Den siste olje

Alt er litt større i Esbjerg. Skipene. Gitterbenene på boreriggene.

Havnen.

Vinden blåser litt kraftigere. Regnet er litt tyngre. Og man er kanskje litt mer optimistisk enn vanlig.

Danmarks oljehovedstad.

Altså om:

Det anslås at det vil være mye olje igjen på dansk sokkel også etter 2050. Men den vil bli liggende urørt.

– Oljen har betydd enormt mye for Esbjerg. Uten oljen så ville Esbjerg bare vært en liten provinsby, forteller Carsten Venner.

Han er esbjergianer. Byggingeniør av yrke, men har aldri arbeidet i oljen selv. Betydningen industrien hadde for byen, har han likevel sett og følt på kroppen.

– Det har jo betydd mange arbeidsplasser og veldig mye velstand til byen, forteller han engasjert.

Vi møter Carsten på torget i Danmarks femte største by. Rett foran statuen av Christian IX. Byens grunnlegger.

Han forstår at det må en endring til.

– Nå er det noe annet som skal ta over, sier han bestemt.

Trengte en ny havn

I 1864, var Esbjerg i beste fall en fiskerlandsby. Det kan ha vært mellom 10 og 15 innbyggere. Men dette året tapte Danmark store landområder i sør til Preußen og med det mistet de havnen Altona.

Christian IX trengte en ny havn, og valget falt på Esbjerg, som ble grunnlagt som by ved etableringen av havnen fire år senere.

Om enn ubarmhjertig plassert ved Nordsjøen. Temmelig værutsatt, men likevel litt beskyttet av odden Blåvands Huk og øyen Fanø.

Fra sin sokkel ser kongen rett over på det som har skapt Esbjerg av i dag. Nemlig tårnene, eller gitterbenene, som det strengt tatt heter, på boreriggen Nobel Resolute som er inne til rehabilitering.

For selv om folketallet steg og fiskeindustrien var stor de første hundre årene etter grunnleggelsen, var det da man fant olje på dansk sokkel i 1966 at tingene for alvor skjøt fart.

Lo av oljearbeiderne

– Esbjerg var Danmarks suverent største fiskerby. Det var faktisk en av de største fiskerbyer i Europa. Her fantes 600 fiskebåter og et par tusen fiskere, forteller Morten Hahn-Pedersen.

Han er historiker og mangeårig direktør ved Fiskeri- og sjøfartsmuseet i Esbjerg og kjenner historien om det danske oljeeventyret i detalj.

– Og dette med disse oljearbeiderne som kom ... Det ble først ansett som noe smått eksotisk. Men gikk faktisk og lo litt av dem. Det var ikke særlig mange som regnet med at oljen ville få særlig betydning verken for Esbjerg eller Danmark, legger han til.

De første årene etter funnene i 1966 gikk mesteparten av tiden med til å bli enige om hvordan Tyskland og Danmark skulle dele områdene i Nordsjøen seg imellom.

Først når det var på plass kunne man sette i gang utvinning av olje. Da hadde det gått seks år.

I 1972 åpnet Prins Henrik den første oljeledning inn til det danske fastlandet.

Å utvinne olje fra dansk sokkel var ikke så enkelt, og det tok ti år før man hadde ordentlige systemer klar. Oljen måtte utvinnes fra de små porene i krittbergarter.

Så det var først på begynnelsen av 80-tallet at oljeindustrien skjøt fart i Danmark.

– I begynnelsen var det rundt tjue bedrifter som hadde en eller annen rolle i oljeindustrien. Det var ikke spesielt stort. Men da vi fikk flere oljefelt på starten av 80-tallet ble interessen også betydelig større. Antall arbeidsplasser ble mangedoblet, forteller Hahn-Pedersen

Fikk en ny by

Samtidig med det kom også amerikanere og briter til byen. Noen arbeidet på land, andre arbeidet på plattformene, men la turen innom Esbjerg på vei ut og hjem.

Mange av byens vertshus tok offshorerelaterte navn, som «Boretårn 9» og lignende. Hotellene ble fylt opp.

– Det ble også et press på byrådet for å gjøre Esbjerg til en attraktiv by å flytte til. Det betydde enormt mye for kulturlivet i byen. Det ble opprettet museer og kulturhus. Det kom idrettshaller og svømmestadion, forteller historikeren lett gestikulerende.

Velstanden førte også til mer industri, blant annet en tobakksfabrikk som ble lagt til Esbjerg.

Den danske statskassen har tjent ca. 550 milliarder danske kroner på oljen fra 1972 og frem til i dag.

Inntektene kommer fra 20 prosent statsdeltagelse i alle prosjektene. I tillegg en betydelig skattlegging.

– Hvis vi sammenligner Norge og Danmark med tanke på felter, forekomster, økonomi og arbeidsplasser, så er tommelfingerregelen at du kan dele Norges oljeindustri med ti, så har du noenlunde forholdene i Danmark, forteller Hahn-Pedersen.

