NRK Meny
Normal

Et annerledes hotell i et annerledes land

Nå skulle vi bo i et kollektiv sammen med tre italienere, en sveitser og en kanadier. Alle var i Teheran for å jobbe seg inn i det iranske markedet nå som sanksjonene sakte skal heves. Vi var her for å lage reportasjer for NRK.

Tochal fjellet Tehran

NRKs team i vakre omgivelser rett nord for Teheran. Afsaneh Ostovar, Gunnar Bratthammer og undertegnede. Tochal fjellene trekker stadig flere turister. Noen kommer for å stå på ski, andre bare for å se snø på nært hold.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Fotograf Gunnar Bratthammer og jeg bar bagasjen inn i bygningen som hverken hadde skilt eller navn, men som var en fornem bygård i nordre Teheran.

– Tror du vi har kommet til riktig sted? spurte jeg Gunnar.

– Tja, dette ser jo mer ut som en privat boligblokk enn et hotell, svarte min kollega.

Hva slags sted hadde vi egentlig kommet til nå?

En ung afghaner viste oss inn i heisen, trykket på en knapp og sendte oss opp i sjuende etasje. Skulle vi ikke få nøkkelkort? Vi så spørrende på hverandre.

Da heisdørene åpnet seg ble vi møtt av et smilende iransk ektepar.

Var vi ved en misforståelse kommet inn i et privat hjem?

– Velkommen til oss, vi er Javad og Leyla, sa de, nesten i kor. Han var kledd i jeans og en stilig skjorte. Hun i trange svarte bukser og en oransje overdel. Det brune håret hennes hang nedover ryggen og var ikke dekket til.

Vi var definitivt hjemme i stua deres.

– Vi har ventet på dere sa Leyla vennlig. Deretter viste Javad vei til rommene våre.

Her skal dere bo, og dere har bad og toalett på gangen.

Skulle jeg dele bad med min kollega Gunnar?

Riktignok kjente vi hverandre godt, men vi trengte jo ikke ha tannbørstene ved siden av hverandre, tenkte vi begge to.

– Nå skal dere bo her sammen med oss. Vi har en 300 kvadratmeter stor leilighet, et penthouse, forklarte Javad stolt.

– Vi har det så hyggelig her fordi alle gjestene er sammen hele tiden. De elsker dette stedet! la Leyla entusiastisk til.

– Ja mange vil ikke reise herfra, supplerte Javad med et bredt smil.

– Men vi har kommet hit for å jobbe sa jeg, vi trenger å ha det stille og være for oss selv, påpekte jeg.

Nå skulle vi bo i et kollektiv i en snau uke. Skulle jeg ikke få spise i fred, mens jeg leste avisen? Jeg grudde meg allerede til fellesfrokosten. Hele stedet stod for oss som litt klamt og invaderende. Samtidig orket vi ikke bruke tid på å flytte.

Fredags bønn i Tehran

PÅ KVINNESIDEN: Kvinner i chadorer av alle farger møtes til fredagsbønnen for å høre ukens budskap. NRKs utsendte i midten.

Foto: Afsaneh Ostovar / NRK

Guider med rosa støvbørster

– Sitter sjalet mitt riktig nå?

Jeg viste meg frem for Afsaneh, min dyktige tolk de siste åtte årene.

Afsaneh og jeg var kledd i svart fra topp til tå. Vi var klare for fredagsbønn.

Kledt til fredagsbønn i Teheran

KLAR FOR FREDAGSBØNN: Afsaneh og jeg har kledd oss i rette farger og venter på at moskeen skal åpne.

Foto: Gunnar Bratthammer / NRK

Vi la skoene våre i blå bæreposer og vandret inn på de myke teppene i en av Teherans store moskeer. Flere kvinner i svarte chadorer gikk rundt mens de viftet med store fjærbørster i rosa, gult eller lysegrønt.

– Tørker de støv på en fredag?, spurte jeg nysgjerrig.

– Nei, de er veivisere, forklarte Afsaneh. Fjærbørstene gav dem autoritet.

En guide med rosa børste, med matchende rosa hijab inne i den svarte chadoren, snakket strengt til meg. Håret mitt syntes. Det måtte jeg gjøre noe med.

