kommer fra et annet land er det viktig å møte masse folk for å lære språket og kulturen å kjenne, sier Omar.

Torturofferet fra Syria har dessuten et større mål. Han vil gjøre svensker glade.

– Svensker har alt, men er likevel deprimerte. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg kan i hvert fall gjøre mitt for å spre glede.

Det er tydelig at han lykkes. Kollegaene lyser opp når Omar kommer inn på det som nå er en helgejobb ved siden av studier ved voksengymnaset og jobben som tolk.

En berikelse for familien

For familien von Heland var det også med spent stemning at de slapp to syriske gutter inn i sitt hjem.

– Det mest overraskende er hvor fort dere er blitt familie, at det føles som verdens mest naturlige sak. Du kunne like gjerne ha vært født her, bortsett fra at du stammeklatrer opp i trærne og henter blåmeis til barna, sier Fanny til Omar over middagsbordet på kvelden.

Hun ler og understreker.

– Du får inn det eksotiske og uventede i våre liv og fyller det med ekstra mye glede.

Møtet med brødrene ble også vendepunktet for familien under den store flyktningkrisen i 2015 etter demonstrasjoner med krav om en human behandling av flyktningene i Europa.

– Det er godt å kjenne at vi i hvert fall har kunnet gjøre noe, om det så kun er for to personer. På det personlige planet har det vært veldig fint å bli kjent med Omar og Ali fordi de rett og slett er to vidunderlige personer, sier Jacob von Heland.

Blikkene faller igjen på Sally. Den lille jenta som hjalp dem å bryte isen.

– Jeg har så mye kjærlighet til denne familien, her føler jeg meg hjemme, sier han og hjelper Sally (2) og Henry (4) med å fylle tacoskjellene.

Ville ikke vært foruten

Saydnaya føles fjernt selv om det kun er to år siden det å få maten servert var forbundet med den verste redsel for Omar.

– Skal jeg fortelle deg hvorfor? Fordi den som ble beordret til å hente maten som oftest måtte bøte med livet, forklarer Omar.

Når maten så kom inn i cellen var den full av blod.

– Men vet du hva vi tenkte? spør Omar

Som skygger av seg selv lå overlevelseskunsten i å bevare vettet. «Bra at det er blod i maten», lød resonnementet, «da er det salt i den og det trenger vi for å overleve».

Omar synes å fremdeles resonnere slik psykologen og livet i fengslet lærte ham når han sier at han ikke vil vært det foruten. Han ville aldri satt pris på livet slik han gjør i dag uten den erfaringen, sier han.

Han tar vannglasset opp fra bordet for å illustrere det halvt tomme versus det halvt fulle.

– Jeg har klær, mat, vann, venner og familie. Det er alt som betyr noe. Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg, jeg har det helt fantastisk!

Omar smiler og utdyper:

– Husk at hadde det ikke vært for tiden i fengslet hadde jeg blitt drept i massakren sammen med min far og storebrødre, og på veien gjennom Europa beskyttet tuberkulosen meg ved at ingen ville ta i meg, men bare sende meg videre.

Han har akseptert at de kanskje i lang tid må leve adskilt fra sin mor og tvillingbroren til Ali, som er igjen i Tyrkia, fordi «hele verden deltar i krigen i Syria nå. Det vil ta tid». Tiden vil han bruke til å studere slik at han en dag kan vende hjem for å gjenoppbygge landet.

Født på ny

Henry drar frem en pakke. De skal feire Omars fødselsdag.

Født i Syria i mai 1995 er det i juni han feirer nå. Det er gått akkurat to år siden sikkerhetspolitiet halte ham ut av cellen og sa at hans siste dag var kommet.

Omkranset av familien hopper barna energisk opp og ned mens de stemmer i:

Ja må han leva, ja må han leva, ja må han leva uti hundrade år.

Javisst skal han leva, ja visst skal han leva, ja visst skal han leva uti hundrade år.

Hurra, hurra, hurra, hurra!