NRK Meny
Normal

Ingen liker å bli lurt

TEHERAN/ISTANBUL (NRK) Teppehandleren i basaren kom med alle teppehandleres viktigste våpen på et tinnfat: Te i glass. Men hva var det egentlig i den teen?

Teppehandler utenfor basaren i Istanbul

GANSKE TOMT: Det er glissent i Istanbuls berømte basar for tiden. Mangelen på turister i Grand Bazaar gjør teppehandlerne ekstra ivrige etter å selge.

Foto: MURAD SEZER / Reuters

Ble vi servert te med safran?

Og var det safranen som gjorde at jeg plutselig ville kjøpe et teppe?

I teppebasaren i Teheran var det psykologiske spillet i gang.

Jeg hadde fattet stor interesse for et vakkert ull og silketeppe i røde nyanser med lyse felt. Mønsteret var annerledes og originalt. Nå gjaldt det å late som ingenting.

Denne gangen var jeg i teppehandler Nader Ameris innholdsrike butikk for å jobbe. Ikke for å handle. Eller forhandle.

NRK i Teppebasaren i Teheran

GOD SELGER: Iranske Nader Ameri vet å selge tepper. Og det var ingen irritasjon å spore da jeg kom tilbake etter den langvarige prutingen sist. Den varte i flere måneder.

Foto: NRK

Vi skulle gjøre opptak til en reportasje til Dagsrevyen om hvordan de internasjonale sanksjonene rammer iranske forretningsfolk som har kunder fra utlandet.

Siden jeg kjente Ameri fra før, og siden hans teppebutikk gjør seg godt på TV, kom vi hit. Jeg hadde kjøpt nok tepper syntes jeg, og særlig fra Ameris butikk. Men han hadde andre planer.

Da vi satt og småsnakket etter filmingen, ble teppehandlerens viktigste våpen båret inn på et fat: Te i glass.

Nå gjaldt det å stålsette seg. Jeg ville ikke bruke tusenvis av kroner på flere tepper.

Blir vi lurt?

Men likevel er det to ting jeg sjelden har dårlig samvittighet for å bruke penger på: Bøker og tepper.

Men når du kjøper en bok er prisen fastsatt. Et teppekjøp i basaren derimot, er noe ganske annet. For det første vet du ikke hvilken kvalitet du får om du ikke er teppe-ekspert, noe få av oss er.

For det andre vet du aldri om du blir lurt trill rundt eller ikke.

Noen synes det er morsomt å prute. De ser det som en slags konkurranse og et spill. Andre misliker det sterkt fordi de ikke har kontroll og frykter at de blir lurt.

Og jeg kan ikke fordra hverken å bli lurt eller løyet til.

Vi drakk safran-teen sakte, for den var glovarm. Og mens du sitter med teen i 20 minutter, har du tid til å la øynene å vandre.

Du oppdager tepper i de mest forførende farger. Noen ligger i stabler, andre står sammenrullet og de flotteste henger på veggene.

«Nei, ikke se nå», tenkte jeg,

«ikke la deg friste. Se på notatene dine. Snakk med de andre.» sa jeg til meg selv.

Men så var det altså dette unike teppet på veggen. Det var et smykke.

Var silkefargen mørk bonderosa tro? Jeg begynte å fantasere om hvor flott det ville se ut på gulvet hjemme.

En slurk til av teen.

Teppet nærmest ropte til meg nå. Men jeg måtte betrakte det i skjul, så Ameri ikke oppdaget min fascinasjon. Det kunne bli dyrt.

Storhandel

Da skulle jeg kjøpe tepper til leiligheten NRK leide i Jerusalem, kom jeg også hit. Ameri viste meg kundeboken der han hadde visittkort fra forretningsfolk fra hele verden, mange av dem var norske.

«Alle disse kunne da ikke ha blitt lurt», tenkte jeg og slo til på en storhandel og kjøpte 3 tepper. Blant dem var et nydelig mykt silketeppe til å henge på veggen.

På en vinrød bakgrunn viste det scener fra det kjente persiske eposet Shahnameh, Kongenes bok, forfattet av poeten Ferdowsi en gang på slutten av 900-tallet. Her var tigere og krigere, konger og eventyrfigurer som fortalte om det stolte perserrikets historie fra zoroaster-tiden frem til araberne brakte islam til landet.