Hundrevis av kvinner i svarte og lyse telt fylte opp moskeen. Det ble trangere og trangere rundt oss. En kvinne trillet ut bønneteppet sitt helt inntil meg, slik folk på en overfylt badestrand legger ut håndklærne sine. Vi knuffet litt hun og jeg, men til slutt ble vi enige om fordelingen av vår tilmålte plass. Deretter la sidekvinnen en firkantet sten og to broderte servietter ned på bønneteppet sitt. Nå kunne bønnen bare begynne.

Da den sluttet en times tid senere og de fleste kvinnene reiste seg opp, var det som å være omringet av vegger av chadorer i skalaen fra lys blomstret, til mørkere mønstret og til helsvart.

– Gikk du på fredagsbønnen?

Kontrasten kunne ikke være større til Leyla og Javads lyse og elegante borgerlige hjem. Stuen var dominert av en gedigen oransje sofagruppe foran en bred flatskjermen der nyhetene fra CNN flimret forbi.

– Hvordan har dagen din vært? spurte Leyla fra sofaen, som en omsorgsfull mor.

– Jeg kom nettopp fra fredagsbønnen, sa jeg.

– Gikk du på fredagsbønnen?!

Leyla så overrasket på meg. For henne var moskeer og fredagsbønn ingen stor del av livet. Men vi ville filme og jeg liker å se hvordan ting foregår på nært hold.

Samlingsstund ved frokostbordet

Vel, nå er det bare å hoppe i det, tenkte jeg den første morgenen i vårt litt uvanlige hotell.

Fellesfrokost ved spisebordet til 12 personer ventet. Jeg gikk inn og hilste på alle.

Der satt tre italienere fra et oljeselskap, en sveitser fra en stor internasjonal bank og en kanadier som representerte et finanselskap i Dubai.

Jeg hadde ikke drukket mye av teen før jeg oppdaget at de var meget interessante samtalepartnere. Alle var i Teheran for å jobbe seg inn i det iranske markedet nå som sanksjonene sakte skal heves. Her var det bare å hente inn verdifull bakgrunnsinformasjon.

Gunnar kom og satte tallerken sin ned ved siden av meg. Han sendte meg et blikk som sa: Nå? Hvordan går det?

– Dette stedet er fantastisk. Jeg elsker det, mumlet jeg ut av munnviken mens jeg fortsatte diskusjonen om hvordan det amerikanske banksystemet presser europeiske banker til å ikke åpne for transaksjoner med iranske banker.

Juletre i Iran

JULETRE: Noen hadde pyntet med et juletre i oppgangen til vårt lille hotell. Den islamske republikken fremmer neppe bruk av juletrær, som mest sees på som en kristen tradisjon.

Foto: Gunnar Bratthammer / NRK

Møtet med martyrfarmilien

Javas og Leyla solgte et sosialt fellesskap. Businessmenn som er lei av uker i upersonlige hotellrom elsker dette stedet som gir dem et hjem i Tehran.

Nå begynte jeg å møte opp tidlig til frokosten for å ikke gå glipp av interessante samtaler. Og hver morgen gikk jeg fordi finansmannen fra Canada som sto i dressbukse og trøye og strøk den hvite skjorten sin rett utenfor våre rom. Som på en studentby.

En morgen da italienerne spiste iransk brød med honning, spurte en av de dresskledde om hva vi hadde gjort dagen før.

– Vi besøkte en martyrfamilie fra revolusjonsgarden, fortalte jeg og la ut om enken Masoumeh og sønnene som virket glade for at faren hadde fått det som han ville, da han møtte martyrdøden i Syria. Jeg hadde intervjuet flere martyrfamilier, fortalte jeg mens jeg hentet mer te, de fleste var palestinske med en selvmordsbomber i familien. Men denne iranske familien var annerledes. Enken og sønnene var så rolige, og da yngstesønnen på 15 år sa til oss at han også gjerne ville bli martyr i Syria, smilte moren stolt. Jeg spurte enken om hvorfor hun ikke var i dyp sorg etter at Al Nusra-fronten hadde drept mannen hennes. Sannsynligvis var han henrettet ved halshugging.

– Svaret finner du i Koranen, sa enken hver gang jeg spurte om «hvorfor».

Rundt spisebordet satt trioen fra det italienske oljefirmaet og så ned i tallerkenene. Dette var relativt fjernt fra deres miljø i oljebransjen.

– Hvordan er det mulig? spurte Leyla. Er disse folkene helt hjernevasket?

– Vel, troen deres gjør det lettere å takle døden, innvendte jeg.

Møtet med martyrfarmilien hadde gjort meg svært tankefull.

