Forent fomling på høyt nivå

Denne gangen skulle det bli annerledes.

For dette var ikke en NATO-operasjon. Muslimene i Den arabiske liga var med, og koalisjonen hadde FNs sikkerhetsråd i ryggen.

To autoritære ledere var knekt under vekten av presset fra gatas stemmer. Gaddafi ville nok også måtte gi seg, hans egne ville forhåpentligvis vende ham ryggen, slik det skjedde i Egypt.

Det er fire uker siden de første flyene startet sine angrep. Gaddafi sitter tilsynelatende trygt, men koalisjonen slår sprekker.

• Les: Gaddafi lar seg ikke skremme

Hengemyr 1

Ta målet først. NATO-landene slår fast at Gaddafi må gå. Det finnes ingen politisk løsning med ham.

• Les: – Gaddafi må gå av og la folket bestemme
• Les: Vil bruke «alle middel» mot Gaddafi

Den arabiske liga og Den afrikanske union er ikke der. De snakket offisielt ikke om Gaddafis avgang i det hele tatt da de møttes i Kairo torsdag. I fredsforslaget fra Den afrikanske union forutsettes det at våpenhvilen skjer med Gaddafi ved makten.

• Les: Gaddafi godtar fredsplan etter teltmøte med afrikanske presidenter

Så er det midlene. Og der går uenigheten langt inn i NATO.

Tyskland og Tyrkia var kritiske til hele militæroperasjonen. Italia mener opposisjonen bør få våpenhjelp, Frankrike synes det er greit at andre gir våpenhjelp, men vil ikke selv gjøre det. Britene gir ikke-dødelig militært utstyr, mens Belgia er helt i mot å væpne opprørerne.

• Les: Libyske opprørere i forhandlinger om våpenhjelp

NATO og Den arabiske liga har til sammen 60 medlemsland. Av disse er det bare seks som deltar i bombing av mål på bakken. Frankrike og Storbritannia ber flere delta, Spania og Italia har alt sagt nei. Ingen av flyene som bomber er arabiske.

I teorien kunne både våpen og militære eksperter lett kommet inn fra Egypt til Øst-Libya. Men den arabiske verden står i virkeligheten ikke så samlet bak aksjonen, og jo mer det nærmer seg regimeskifte som mål, jo vanskeligere – selv om Gaddafi er ganske så upopulær.

• Les: – Snakket om at Gaddafi skal forlate Libya er latterlig
• Les: Opprøreren håper på én, forbereder seg på to stater

Nok en gang får vi demonstrert hvordan veien til helvete kan være brolagt med gode forsetter.

Denne gangen var amerikanske militære blant de største skeptikerne. Irak og Afghanistan har lært dem noen lekser.

Men to europeiske ledere med langt større markeringsbehov enn internasjonal erfaring presset på for en humanitær intervensjon.

Nicolas Sarkozy og David Cameron er nå irriterte for at så få NATO-land bidrar med bombefly. Selv USA har trukket ut sine 50, og dermed etterlatt et vakuum det er vanskelig å fylle. Barack Obama ønsker ikke å ta det politiske hovedansvaret for Libya-aksjonen, nå må Europa for en gang skyld ta sin del.

For øyeblikket er det ingen som ser noen løsning, verken med eller uten Gaddafi.

• Les: Gaddafis fire alternativer

Det enkleste er ikke alltid pistol.

Hengemyr II

I Afghanistan ser det heller ikke lyst ut.

Taliban er sterkere enn noen gang i den snart ti år lange krigen. En amerikansk rapport lekket til Wikileaks forteller om infiltrasjon av lokaladministrasjon, politi og hær.

I flere provinser er myndighetene nærmest handlingslammet av vissheten om at Taliban informeres om alle viktige beslutninger i løpet av få timer. De vet når og hvor de kan slå til.

Antall selvmordaksjoner har økt igjen de siste ukene. Informasjonskrigen trappes opp. Alle metoder tas i bruk, munn til munn, mobiltelefoner og Internett. Den forventede våroffensiven vil vise hvor sterkt de står militært.

Minst en håndfull aktører har politiske følere ute overfor Taliban, men så lenge USA prioriterer slagmarken, blir det ingen fart på forsøkene på politisk løsning.

President Karzai alene sees ikke lenger på som noen verdig motpart av Taliban.

I 2014 skal afghanerne selv overta hele ansvaret for sikkerheten. I 2010 forsvant 36 prosent av nyrekrutterte soldater, opplyser de ansvarlige for rekrutteringen. Skal du beholde 100, må 136 innrulleres.

Den største folkegruppen, pashtunerne, er fortsatt grovt underrepresentert i forsvaret. Det var en del av gulroten i 2002 for å få den tadsjik- og usbek-dominerte Nordalliansen med på å godta en pashtun som president.

Det som da var en løsning, er nå en snublestein.

Fomling på veien ut av myrene

Det internasjonale samfunn, ofte en dekkbetegnelse for USA og Europa, kan simpelthen ikke regne med at det går an å gripe inn i andre land uten å bli brukt i lokale maktkamper.

Verden er ikke befolket av interesseløse objekter, eller viljeløse takknemmelige diktaturofre, for den saks skyld.

Libya og Afghanistan er befolket av mennesker som har et like inderlig ønske om å være herrer i eget hus som Sarkozy og Cameron og Obama.

For å være ærlig, jeg ville ha fomlet selv, om jeg satt med ansvaret for veien ut av myrene.