Da det prorussiske Janukovitsj-regimet falt i Ukraina lørdag 22. februar, skjønte Vladimir Putin at de nye makthaverne som sprang ut av kampånden fra Majdan, ville inngå en assosieringsavtale med EU.
Bakgrunn:
Putin hindret Ukraina NATO-medlemskap
Det mislikte nok Putin. Men EU er også Russlands største handelspartner. Det var et annet skrekk- scenario sett med russiske øyne som dikterte Putins svar. Han måtte forhindre at Ukraina gikk inn i NATO.
For etter at 80 mennesker ble drept i Kiev i uke 8, viste meningsmålinger at 80 prosent av de etniske ukrainerne ville inn i NATO. Før var flertallet mot, men for EU. For å stenge enhver vei for Ukraina inn i NATO, kastet Vladimir Putin sine øyne på Krim-halvøyen.
For NATO har en klar praksis på, at ingen stat slippes inn hvis den har territorielle krav mot en stat utenfor NATO. Den historiske årsaken til standpunktet har alltid vært striden om Kypros mellom NATO-landene Tyrkia og Hellas.
Før Romania og Ungarn slapp inn i NATO, måtte de to statene inngå en traktat i den rumenske byen Timisoara eller Temesvar på ungarsk, den 16. september 1996.
Traktaten bila striden om det rumenske landskap Transilvania på rumensk, Erdely på ungarsk og Siebenbürgen på tysk. Der bor det 2 millioner ungarere etter at regionen gikk tapt for Ungarn etter Versailles-freden i 1918.
I Timisoara-traktens § 4 måtte Ungarn og Romania bekrefte, at de ikke hadde og ikke kom til å stille territorielle krav overfor hverandre. Dette var en nødvendig loftsrydding som Romania og Ungarn måtte foreta som pris for å komme inn i NATO.
For å uttrykke det billedlig, måtte Putin stelle til et nytt roteloft for Ukraina på Krim.
Halvøyen ble befolket av russere på 1700-tallet, da Katarina den store erobret Krim, men ukraineren og den øverste Kreml-lederen Nikita Khrustsjov overførte Krim fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken da 300-åsmarkeringen av unionen mellom Ukraina og Russland av 1653 ble markert.
Ingen turde kny!
Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, glemte Russlands president Boris Jeltsin å ta tilbake Krim 8. desember da Ukrainas leder Leonid Kravtsjuk og han oppløste sovjetstaten i praksis i nærvær av formannen for det øverste sovjet for Hviterussland. 12. februar 1992 raste russere i Sevastopol inn i min Dagsrevy-mikrofon: «De har levert oss frem og tilbake som om vi var en pakke og aldri spurt oss hvem vi ønsket å tilhøre». Alle har alltid visst, at 70 prosent av innbyggerne på Krim var russere og at de i sine hjerter ønsket seg hjem til Russland.
- Les:
NATO nektet Ukraina
Uken etter regimeskiftet i Kiev, ga Russlands president Vladimir Putin ordre til å invadere Krim med 6000 soldater og offiserer. Putins konspirative hjerne dikterte trolig den naive instruksen om å sprette av distinksjoner og iføre mannskapene svarte skimasker.
I ettertid forsvarte russerne sin udiskutable invasjon av Krim i Ukraina, med at troppene, som kom som tyver i natten, ikke overskred den samlete avtale med Ukraina om tallet på militære ved den russiske Svartehavsflåtens hovedkvarter i Sevastopol.
Forsøket på å forkle 6000 tropper fra russisk side var nesten komisk, all den tid Russland med lynets hastighet annekterte Krimhalvøya på to uker.
For med denne handlingen ga Vladimir Putin Ukraina valget mellom pest og kolera.
Hvis lederne fra Majdan-kulturen i Kiev nå ville inn i NATO, måtte de anerkjenne den russiske anneksjonen av Krim. For med et så alvorlig og uløst territorielt stridsspørsmål mellom Ukraina og Russland som Krim, regnet Vladimir Putin med rette ut at Ukraina ikke tas opp i NATO på meget, meget lang tid.
Planen var snedig, djevelsk enkel men effektivt uttenkt. Og raskt gjorde NATO-lederne det klart, at det ikke er plass til Ukraina i NATO, mitt i fordømmelsen av Russland.
På sett og vis utnyttet bare Putin etablert praksis ved opptak av nye medlemsstater i NATO til blokade av Ukrainas mulige vei til NATO-medlemskap.
Moral og frykt i øst
At det beskrevne, storpolitiske sjakktrekket fra russisk side var det grunnleggende motivet for anneksjonen av Krim, tyder alternativet på.
Gjennom Europarådet og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) kunne russerne på Krim med legitim støtte fra «Moder Russland» ha begynt en moralsk helt akseptabel kampanje for å få til en folkeavstemming om hvem Krim skulle tilhøre, Russland eller Ukraina, eller selvstendighet.
- Les:
Men det kunne tatt tiår. Enhver som kjenner Russland og Ukraina, vet at flertallet av russere på Krim ville stemt det samme uansett.
Hadde Russland levd med Khrustsjovs handling i over 60 år og med Jeltsins forsømmelse i 23 år, kunne Russland saktens ha ventet litt med å få Krim tilbake på en internasjonalt rettslig og akseptabel måte.
Denne signatur bestrider ikke Krim-flertallets genuine ønske 16. mars om å slutte seg til Russland.
Men denne signatur hører til dem som hevder Putin brukte denne folkemeningen som påskudd til en invasjon i nattens mulm og mørke. Påskuddet var å forsvare Krim-russernes interesser.
Sammenlignet Putin med Hitler
Offisielt trakk Russland parallellen til Kosovo 1999, men det var nødrett som slo inn i 1999, etter grusom, etnisk rensking fra serbernes side. Det hadde ikke pågått noen grusomheter på Krim.
«Det var et Anschluss uten anførselstegn som Putin begikk på Krim», skrev historieprofessor Andrej Zubov ved MGIMO-instituttet i uketidsskriftet her i Moskva Novoje Vremja 17. mars 2014, så fikk han sparken for sammenlikningen med Hitlers anneksjon av sitt eget hjemland Østerrike til fordel for Tyskland i 1938 fra lærestedet for russiske diplomater fremfor noen.
Denne signatur har også målbåret parallellen til metoden med 5. Kolonne som Tyskland brukte til anneksjon av Sudetland og etter dette, ødeleggelsen av den frie staten Tsjekkoslovakia høsten 1938.
Den skammelige appeasement-politikken som Storbritannia og Frankrike møtte Tyskland med på München-konferansen i 1938, har vært en skamplett hele tiden senere.
Da Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble sammenliknet metoden for Putins anneksjon av Krim med femtekolonnevirksomheten til Hitler i 1938, krevde russisk U.D. en unnskyldning 3. april:
«Vi betrakter slike pseudo-historiske referanser av den tyske ministeren provoserende», het det i en pressemelding fra det russiske utenriksministeriet i går.
Som historikere er russiske myndigheter umodne, står til universitetskarakteren immaturus. Alle Kreml-ledere etter Lenin ble først dyrket og så fordømt i Moskva: Stalin var en forbryter, Khrustsjov en klovn, Bresjnev en halvsenil skaper av stagnasjon, så døde to ledere på rappen etter ham, Mikhail Gorbatsjov stemples som en politisk svekling, Jeltsin som en fyllik og Dmitrij Medvedev som en politisk lettvekter.
Bare Putin holder mål i øynene til det russiske propagandaapparatet. Det er ikke rart Angela Merkel etter Krim sa, at Putin ikke lever i samme virkelighet som henne, og hun vokste opp i det kommunistiske Øst-Tyskland, der Putin var KGB-agent i Dresden.
Hvorfor Polen og balterne ba om økt NATO-nærvær
Nesten halvparten av EU- og NATO-statene Estland og Latvias befolkning var russere frem til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991.
I Litauen var det bare 8 prosent russere, men alle disse tre baltiske statene hadde mindre, territorielle, uoppgjorte stridsspørsmål med det postkommunistiske Russland.
Stridsspørsmålene ble ikke profilert særlig høyt under 1990-tallet. Årsaken var de baltiske lands uttalte ønske om å søke trygghet mot Russland under NATOs vinger. Da krevde opptakspraksis i NATO at det ikke forelå strid mellom de tre baltiske land og Russland. Ved ikke å yppe til strid med Russland, unngikk også disse landene med store, russiske minoriteter til en viss grad bråk med russerne innenfor egne grenser.
Til gjengjeld skapte de baltiske statene bråk ved lover som diskriminerte bruken av russisk språk i deres samfunn. Dette er kanskje det viktigste aksiom nå hos Putin, som børstet støvet av Bresjnev-doktrinen som rettferdiggjorde invasjonen av Praha i 1968, men med nytt grunnlag: Russland har rett til å forsvare trygghet og interesser til etniske russere som bor utenfor Russland, som de gjorde på Krim.
Doktrine-tenkningen har resultert i én invasjon, men kommer russerne igjen, spør baltere og polakker?
De siste mistet 211.000 kvadratkilometer til sovjetstaten i 1939, og anneksjonen av Krim er første gang Kreml annekterer land etter Molotov-Ribbentrop-pakten av 1939.
Da røyk tre baltiske stater med, Polens fjerde deling foretok Hitler og Stalin, mens Stalin tok Bessarabia fra Romania. Der ligger Trans-Dniestr-republikken, befolket av meget aggressive, russiske nasjonalister.
- Les:
Ukrainske grensevakter i Trans-Dniestr-republikken. Kan det bli den neste utbryterstaten.
Foto: STRINGER / ReutersHva blir det neste?
Denne uken beklager utenriksminister Sergej Lavrov seg, over at ingen stat anerkjenner utbryter-regionen som i dag er klemt inne mellom Ukraina i øst og Moldova i vest.
- Les:
Har Russland tenkt å unnsette russerne i Trans-Dniestr-republikken?
Det er ikke lange marsjen fra Krim til Tiraspol ved Dniestrs østbredd. Et uhyggelig perspektiv reises ved Putin-doktrinen, med rett til å forsvare alle russere, bosatt i utlandet.
Hva med 300 000 russiske borgere, bosatt bare i den tyske delstaten Nord-Rhein-Westfalen? Tallet er oppgitt til meg av en diplomat ved av Russlands generalkonsulat i Bonn.
Bare i lille Kirkenes bor det så mange russere, at gateskiltene i henhold til EU-regler også står på russisk. 26. september 1996 styrtet et russisk fly på Operafjellet på Svalbard.
Den russiske befolkningen i Barentsburg ble så sinte på Sysselmannens sviktende informasjoner om hva som var skjedd, at de i åpent brev noen dager senere ba Russlands president Boris Jeltsin gripe inn! I et område, som Norge suverent styrer.
Selvsagt «grep» ikke Jeltsin inn. Men i dag? Ville det vært tenkbart, om så bare teoretisk, at Putin-doktrinen til forsvar for russeres interesser overalt, kunne ha kommet til en slags anvendelse?
Bare å formulere problemstillingen byr meg imot. For russere i Norge får altfor ofte høre, at de nå kan pelle seg hjem, registrerer jeg på henvendelser mottatt via elektronisk post ved NRKs Moskva-kontor.
Den slags stigmatisering av helt uskyldige, russiske enkeltmennesker blir også et resultat av, at Putin brukte en ekte folkemening på Krim som påskudd til å føre tropper inn i Ukraina mot viljen til myndighetene i Kiev. Det er nettopp hva bruk av en 5. kolonne er i politisk forstand.