– Og når man tenker på hvilken gigant Norge har vært i internasjonal oljehistorie, så er en det å være en tidel av Norge faktisk ikke så dårlig, mener han og legger til:

– Det har hatt en enorm betydning for vår velferdsstat. Det velferdssamfunn som er bygget opp, særlig fra 90-tallet, det hviler for en stor del på oljepenger. Det er ikke det hele, men det er et vesentlig bidrag.

Brukte opp pengene

Historikeren sukker litt.

– Dessverre gjorde vi ikke det samme i Danmark som man har gjort i Norge, hvor man har etablert et oljefond og spart penger der. På et typisk dansk vis har vi sagt. «Flere penger. Fint».

– Også har vi kjørt det rett inn i husholdningen og brukt dem.

Derfor merket man fallet i oljeprisen rundt 2015 veldig tydelig også i Danmark. Selv om det har tatt seg litt opp igjen, så er det langt unna glansdagene fra 2005 til 2014.

Og nå har et bredt forlik i det danske Folketinget slått fast at oljeindustrien skal legges ned innen 2050.

Men i Esbjerg er de vant til omstilling. Fra fiskerlandsby, til stor fiskehavn. Til oljehovedstad. Og ja. De har kommet langt i å omstille seg fra oljeindustri allerede.

Forandringens vind

– Hvis vi tenker arbeidsplasser, så kan det erstatte det, sier Dennis Jul Pedersen. Han har vært havnedirektør i Esbjerg siden 2019.

Kineserne har et ordtak:

Og i Esbjerg bygger de vindmøller. Enormt mange vindmøller. Til havs.

Det er disse havnedirektøren mener kan overta for oljen.

Går man fra den ene til den andre siden av Esbjerg havn, er det som å ferdes rett gjennom en grønn omstilling. Nærmest byen ligger boreriggene til kontroll og oppgradering.

På motsatt side losses noen gigantiske rotorblader. Ett etter løftes de fra et fraktskip og plasseres på sirlig bakken. Senere lastes de så om bord i spesialfartøy og transporteres ut for montering til havs. Halvparten av alle havvindmøllene i Nordsjøen er skipet ut fra Esbjerg.

Havnedirektøren viser oss rundt og forklarer.

– Nordsjøen er helt essensiell, både for å bli uavhengig av den russisk gass, men også i den grønne omstilling. Værforholdene i Nordsjøen er også helt ideelle for havvindmøller, med relativt høye vindhastigheter og relativt lave vanndybder på mellom 30 og 50 meter, forklarer han.

– Denne delen av Nordsjøen vil kunne være med på å forsyne hele Europa med grønn energi i fremtiden.

– Det kan både erstatte inntektene fra oljeindustrien og det kan skape flere arbeidsplasser enn det var i oljeindustrien. Spesielt her i vår region, mener han.

Havnedirektøren påpeker også at, hvis ambisjonene om havvind skal følges i Europa så vil man gå fra omkring 8000 ansatte i vindindustrien i dag, til 250.000 mennesker i løpet av bare syv år.

Altså innen 2030.

Skal kunne eksporteres

Vi går mellom de enorme rotorbladene. Pedersen forklarer at rotorbladene i dag er på omkring 70–80 meter. Men snart vil de kunne utvikles og bli enda større.

Da snakker man fort om rotorblader som er 125 meter lange.

Målsettingen er at Danmark skal produsere 14 gigawatt fra havvind årlig.

Det er godt over dobbelt så mye som landet trenger. Og da får de altså et overskudd som kan eksporteres.

Kritikken mot store vindmølleparker til havs har ofte vært at det forstyrrer livet både over og under vann.

Både forskning og erfaring har imidlertid vist at det ikke er tilfellet. Snarere tvert imot, forteller Morten Hahn-Pedersen.

-Vi har erfaring fra Horns rev rett her ute at fundamentene som møllene står på faktisk blir omdannet til naturlige biotoper. Det vil si at det kommer fiskeyngel, sjøstjerner, blåskjell ... kort sagt et utrolig liv der ute.

– Og man kan jo godt forestille seg, etter hvert som disse vindmølleparkene blir større og større at det blir mulighet for å utnytte arealene som ligger mellom møllene, legger han til.

For i Esbjerg har det allerede tenkt videre fra den grønne omstillingen. Den neste fargen blir kanskje blå.

-Vi startet med en svart offshore, oljen, så har vi fått en grønn offshore – vinden. Jeg forventer at vi også får en blå offshore, med utnyttelse av havstrømmer, bølgekraft og tidevann og hva som ellers ligger av muligheter. Det kommer nok også til å skje en gang i fremtiden, slår Hahn-Pedersen bestemt fast.

Så oljeeventyret går kanskje mot slutten. Men ikke optimismen.