– Kanskje er det oss sekulære og moderne mennesker som ikke helt greier å akseptere døden? Å slå seg til ro med at Allah har bestemt alt, tar bort den verste sorgen og smerten, gjør det ikke?

Nå reiste italienerne seg fra bordet og gikk. Forhandlingene ventet. Muligens var de ellers lystige italienerne glad for å gå fra bordet.

Kontrastenes rike

Dette er Iran. Kontrastene. Ytterpunktene.

Det strengt religiøse og konservative. Men også det helt moderne og sekulære.

mote designeren Maryam Mahdavi

IRANS TO ANSIKTER: Moteskaperen og bohemen Maryan Mahdavi. Hun designer fargerike klær. Noen av dem kan bare brukes innendørs.

Foto: Sidsel Wold / NRK
Martyr enke

IRANS TO ANSIKTER: Den stolte enken Masoumeh Farzani. Mannen hennes fra Revolusjonsgarden valgte martyrdøden i Syria i fjor.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Jeg har alltid følt meg mer hjemme i det persiske Iran enn i arabiske land.

Kanskje er det fordi Iran lenge var et sekulært land med bånd til vesten før den iranske revolusjonen endret alt i 1979. Kanskje er det fordi jeg treffer så mange iranere som følger med på nyheter og trender i den vestlige verden slik at vi alltid har felles referanser.

Men første og fremst er det spennet mellom den tusen år gamle kulturen og det gjenkjennelige, og det religiøse og det tildekkede som gjør Iran så fasinerende.

Som da vi kjørte til en av verdens største gravgårder Zahras paradis utenfor Teheran. Vi lette etter martyr-avdelingen. Vår sjåfør Hassan elsker alt fra før revolusjonen, fra da han var en ung mann. Hassan satte på en CD med Tom Jones. Mens vi rullet sakte forbi kvinner i svarte flagrende gevanter på vei for å legge blomster på soldatgravene fra Iran-Irak-krigen der ute, hørte vi på "Green, green gras of Home" inne i bilen.

Livet bak fasaden

Iranere lever et liv ute og et annet liv inne. Ute er livet dekket til.

Under et av sjalene finner vi blomsterbarn som Maryan Mahdavi, som har farget håret i blåtoner. Hun protesterer mot alle de svarte plaggene ved å designe fargerike kreasjoner. Mange av kundene hennes er homofile menn som vil imponere med nye antrekk på Teherans storslagne fester, som absolutt foregår bak lukkede dører.

– Slå dere ned! Feel like home, ropte Maryan til oss fra kjøkkenet mens hun satte på te.

Vi dro av oss sjalene både Afsaneh og jeg.

– Så langt håret ditt er blitt! utbrøt jeg da jeg så Afsanheh lange flette.

– Sist jeg så håret ditt var det helt kort!

Jeg hadde ikke sett Afsanehs hår siden 2009, da jeg besøkte henne hjemme. For vi er alltid på jobb ute sammen, med sjal.

Et koranvers på reisen

What would you like to drink Sir? spurte purseren på flyet fra Teheran til Istanbul.

Ved siden av meg satt en iransk forretningsmann i elegant dress.

– Et glass rødvin takk, sa han.

– Sir, vi serverer ikke alkohol på flighter fra og til Iran, svarte purseren.

Mannen bestilte juice, og satte på en film. Jeg valgte The Legend of Tarzan på min skjerm.

Med ett ble underholdningen avbrutt av et bønnerop som lød gjennom hele flyet til Turkish Airlines. Og Tarzan forsvant da koranteksten rullet over skjermene våre, på arabisk, tyrkisk og engelsk.

Koran vers på fly

GODE ØNSKER PÅ REISEN: Med koranvers og en bønn ble alle passasjerene ønsket en god og fredfull reise videre med Turkish Airlines

Foto: Sidsel Wold / NRK

Allah. Gjør reisen lettere for oss og gjør avstandene kortere, var budskapet.

Allah er nådefull. Vi ønsker alle en god reise.

Den Islamske republikken seiler opp som et stadig mer attraktivt reisemål, også for vestlige turister. Iran kjennes trygt, sammenlignet med Tyrkia, Egypt og til og med Frankrike nå. Og Iran er et land du aldri blir ferdig med å utforske. Du oppdager det sakte, lag for lag.

Og iranere som Leyla og Javad står klare i døra for å ta deg inn i varmen.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt