NRK Meny
Normal

Her er norsk krigshistories glemte ansikter

Mellom 60 og 70 personer med norsk bakgrunn sloss sammen med sovjetiske soldater under andre verdenskrig. De er den glemte delen av norsk-krigshistorie, som først de siste årene har blitt lagt merke til.

Nina Krymova mellom brødrene Alfred og Åge Halvari i Murmansk under 2. verdenskrig

BRØDRE: Nina Krymova mellom brødrene Alfred og Åge Halvari i Murmansk under 2. verdenskrig.

I slutten av april 1941 gikk en ung, pen mann av toget fra Moskva til Murmansk, på stasjonen Apatity inne på Kolahalvøya. Gilbert Furubotn var 29 år da han våren 1941 fikk beskjed fra ledelsen i Den kommunistiske internasjonalens ungdomsforbund KIM om å reise nordover.

Måtte gjøres noe for flyktningene

Via MOPR, Den internasjonale arbeiderhjelpeorganisasjonen (Mеждународная организация помощи революциoнepaм på russisk, red.anm) ble sønnen til den norske kommunistlederen Peder Furubotn sendt for å undersøke forholdene for noen norske flyktninger som var kommet over grensen fra Finnmark. Han reiste

Gilbert Furubotn ledet den norske redaksjonen i Radio Moskva under 2. verdenskrig

NORSK RADIO: Gilbert Furubotn ledet den norske redaksjonen i Radio Moskva under 2. verdenskrig.

nordover etter at Gotfred Hølvold, som var leder for flyktningene, hadde sendt flere brev til ledelsen for Komintern, Den kommunistiske internasjonalen.

Der ba han om at det måtte gjøres noe for flyktningene, som var plassert på statsbruket Industrija ikke så langt fra selve Apatity.

Gilbert Furubotn oppholdt seg i flere uker blant nordmennene i Apatity. Han intervjuet hver enkelt av dem, og de ble vurdert ut ifra hva slags politisk nivå og overbevisning de hadde, noe som var helt vanlig i Sovjetunionen den gangen. Denne katalogiseringen av de norske flyktningene skulle snart få stor betydning.

Brødrene Åge og Alfred Halvari var blant dem som ble intervjuet, Åge Halvari kunne fortelle at han nok var glad i alkohol men at han «til dags dato aldri har skoftet sitt arbeid paa grunn av fyll».

Når vi snakker om den norske innsatsen på sovjetisk side under andre verdenskrig, er det mange tråder som fletter seg inn i hverandre nettopp på statsbruket Industrija våren 1941. Fra Moskva kom Gilbert Furubotn fra miljøet rundt Komintern, fra Finnmark kom flyktninger fra den sosialistiske og kommunistiske bevegelsen der, og i Sovjetunionen møtte de ofte, kanskje til sin overraskelse, sovjetiske statsborgere som snakket flytende norsk.

Vi kan derfor snakke om tre grupper av nordmenn som sloss i Den røde armé, eller mer korrekt, på sovjetisk side under andre verdenskrig:

  • 1.Flyktningene fra Finnmark, blant dem brødrene Halvari, Gunnar Berg, Sverre Søderstrøm og mange andre.
  • 2.Medarbeidere i Radio Moskva/Komintern-miljøet i Moskva og Ufa, blant dem Gilbert Furubotn, Gotfred Hølvold, Leonard Aspaas og Solveig Berg.
  • 3.Norskættede i Russland, de såkalte kolanordmennene. Dette var personer som hadde slått seg ned i Russland fra rundt 1870. Her finner vi blant annet brødrene Håkon og Kåre Øien, De falt begge i kamp i Norge og fått navnene sine inngravert i foajeen i FSB-hovedkvarteret i Murmansk. Deres bror Arthur kulle i tillegg spille en nøkkelrolle som tolk mellom russere og nordmenn. Bjarne Jørstad og hans fetter Wilfred Jørstad fungerte også som bindeledd mellom russere og nordmenn i kampen mot tyskerne.

Disse tre gruppene, som i utgangspunktet ikke hadde så sterke bånd seg imellom, ble alle vevd tett sammen i et nett som til sammen skulle bli et ikke ubetydelig bidrag til den sovjetiske og dermed allierte krigsinnsatsen.