Selvsagt måtte et slikt teppe være veldig kostbart.

Jeg undertegnet kvitteringen, tok med meg teppene og forlot Iran uten å betale.

Få betaler for teppene i Iran

Teppehandler Nader Ameri i basaren i Teheran

BETALING SENERE: PÅ grunn av sanksjonene mot Iran kan ingen bruke Visa-kort i butikken til Ameri. Han må sende kundene ut av basaren med kostbare tepper og håpe at de betaler etter at de har forlatt Iran. Ikke alle gjør det

Foto: Sidsel Wold / NRK

Iranske teppehandlere har ett stort problem: de økonomiske sanksjonene.

Etter at atomavtalen ble inngått mellom Iran, de faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd og EU i 2015, skulle sanksjonene heves fra i fjor. Men USA holder tilbake, noe som gjør at utlendinger fremdeles ikke kan dra visakortet i Iran.

Det er bare kontanter som gjelder.

Så om Ameri skal få solgt eksklusive tepper kan han ikke satse på at kunder har med seg tykke dollarbunker for å betale kontant.

Han må stole på kundene sine når de vandrer ut av basaren med varer for flere tusen dollar. Deretter skal kjøperen overføre penger til en bank i Dubai. Ameri har venner i Emiratene som tar med beløpet i kontanter til Teheran.

Nye forhandlinger

Tilbake i Jerusalem den gangen, måtte jeg få hjelp til å henge opp det dyre silketeppet på en murvegg.

Teppehandler Yosef Natseh fra Jerusalems gamleby skulle bistå. Han kom med med trelister, skruer, nål og kraftig tråd. Mens han sydde teppet til trelisten spurte han hva jeg hadde betalt.

Da jeg nevnte beløpet, mente Yosef at jeg var blitt lurt og at jeg burde reforhandle prisen. Dette likte jeg dårlig og ventet med å overføre penger til Dubai. Det førte til at Ameri ringte meg i tide og utide for å be meg betale.

Jeg kunne sitte midt i et intervju med en politiker da mobilen ringte og jeg hørte en opphisset stemme: «Madam, madam! You must pay for the carpets!»

«Ja, men jeg vil betale 600 dollar mindre. Prisen var for høy», sa jeg.

Jeg kunne stå ved te- og kaffe-hyllene i supermarkedet da mobilen ringte: «Madam Wold, you must pay for the carpets!»

«Ja, jeg betaler når du setter ned prisen», svarte jeg.

Dette pågikk i flere måneder, men til slutt kom Ameri meg i møte.

Jeg hadde litt dårlig samvittighet, for jeg hadde jo både teppene og pengene. Og jeg utnyttet jeg sanksjonene. Men da en norsk diplomat fortalte meg at iranerne kunne fortsette å forhandle etter at en deal var gjort, slo jeg meg til ro.

Skal jeg synes synd på en teppehandler?

Disse ekstra månedene med pruting var jo et resultat av at prisene er bevegelige. Og muligheten til å få noe billigere er jo forlokkende.

Pokeransikt bør gi bedre pris

Også leiligheten NRK leier i Istanbul trengte noen tepper. Siden jeg ikke hadde lyst til å oppsøke de drevne teppehaiene i Grand Bazaar alene, ba jeg min venninne Astrid, som også bor i byen, om å bli med.

Jeg skulle kanskje kjøpe et teppe, Astrid skulle bare se på ett. En time senere kom vi ut fra teppehandler Mehmet med fem tepper! Hva skjedde?

Astrid og jeg ruslet inn i Istabuls tradisjonsrike og berømte basar fra 1400-tallet. Først måtte vi gjennom metalldetektoren som er satt opp etter byens terrorangrep. Av samme grunn er det ganske glissent i basaren om dagen. Ingen turister er å se lenger.

Invitasjonene lot defor ikke vente på seg da to utlendinger med tepper i blikket kom vandrende under basarens hvelvinger.

– Madam! Best carpets in Istanbul! I will give you a special price!

Etter hvert trådte vi nølende over dørstokken til teppehandler Mehmet Yildiz.

«Vi skal bare se litt. Og vi skal se i flere butikker. Det er ikke sikkert vi skal kjøpe noe heller», sa vi bestemt. Han måtte ikke komme her!

Men Mehmet kunne jobben sin.

teppehandler Grand Bazaar

HARDT ARBEIDENDE: Teppehandler i Grand Bazaar Mehmet Yildiz jobbet hardt for å selge oss fem tepper. Eller gjorde han det? Var vi et lett bytte? Her står han på mitt røde teppe.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Han rullet ut det ene teppet etter det andre i full fart. Mehmet bar inn stadig nye lass, antakeligvis fra nabobutikkene, og snakket som en foss:

«Dette er kurdisk. Det er rundt 60 år gammelt. Dette er fra Bukhara, minst 100 år. Og se på dette kamel-sadel-teppet!»

Vi satte oss ned på en liten sofa, Astrid og jeg. Vi var ikke lenger på vei ut til andre butikker.

Nå tok det ikke lang tid før teen kom inn på et tinnfat. Det var grønn eplete denne gangen.

«Du vet at om vi drikker teen må vi kjøpe noe», sa Astrid på norsk.

«Sett dere godt til rette, og drikk teen i fred og ro», sa Mehmet mens han trillet ut en lang løper.

«Men hvis vi drikker teen, så må vi kjøpte tepper. Vi er her bare for å se», forklarte jeg Mehmet, i et forsøk på å yte motstand, men mest for å få prisene ned.

Vi var over i handelens neste psykologiske fase. Den før kjøpet. Det var tid for pokeransikt.

Er det synd på teppehandlerne?

Jeg tenkte på hvor vanskelige basar-mennene har det nå. Flere jeg har snakket med i noen av Grand Bazaars mange tusen butikker, sliter med å betale husleien, og må stenge om ikke turistene snart komme tilbake. Hvor mye skulle vi egentlig prute?

Eplete

EPLETE: Når du har drukket opp teen hos en teppehandler er du inne i en ny fase. Tiden for pruting nærmer seg.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Jeg løftet teglasset, for det var jo synd å la god eplete bli kald.

måtte vi kjøpe noe.

Vi hadde vært i butikken lenge, drukket opp teen og vi satt i grunnen godt her inne. Og vi likte Mehmet.

Den lange løperen i vinrødt, blått, hvitt og svart passet perfekt i min gang. Og den ble enda vakrere etter at jeg hadde drukket teen.

Mehmet gestikulerte, bar og brettet og trillet ut tepper på gulvet. Han var svett og kastet av seg genseren og brettet opp skjorteermene og tørket pannen.

Nå tråkket han på det lange teppet som passet i min gang. Gikk han ikke med utesko også? På mitt teppe? I hodet var teppet allerede blitt mitt. Jeg måtte bare ikke vise det.

Astrid ville kjøpe et teppe til sønnen sin, og fant et i høstfarger.

«Har du flere barn?, »spurte Mehmet håpefullt.

«Jeg har en sønn til.»

«Ah, to sønner!»

Et nytt lass med jordfargede tepper og kilims lå med ett på gulvet. Astrid kjøpte ett til hver sønn. Og ett til. Og jeg kjøpte to.

Vi fikk prisen ned. Men hva var teppene egentlig verd?

Da jeg diskuterte teppehandelens psykologiske faser og spill med tyrkiske venner denne uken sa alle:

«Men du må da aldri kjøpe tepper i Grand Bazaar! Der er de overpriset.»

For å føle meg litt bedre leste jeg i en Tyrkia-guide at du må bestemme deg for hva et teppe er verdt for deg. Og neste råd: Be folk som leker« Jeg-fikk-et-teppe-billigere-enn deg-spillet» om finne seg noe annet å gjøre.

Nå ligger det lange teppet fra Mehmet vakkert i gangen min. Jeg har fortrengt hva jeg gav for det.

Hva skjedde med det lyse teppet fra Baseren i Tehran? Hva jeg betalte for det husker jeg ikke lenger. Men jeg nyter synet av det vakre mønsteret hver dag.

Og det er det viktigste.

Persisk teppe

LYSER OPP: Hver dag gleder jeg meg over det vakre teppet fra Nader Ameris butikk i Teheran. Men jeg har fortrengt hva jeg betalte for det. Var det 3000 Kr? Kanskje 2000 Kr? Det spiller ingen rolle nå lenger.

Foto: Sidsel Wold / NRK
Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt