Søppelberget i Normandie

LE HAVRE, FRANKRIKE (NRK) Det kunne vært så pent her. Men på denne stranden er det dumpet flere hundre tusen tonn søppel.

Havet er turkis. Himmelen er blå. En og annen liten regnskur vasker klippeveggene og gjør den røde jorden der enda rødere og vegetasjonen enda grønnere.

Stranden ved Dollemard
Foto: Marit Kolberg / NRK

Det var en spennende, men utrygg lekeplass for Pierre Lavigne en gang på 60-tallet.

– Her lette vi etter gummihjul og saker og ting vi kunne bruke til å bygge oss sykler. Men det var farlig, forteller han.

Han og kameraten fikk ikke lov av foreldrene sine å gå dit. For fra toppen av klippekanten ble det tippet bygningsavfall. Betong, armeringsjern, bildekk og plast.

– Hvis vi skjønte at bilene kom mens vi var ved vannet, måtte vi løpe, kan du tro. Da kom det dundrende betongsteiner på både ett og to tonn, sier han.

Den dag i dag har Pierre et tydelig minne på kroppen fra en av guttedagenes mange ekspedisjoner.

Pierre Lavigne

Pierre Lavigne skadet seg da han lekte ved søppelberget som barn. Men det kunne gått veldig mye verre.

Foto: Filip Huygens / NRK

– Finner ikke lignende i Europa

På stranden er det ikke bare bølgeskvulp å høre. Vi hører rasling. Rasling av plast i vinden. Når vi går klinger det iblant i litt metall, eller det knaser i gammel gummi.

– Etter hva vi har klart å finne ut eksisterer det ingen annen søppeldynge av samme kaliber i hele Europa, blant annet fordi denne er så vanskelig tilgjengelig, sier Claude Le Corre, visedirektør i Le Havre kommune.

Kystkommunen er uansett ikke alene om å ha et slikt plagsomt minne fra en annen tid. Fra en tid da man trodde at man kunne kaste noe i naturen og regne med at det forsvant av seg selv, før eller siden.

Jorda spytter avfallet ut igjen

I tiår etter tiår kjørte lastebilene til kanten av klippen. Det var en enkel måte å kvitte seg med rasket på. Ut fra rampen, ned mot havet, ble det kastet armeringsjern, isopor, plast, isolasjon og annet bygningsmateriell. Men selv om søppeltømmingen ble forbudt på 1990-tallet fortsatte det.

I dag ser vi med all tydelighet at rukkelet ikke blir borte av seg selv.

Tømte lastebiler på klippekanten

400.000 tonn søppel og skrot utgjør et gedigent berg mot Den engelske kanal. Vi er ved Dollemard, rett nord for den franske havnebyen Le Havre.

Geit ved Dollemard

Det er forbudt for folk å gå inn i området.

Foto: Filip Huygens / NRK

Oppe i høyden er den jorddekkede klippen grønn og frodig. Inn under søppelberget er det ikke lov å gå. Der risikerer man å få jernstenger eller store betongklosser i hodet. Vi møter en geit der vi står, ikke altfor langt ute på kanten. Den beiter i den bratte skråningen, men lar Yukka-palmen som noen kanskje en gang kastet på et flyttelass, stå i fred.

Det startet på slutten av 1950-tallet. De lokale bygningsfirmaene kjørte mange tusen lastebiler til klippekanten.

Dinlgende betongklosser

Store betongklosser henger og dingler i armeringsjern.

Foto: Marit Kolberg

Fikk et «minne» for livet

På toppen av klippen treffer vi Pierre Lavigne. Han forteller om en sommerdag for over 50 år siden da han og bestekameraten var på stranden. Plutselig tråkket Pierre i en beholder med noe flytende innhold.

– Det sved og brant noe veldig. Jeg rev foten til meg og stakk den i sjøvannet, sier han.

Skoen lå igjen i beholderen og der ble den liggende.

– Ikke tale om at jeg stakk hånda nedi for å hente opp den.

Han viser oss leggen. På den er det ikke et eneste hårstrå, mens han har nok av hår på det andre benet.

– Det var en lykkelig barndom, men vi kunne endt vårt liv der nede. Det var skruppelløse folk som kastet skitt overalt her, sier han.

Giftig avfall?

– Vi kan ikke utelukke at det er noe giftig avfall der, sier miljøbyråd Marc Migraine til NRK.

I nesten 20 år har saken ligget hos Le Havre kommune. En rapport fra 2011 fortalte noe om hva man finner i berget. Det meste er «dødt» materiale som betong, armeringsjern, fliser og annet byggavfall, men også gummidekk og store mengder plast.

PLast og søppel, Dollemard, Normandie
Armeringsjern og annet skrot
Armeringsjern på stranden
Gummi ved lavvann
Armeringsjern
Inngrodde bildekk

– I sekstiårene var det normalt å kvitte seg med ting på den måten, så kom en periode der man fant ut at det måtte forbys og nå er forståelsen for miljø slik at vi skjønner at det må ryddes opp i, sier han.

For selv om bygningsfirmaene lenge fikk lov til å kvitte seg med skrotet sitt over Dollemard-klippen, fortsatte noen å bruke stedet, også etter at det ble forbudt.

Grisedyr ryddejobb

Nå er søppelberget monsieur Migraines hodepine. Kommunens to rapporter om berget har først og fremst brakt på det rene at ryddejobben blir dyr. Fryktelig dyr. Mellom 68 og 150 millioner kroner, avhengig av hvilken løsning de velger.

– En mulighet er å fjerne absolutt alt, men det blir svært dyrt. Stedet er vanskelig tilgjengelig og det vil også bli en stor miljøbelastning å frakte alt vekk. En annen løsning er å bygge en molo eller et dike, som beskytter avfallet, slik at sjøen ikke vasker det fram, men det er ingen holdbar løsning i lengden, sier Claude Le Corre, visedirektør i kommunen.

Claude Le Corre

– Ryddejobbing blir fryktelig dyr, sier visedirektør i Le Havre kommune, Claude Le Corre.

Foto: Filip Huygens / NRK

Hun mener det mest aktuelle er å sortere søppelet på stedet. Da vil man få fraktet vekk det som forurenser, men la betong og annet dødt materiale ligge igjen.

Miljøbyråd Migraine sier det i praksis ikke er mulig å sende regningen til firmaene som i sin tid kastet alt skrapet. Et av dem er gått konkurs, og de andre bedriftene er så små at de aldri vil klare å gjøre opp for sine gamle synder. Men kommunen jobber med et rettslig krav og håper at de i det minste vil få noe fra dem. I tillegg er planen å søke om både EU-midler og statlige bidrag.

Med dagens tempo vil jobben ta århundrer

Det er ikke bare å rygge en bil inn til bunnen av berget og hente ut møkka. Ved denne kysten er forskjellen stor mellom høyvann og lavvann. Stedet er bare tilgjengelig til fots og ved høyvann sperrer store steiner veien. Hvis skrotet skal fjernes sjøveien må det bygges en slags molo eller brygge, men også her byr tidevannet på utfordringer.

Marc Migraine, miljøbyråd Le Havre

Miljøbyråd Marc Migraine håper skrotet vil være fjernet innen fem til ti år.

Foto: Marit Kolberg / NRK

De siste årene har folk vandret inn og båret søppelet ut på ryggen.

– Det er ingen tilfredsstillende løsning, men det er den vi har for øyeblikket, sukker Marc Migraine.

Han innrømmer at det vil ta forferdelig lang tid å få ryddet opp med dagens tempo.

– Vi plukker opp rundt 30 tonn søppel her i året og det har vi gjort i over 20 år. Men mye av det kommer også fra havet, alt er ikke fra klippen. Fra selve Dollemard henter vi rundt to tonn i året, sier Gwenn Couprie som er leder i den lokale organisasjonen Aquacaux.

Le Havre betaler Aquacaux for jobben, som igjen hyrer inn folk fra arbeidskontoret for å rydde og bære.

– Vi kan ikke fortsette slik

Vi tråkker tungt i småsteinene på rullesteinsstranden i vårsola. Det tar tid å rusle de to kilometerne bort til de tydeligste sporene.

Gwenn Couprie, Aquacaux

Gwenn Couprie i Aquacaux forteller at de plukker cirka to tonn søppel i året fra klippen.

Foto: Filip Huygens / NRK

– Det er ingen glede å komme hit. Man må jo spørre seg hvordan man kunne grise til klippen på denne måten, sier Couprie.

Han mener stedet viser at folk har en annen holdning til sitt eget søppel i dag enn for bare noen tiår siden.

– Dessverre finner vi lignende fyllinger mange andre steder i landet. Nå har nok folk blitt mer klar over at plast er noe som ikke går i oppløsning og forsvinner i løpet av et år eller to. Slik vi holder på i dag, produserer vi altfor mye avfall. Vi kan ikke fortsette slik, sier han.

Søppel bæres hjem fra Dollemard

Søppelet bæres vekk før høyvannet kommer.

Foto: Marit Kolberg / NRK

På klippekanten står Pierre Lavigne og kikker ned på barndommens lekeplass. I dag har han barnebarn og liker ikke tanken på at noen av dem kanskje kan skade seg på noe de finner der.

– Jeg var der her om dagen med sønnesønnen min. Det er absolutt ikke en av de pene strendene i Normandie. Jeg vil ikke at mine barnebarn skal leke et så farlig sted, avslutter han.

Men før politikerne og ingeniørene og teknikerne i Le Havre kommune finner en løsning, vil både vind og hav fortsette arbeidet med å vaske fram gamle synder. Og ryddefolkene vil fortsette med sine strandturer, der fangsten som bæres hjem stort sett er plast og gummi.