Forspillet

Flyktningene fra Finnmark valgte å dra fra et tyskokkupert Norge sommeren og tidlig på høsten 1940, mens Molotov-Ribbentrop-pakten fremdeles regulerte forholdet mellom Sovjetunionen og Tyskland. Den avtalen som Tyskland og Sovjetunionen inngikk 23. august 1939, sjokkerte en hel verden og åpnet for det tyske angrepet på Polen 1. september 1939.

Åge Halvaris egenerklæring til sovjetiske myndigheter i 1941

EGENERKLÆRING: Åge Halvaris egenerklæring til sovjetiske myndigheter i 1941.

Dermed var det vi i dag kjenner som andre verdenskrig i gang. Sommeren 1940 var altså Sovjetunionen og Tyskland var allierte, og Tyskland hadde faktisk en flåtebase i Zapadnaja Litza, der hvor den russiske ubåtbasen ligger i dag. Den tyske båten Jan Wellem hadde base nettopp i Zapadnaja Litza før den ble en del av det tyske angrepet på Narvik i april 1940.

De første flyktningene dro fra Jakobsnes utenfor Kirkenes allerede 10. juni 1940, like etter den norske kapitulasjonen i Norge. Målet var å få hjelp fra sovjetiske kamerater til å trykke en norsk kommunistisk avis. Dette ble blankt avvist og de seks ble i stedet arrestert.

Men flyktningene fikk etter hvert kontakt med oberst Berkovitsj fra det sovjetiske sikkerhetspolitiet NKVD i Murmansk. Berkovitsj og hans kollega Aleksej Jesjov skulle bli to nøkkelfigurer i startfasen av samarbeidet mellom nordmenn og russere under andre verdenskrig.

Etterretningsavdelingen i NKVD så at det kunne være nyttig å bruke nordmennene for å skaffe seg mer informasjon om hva tyskerne gjorde i Øst-Finnmark. Derfor ble noen av dem 6. august sendt tilbake på sitt første oppdrag til Norge. Håkon Sneve og Albert Almli hadde fått beskjed å observere hvordan den tyske okkupasjonsmakten etablerte seg i grensekommunen.

I begynnelsen av september 1940 dro Sneve igjen til Norge, denne gangen sammen med Ragnvald Figenschou. De reiste tilbake til Sovjetunionen sammen med Gunnar og Solveig Berg. Samtidig flyktet også den mest kjente kommunisten i Øst-Finnmark, Gotfred Hølvold, sammen med sin familie over til Sovjetunionen.

Oberst Berkovitsj forsto at det var svært viktig, vennskapet med Tyskland til tross, å skaffe seg et grundig bilde av en mulig tysk militær styrkeoppbygning like vest for grensen mot Sovjetunionen. Han valgte derfor, til tross for at dette kunne bli oppfattet å være i strid med offisiell sovjetisk politikk, å sende to nye ekspedisjoner inn i Norge seinhøstes 1940, Gunnar Berg ble blant annet sendt til øy-byen Vardø, der han kunne konstatere at tyskerne allerede var i gang med å befeste sine posisjoner kraftig.

«Trodde knapt jeg skulle overleve»

I følge nordmennene som var i Sovjetunionen på denne tiden skal Berkovitsj ha blitt refset fra sine overordnede for at han på denne måten satte forholdet til Tyskland i fare.

Ralf Søderstrøm fra Kiberg, en av mange nordmenn i sovjetisk tjeneste som mistet livet under krigen.

OMKOM: Ralf Søderstrøm fra Kiberg, en av mange nordmenn i sovjetisk tjeneste som mistet livet under krigen.

NKVD og sovjetisk etterretning hadde allerede på 1930-tallet forsøkt å bygge opp et etterretningsnett inne i Norge. Folk som Gotfred Hølvold, som hadde tre år bak seg på partiskole i Moskva, og far og sønn Nils Johan og Osvald Harjo, var personer som her ble kontaktet. Nils Johan Harjo og Osvald Harjo var allerede sommeren 1940 over til Fiskerhalvøyen for å møte sovjetiske etterretningsoffiserer.

Alle etterretningsoperasjonene høsten 1940 bekreftet at tyskerne drev en aktiv styrkeoppbygging i Øst-Finnmark. Våren 1941 gjennomførte så Alfred Halvari, som mannskap på et sovjetisk havforskningsfartøy, en ekspedisjon vestover til Kongsfjord i Finnmark for å undersøke for å undersøke kysten nærmere.

Det er altså ikke å ta for hardt i at nordmennene spilte en viktig rolle i den innsamling av informasjon som ble gjort før det tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Man visste hva som var på gang, og det var mulig å forberede stillinger inne på Kola.

I august 1940 startet så den løst organiserte flukten til flere kommunistfamilier og deres sympatiserer fra Øst-Finnmark. Nordmennene som dro over til Sovjetunionen ble anholdt for ulovlig grensepassering, og mennene fikk noen uker under svært kummerlige forhold i sovjetiske fengsel.

«Jeg trodde knapt jeg skulle overleve», sa Åge Halvari da han ble intervjuet av Gilbert Furubotn i mai 1941. Dette var naturlig nok et sjokk for mange av nordmennene, som så på Sovjet som et slags ideal.

De norske flyktningene ble etter hvert overført til statsbruket Industrija ved Apatity. Her jobbet de både på jordene og i skogen. Ukjent arbeid for de fleste av nordmennene, som stort sett hadde bakgrunn fra fiskeriyrket. Men møtet med Gilbert Furubotn var viktig for det som skulle skje videre. Det var da 72 flyktninger som var kommet fra Finnmark

Tyskland går til angrep

Så kom det tyske angrepet 22. juni 1941. Nå ble alt mye lettere. Nå var det ikke tvil hvem fienden var. Etter hvert ble vel 30 mannfolk fra de norske flyktningene tatt ut til å tjenestegjøre i det sovjetisk forsvaret.

Seks personer, blant dem Alfred Halvari, ble valgt ut til å være loser i Nordflåten, i den såkalte flåteavdeling 4090. Disse hadde blant annet ansvaret for å landsette etterretningsgrupper langs kysten av Norge, i tillegg til å sørge for at de sovjetiske ubåtene kunne operere tett inn til land under sine angrep mot den tyske skipsfarten nordover og østover til Kirkenes.


9. personer fikk telegrafutdanning og skulle kunne operere de senderne som etterretningsgruppene fikk med seg til Norge. Etter kom også fire kvinner til etterretningsbasen ved Lavna, som ligger på andre siden av fjorden i forhold til Murmansk.

Sentrale personer på sovjetisk side i dette norsk-russiske samarbeidet var offiserene Sergej Sotjagin, før nevnte Aleksej Jesjov og ikke minst Nina Krymova, som hadde bakgrunn fra sovjetisk diplomati, blant annet som sekretær for verdens første kvinnelige ambassadør Alexandra Kollontaj. Nina Krymova ble sendt nordover fra Moskva til Murmansk for å fungere som tolk og hjelper til de nordmennene som sloss i Den røde armé.

Alle nordmennene som gikk inn i den sovjetiske etterretningstjenesten måtte undertegne en ed der de livet ut forpliktet seg til å holde tett med det de hadde opplevd i tjenesten. Hvis ikke ville Sovjetunionens hevn innhente dem.

Det ble fra våren 1942 opprettet en rekke etterretningsgrupper, fra Pasvikdalen i øst til Arnøy i Troms i vest. Gruppene arbeidet både for Nordflåtens etterretningstjeneste og for NKVD. Hver av disse gruppene har sin egen dramatiske og ofte tragiske historie, og skulle skape sår som selv ikke i dag, mer enn 70 år seinere, er helt leget.

Oddny Johansen fra Kiberg fikk opplering som telegrafist i Sovjetunionen under krigen

TELEGRAFIST: Oddny Johansen fra Kiberg fikk opplæring som telegrafist i Sovjetunionen under krigen.

På Arnøya i Nord-Troms ble den sovjetiske etterretningsgruppen angitt, og agentene Leonard Aspaas og Vladimir Tsjisjevskij (Volodja Omsk) ble drept sammen med ni nordmenn.

På Magerøya mistet Arne Eriksen og Oskar Karila fra Kiberg livet i det de skulle settes i land fra en sovjetisk ubåt, og også mange andre av nordmennene fra Lavnaleiren skulle aldri vende tilbake til basen. Og overalt måtte også norske kontakter som etterretningsagentene hadde i lokalbefolkningen få betale en hard straff for at de hadde samarbeidet med fienden.

I propagandakrigens tjeneste

Samtidig var det en stadig større gruppe nordmenn som arbeidet for Sovjetunionen på propagandafronten, gjennom den norske redaksjonen i Radio Moskva. Radio Moskvas norske redaksjon, med sine begrensede ressurser, sendte i perioder mer på norsk over radioen daglig enn det som ble sendt på norsk fra London radio. Sendingene derfra hadde også stor betydning, som kilde for den illegale norske pressen.

Allerede i 1932 hadde Radio Moskva startet med de første sendingene på svensk rettet mot Norden. Fra 1938 ble Anna Dalland fra Bergen knyttet til den svenske redaksjonen, og snart var det nå og da mulig å høre norsk språk i sendingene fra Radio Moskva. Men det var først etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 det ble opprettet en egen norsk redaksjon, med Gilbert Furubotn som leder.

De norske sendingene fra Sovjetunionen under krigen opererte under to forskjellige navn. Det var for det første Radio Moskva, det offisielle talerøret for sovjetisk politikk, som i utgangspunktet var forsiktig med å komme med kritikk mot offisielle norske myndigheter, som jo var allierte med Storbritannia og USA, og selvfølgelig også med Sovjetunionen, i kampen mot Nazi-tyskland.

Det var her Gilbert Furubotn var redaktør, og her jobbet også blant annet Håkon Sund og hans datter Ksenia Alexandrova. Men så fantes det også noe som kalte seg Folkesenderen Norges frihet, som tydelig var styrt fra miljøet rundt Den kommunistiske internasjonalen Komintern, og der blant annet Kirkeneskommunisten Gotfred Hølvold jobbet.

Denne folkesenderen var langt mer aggressiv i sin språkbruk, og oppfordret blant annet befolkningen i Nord-Norge til å gjøre opprør da de sovjetiske styrkene gikk til angrep mot Kirkenes 7. oktober 1944.

Minst 60 norske var aktive

Gotfred Hølvold var en slags leder for nordmennene i Sovjetunionen under 2. verdenskrig

LEDET: Gotfred Hølvold var en slags leder for nordmennene i Sovjetunionen under andre verdenskrig.

Gjennom hele krigen var det rundt 40 av de norske flyktningene som vervet seg til tjeneste i Den røde armé. 18 av disse ble drept i løpet av krigen. Hvor mange sovjetborgere med norsk bakgrunn som var med i krigen, er det litt vanskelig å få oversikt over seg.

Men trolig var rundt 15 av mennene fra det norske kolonistmiljøet på Kolakysten med i krigen. I Radio Moskva vet vi at det var syv nordmenn som var på luften under andre verdenskrig. Dermed kan vi med stor sikkerhet at minst 60 nordmenn deltok aktivt i krigen på sovjetisk side fra 1940 til 1945.

I tillegg kommer de nærmere 50 kvinner og barn som også var flyktninger i Sovjetunionen under krigen. De fleste av dem oppholdt seg på et kollektivbruk i Sjadrinsk øst for Ural fra høsten 1941 til sommeren 1945.

For noen skulle krigsinnsatsen i Sovjetunionen få en svært tragisk slutt. Osvald Harjo, som hadde deltatt aktivt i etterretningsarbeid for Sovjetunionen fra 1940, ble arrestert i Murmansk vinteren 1943 og dømt til 15 år i fangeleir. Han ble først satt fri i 1955. Også Otto Larsen og Emil Isaksen ble arrestert og anklaget for ikke å ha overholdt den eden de hadde undertegnet.

Beklaget først i 1992

Også de overlevde med et nødskrik oppholdet i de sovjetiske fangeleirene. Det gjorde ikke Ragnvald Mikkelsen, Hilmar Heikkilæ, Hans Harald Rygg og Ingolf Eriksen. De hadde alle på hver sin måte gjort en innsats i kampen mot tyskerne, men overlevde ikke oppholdet i det sovjetiske fangeleirsystemet GULag.

Etter at de kom hjem til Norge opplevde også mange av dem som hadde sloss på sovjetisk siden under andre verdenskrig, mistenksomhet og til dels trakassering fra myndighetenes side. Det at sovjetfarerne valgte ikke å fortelle så mye om det de hadde opplevd gjorde at de ble sett på som potensielle spioner for Sovjetunionen.

Først ved kong Haralds tale ved partisanmonumentet i Kiberg 3. august 1992 fikk de som hadde deltatt på sovjetisk side eller vært i Sovjetunionen under andre verdenskrig, en slags formell unnskyldning fra offisielt norsk hold. Osvald Harjo og andre norske GULag-fanger er også rehabilitert i Russland.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt