Europas tapte generasjon

Deler av Europas økonomi er i ferd med å stanse opp. Hellas står på kanten av konkursstupet, Italia er satt under økonomisk overvåking og alle holder pusten mens Spania kutter og kutter.

Går Spania og Italia økonomiske over ende, blir dominoeffekten stor og ingen vet hvor mange banker og nasjonale økonomier som blir med i fallet.

Få kan spå hvor lenge den økonomiske krisen vil vare. Det er dårlig med økonomisk vekst, flere land er på grensen til resesjon. OECD har nedjustert vekstanslagene for eurosonen fra 2,3 prosent til 0,3 prosent i 2012.

Det er dårlig nytt for Europas unge. Selv med god utdannelse sliter millioner med å få innpass på arbeidsmarkedet.

– Jeg vil beskrive situasjonen som katastrofal, selv om man skal være forsiktig med å bruke så sterke ord. Men jeg mener det er dekkende for hva som nå skjer, spesielt i de kriserammede eurolandene, sier førsteamanuensis i statsvitenskap Bent Sofus Tranøy, som underviser i offentlig styring ved Høgskolen i Hedmark.

– Det er en tragedie for de som rammes direkte, og på samfunnsnivå blir det en fantastisk sløsing med ressurser. I Norge sier man at vår største kapital er arbeidsstyrken, ikke oljeformuen. Hva skal man da si om Europa?

Se grafikk: Oversikt over gjeldsutviklingen i EU

Dyster liste

Listen over ungdomsledigheten er dyster lesning. Den gjennomsnittlige ledigheten for personer som defineres som unge (16-24 år) er 21,2 prosent, mot 10,2 prosent for alle grupper.

• Les: Like mange arbeidsløse som på 30-tallet

Verre blir det når man skiller på land:

Tallene er fra 2. kvartal, som er de siste offisielle tallene fra Eurostat publisert i månedsskiftet oktober/november. Oppdaterte tall fra Spania viser en ytterligere økning i ledigheten med 3 prosent bare i løpet av oktober og også andre land har samme utvikling.

Til sammenligning har Østerrike, Nederland og Tyskland en ungdomsledighet på mellom 7 og 9 prosent.

De harde tredve-åra

I Storbritannia har frustrasjonen blitt så stor at en legendarisk protestmarsj fra 1936 er kopiert.

Under depresjonen på 1930-tallet tok 200 arbeidsløse menn fra Jarrow nær Newcastle affære. Skipsbyggingen og kull- og stålindustrien hadde kollapset og med 75 prosent arbeidsledighet i byen var det stor nød. Mennene tok fatt på de 50 milene til London for å få politikerne til å reagere.

75 år senere er det unge arbeidsløse som har marsjert den samme veien. I fem uker har de gått og gått under slagordet «Vi er den tapte generasjon. Ingen jobber å få.»

• Les: Trenger 8000 milliarder kroner – hvem tar regninga?

Ungdommene vil stanse en utvikling der de er taperne.

– Jeg vil arbeide, jeg vil tjene penger, jeg vil ha egen leilighet, jeg vil ha en fremtid for meg selv og ikke leve på foreldrene mine, sier 19 år gamle Ryan Preston fra Leeds.

– Jeg vet ikke hvor mange jobber jeg har søkt på, hvor mange jobbintervjuer jeg har vært på, men det hjelper ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg må gjøre noe, sier han.

• Les: Den britiske fattigdommen øker

Tony Moore er 23 år gammel og fra Manchester. Også han sluttet seg til «Marsjen for jobb», som endte i London på lørdag.

Han ønsker helst å studere. Men han frykter for lånebyrden det vil føre med seg. Utsiktene til å få en jobb i dagens Storbritannia er liten, selv for folk med en universitetsgrad.

– Selv med vitnemål, vil jeg bare være et nummer i rekken av de med utdannelse, men uten jobb, sier Moore.

I forsøket på å spare offentlige penger for å minske den gigantiske statsgjelda, har regjeringen hevet studieavgiftene og kuttet i stipendene. Overføringene til lokalsamfunn og jobbprogrammer er skåret kraftig ned.

23-åringen hadde arbeid som sosialarbeider for ungdom, som han fikk gjennom programmet «Fremtidig jobb». Nå arbeider han som frivillig, på samme sted men uten lønn.

Kravet fra de marsjerende ungdommene og arrangøren Youth Fight for Jobs er reversering av nedskjæringene som rammer unge og igansettelse av nye tiltak.

Tony Moore er ikke optimistisk med hensyn til fremtiden.

– Jeg regner med at jeg antakelig resten av livet må klare meg på jobber med minimumslønn - på seks måneders engasjement ad gangen. Men vi burde være i stand til å leve, ikke bare overleve, mener Moore.

Kommer ikke ut av barnerommet

35 år gamle Andrea Maggi har studert. Men det hjelper lite.

Etter at han kom hjem fra jobb som hjelpearbeider i Afrika, har han de siste årene livnært seg av strøjobber. De siste fire månedene har det vært slutt på dem også.

– Jeg har ikke funnet noe arbeide som har vært av interesse. Eller rettere sagt, jeg har ikke hatt noe å velge i, sier Andrea Maggi til NRK.

• Les: Berlusconi sier nei til EU-penger
• Les: Presset Berlusconi lover reformer

Italias økonomi er i ferd med å stoppe opp, det samme er landets ungdom.

Over halvparten av Italias unge voksne er parkert hjemme hos foreldrene fordi de ikke har egen permanent inntekt. En av tre har ingen jobb, og for de fleste tar det tre år før de får sin første jobb overhodet.

– Jeg drømmer om å komme i gang med et lite prosjekt for å kunne livnære meg, men jeg må jo ha økonomisk sikkerhet og det gjør det svært vanskelig, sier Maggi.

Blant Andrea Maggis venner, er det få som har fast jobb selv om de er høyt utdannet. De føler seg ikke bare utestengt fra arbeidsmarkedet, de føler seg også utestengt fra fremtiden.

(Saken fortsetter under bildet)

– Uansett hvor fattig du var i Italia eller i Europa, kunne du være relativt sikker på en ting, at du ville få det bedre enn dine foreldre. Slik er det ikke lengre, og det er veldig alvorlig, sier professor James Walston ved Det amerikanske universitetet i Roma til NRK.

Den greske tragedien

Akkurat de fremtidsutsiktene kjenner gresk ungdom seg igjen i. For mange ferdigutdannede studenter går veien fra universitetet rett over til arbeidsledighetskontoret.

Hardtarbeidende studenter spør seg selv om det er verdt slitet.

– Lønningene vi kan se fram mot når vi er ferdigutdannede advokater er så lave, sukker jusstudent Maria Julia Moschovitu.

– Når vi forsøker å kjempe for vår sak og våre rettigheter, finnes det ingen der ute som kan lytte til oss, forteller medstudent Alexandra Kiparissou.

Studentene sier dette er årsaken til at mange unge grekere heller velger seg en framtid i utlandet eller håper på en sosial revolusjon.

Konflikter venter

Bent Sofus Tranøy er redd for hva den store ungdomsledigheten betyr for Europa på sikt.

– Fra norsk forskning vet vi at de som kommer ut i arbeidsmarkedet i dårlige tider, kan hemmes av det resten av livet. De får dårligere karrierer og lavere lønn over tid. For Europa kan vi frykte at de samme mekanismene nå treffer med enda større kraft. Dette er ingen vanlig nedgangskonjunktur.

– Problemet er heller ikke begrenset til land som sitter fast i gjeldsmyra. Også i Tyskland har en enorm andel av de unge store problemer. De offisielle ledighetstallene ligger relativt lavt, rundt 10 prosent, men de neste 30 prosentene har dårlig betalte, midlertidige jobber, gjerne deltidsjobber, og beskrives som «working poor», det vil si folk som er fattige selv om de har jobb.

– Så svaret er at vi får en rekke triste skjebner. En tapt generasjon. Folk mister motet og flere blir kriminelle når det likevel ikke er håp særlig andre håp om å gjøre karriere.

Alvorlige økonomiske nedgangstider fører ofte til høyt konfliktnivå i samfunnet.

– Jeg tror vi må regne med en oppblomstring av ekstremisme, på så vel høyre- og venstresiden som i religiøse miljøer. Samtidig vil andre reagere med apati og rusmisbruk.

(Saken fortsetter under bildet)

– Opptøyene i Tottenham i London i sommer kom i et distrikt hvor ungdomsledigheten er enorm og fattigdommen stor. Den britiske eliten var raskt ute med å avskrive folkene bak opptøyene som pøbler og forbrytere. Det var jo riktig i teknisk forstand, men samtidig må man spørre hva som leder til at folk oppfører seg slik.

– Jeg tror, som sagt, at kriminaliteten vil øke og at vi kan risikere større og mer aggressive klassemotsetninger. Vi kan få en konfliktdynamikk, der opptøyer leder til politibrutalitet som igjen fører til nye opptøyer.

Resept for den syke

Marsjdeltakerne fra Jarrow ble sendt hjem med ett pund hver, for at de kunne ta toget de 50 milene hjem. Ellers skjedde det lite før 2. verdenskrig paradoksalt nok førte til oppgang i økonomien.

Bent Sofus Tranøy mener Europa må se bakover til krisen på 1930-tallet.

– Europas ledere må slutte å tenke på dette utelukkende som en finanskrise og en gjeldskrise, og heller sette ledigheten i sentrum. Det er minnene fra inflasjonen på 1970-tallet som preger valgene som nå gjøres, mens det man burde frykte mer enn noe annet er en gjentagelse av krisen på 30-tallet, mener Tranøy.

Han mener Europa må trykke penger og la den europeiske sentralbanken kjøpe opp gjeld, og ikke frykte inflasjonen i så stor grad som nå.

– Videre må stater kutte ut sparepolitikken. Offentlig og privat sektor kan ikke nedbetale gjeld samtidig. Da går alt i stå, også den økonomiske veksten. Dette er et vanskelig terreng å manøvrere i, men i dag er det hensynet til finanssektoren som står i sentrum og man har ikke funnet den rette balansen.

– For befolkningen gir det en følelse av at den politiske og økonomiske eliten velger å kjempe den gale krigen, sier Tranøy.

Må bli tøffere

Forskeren mener Europa må gå foran og tørre å sette sterkere begrensninger for finanssektoren.

– Finanssektoren må bli mindre, den tradisjonelle delen av banksektoren bør skilles ut fra den mer spekulative delen og spekulative aktiviteten bør også skattlegges, sier Tranøy.

Han mener dette vil gi klare fordeler, blant annet økt politisk handlingsrom og demping av markedets uheldige mekanismer i krisetider, som at markedet sender renten på lån opp når nasjoners økonomi er mest sårbare og at skattebetalerne ender opp med regningen når ting går galt.

– Finanssektoren vil - slik systemet fungerer i dag - i krisetider tendere til å øke ustabiliteten og slik gjøre reelle problemer enda verre, sier Tranøy.

Han mener en mindre spekulativ sektor vil gi bedre fordeling av ressurser i samfunnet, fordi en dominerende og spekulativ finanssektor bidrar til økonomiske forskjeller. Men at det viktig å ta vare på finanssektorens nøkkeloppgaver, som omgjøring av sparemidler til kreditt til investeringer i såkalt produktiv kapital for at nasjoners økonomi skal fungere.

Han peker også på at situasjonen for ungdom skaper ubalanse i samfunnet og utfordringer for nasjonalregnskapet.

– Mange land har allerede problemer med eldrebølger, hvor det er for få unge til å fø på stadig flere eldre. Når de unge ikke får arbeid, venter de med å flytte hjemmefra og stifte familie. Fødselstallene går ned når unge mennesker blir boende på barneværelset.

• Les: – Italia godtar overvåkning
• Les: Ikkje meir krisehjelp før Hellas seier ja
• Les: Europas skjebne ligger i hendene på Berlusconi og Papandreou