Derfor holder verden pusten

Uttalelsen vekket oppsikt. Det er forståelig. DonaldTrump lovet at Kim Jong-un skal få oppleve «ild og raseri ulikt alt verden har sett».

Uttalelsen kommer fra en president i et land som droppet to atombomber over Japan i 1945 og fortsatt skjemmes over sin vanvittige krigføring, napalmbruk og krigsforbrytelser i det sørøstlige Asia på 60- og 70-tallet.

Svaret lot ikke vente på seg. Nord-Koreas diktator Kim Jong-un har heller ikke for vane å legge noe imellom.

Landets statlige nyhetsbyrå KCNA hevdet som svar at nordkoreanerne «nøye undersøker planer» om et missilangrep mot den amerikanske stillehavsøya Guam. Den meldingen ble ikke kringkastet tilfeldig. Også en talsmann for hæren bekreftet at det finnes en slik plan.

Nærmere 160.000 mennesker bor på Guam og de er amerikanske statsborgere. Den lille landstripen er militærstrategisk viktig. 6000 soldater er stasjonert der, og både den amerikanske marinen og flyvåpenet har viktige baser på øya. Guam er svært viktig for USAs militære operasjoner i Stillehavsregionen som innebærer både området rundt Koreahalvøya og Sør-Kina-havet.

Det er ikke overraskende at nordkoreanerne nevner Guam som et attraktivt mål for dem. Det er fra disse flybasene amerikanerne sender sine langtrekkende bombefly inn i koreansk luftrom, noe som åpenbart går nordkoreanerne på nervene.

Disse flyvende festningene kan bære atombomber. De stadige flyvningene skaper naturligvis uro i Nord-Korea og er en påminnelse om hvor enkelt det vil være for USA å angripe dem.

Bare ord?

At USA og Nord-Korea bruker sterke ord mot hverandre er ikke oppsiktsvekkende. Det har de gjort med vekslende styrke helt siden Koreakrigen fikk sin våpenhvile i juli 1953, men de siste månedene har temperaturen steget.

Det er åpenbart at både Trump og Kim må spisse retorikken for å vise styrke på hjemmebane.

At nordkoreanske ledere har truet med utryddelse, er vi vant med. At en amerikansk president har lagt seg på det samme nivået er en ny utvikling.

Kan det bli krig?

Det er få, om noen, som virkelig tror at det kan bryte ut en ny væpnet konflikt på Korea-halvøya slik situasjonen er nå. Partene truer hverandre med storkrig, men ingen av dem ønsker, eller våger, en slik løsning.

Nord-Koreas diktator vet at en krig mot USA vil være slutten på hans regime, og føre til en kollaps av landet slik vi kjenner det i dag. I praksis vil det være et selvmord.

USAs president vet på sin side at prisen for en krig mot nordkoreanere, som etter all sannsynlighet kan utstyre sine raketter med atomstridshoder, vil bli høy. Sannsynligvis for høy. Atomangrep fra nord vil koste millioner av koreanske og japanske liv, selv massive artilleriangrep kun med konvensjonelle våpen fra nord, vil drepe et stort antall mennesker.

En krig mot Nord-Korea vil sannsynligvis også innebære en større og svært krevende bakkeoperasjon, og påfølgende tap av amerikanske soldater. Det har neppe støtte i det amerikanske folket, noe Donald Trump er klar over.

En annen faktor som reduserer risikoen for krig er de mekanismer og krefter som på begge sider trer i kraft og justerer ned konfliktnivået når det meste er i ferd med å komme ut av kontroll. Flere ganger har det virket som om det er på vei mot kaos og storkonflikt, men så roer det seg ned på et eller annet vis.

Det er som en ishockeykamp der det midtveis bryter ut masseslagsmål, dommeren blåser i fløyta, blodet tørkes opp, og kampen fortsetter som om ingen ting skulle ha skjedd.

26. mars 2010 ble den sørkoreanske korvetten Cheonan delt i to i en større eksplosjon. 46 marinesoldater mistet livet i hendelsen som skjedde ved Baengnyeongøya nær grenselinjen til Nord-Korea.

Etter hvert viste det seg at marinefartøyet var blitt senket av en nordkoreansk ubåt. Hendelsen førte til amper stemning med harde utfall, men det ble ikke krig.

Hva ville skjedd hvis noe tilsvarende hadde skjedd mellom to andre land med et like anstrengt forhold? Det har brutt ut kriger for langt mindre forseelser.

Noen måneder senere oppstod en ny hendelse. 23. november 2010 angrep Nord-Korea den sørkoreanske øya Yeonpyeong. Fire personer ble drept, og ilden ble besvart av artilleribatterier fra Sør-Korea.

Dette var den mest alvorlige hendelsen mellom de to landene siden våpenhvilen etter Koreakrigen, men det stoppet der.

Angrepet førte ikke til en storkrig slik det kanskje ville gjort mellom to stater et annet sted i verden.

Økt risiko

Likevel er det dem som hevder at en ytterligere opptrapping av konflikten, med nye verbale trusler, unektelig øker faren for en væpnet konflikt. Gjentatte aggressive utspill, prøveoppskytninger og provoserende militærøvelser kan føre partene inn i en situasjon de ikke kan komme seg ut av.

Donald Trump og Kim Jong-un kan passere det vi kan kalle «point of no return», altså til det stadiet der de ikke lenger har noe valg. For å opprettholde sine løfter, holde på sin hjemlige støtte og allianser, må de gå aktivt til verks og vise at de faktisk mener alvor, vise at de er til å stole på.

Militæreksperter skisserer mange scenarioer som kan utløse en væpnet konflikt, men det mest sannsynlige er det de kaller et «arbeidsuhell». Hva hvis en nordkoreansk ubåt på nytt sender en torpedo mot et marinefartøy og dreper sørkoreanske eller amerikanske soldater, slik de gjorde det i 2010?

Det kan ha vært en glipp, et uhell der en uerfaren marineoffiser trykket på feil knapp?

Hva vil skje etterpå? Vil Kim Jong-un rykke ut for å beklage? Sende sine kondolanser og love en gransking? Neppe. Han vil ikke vise svakhet. Kim Jong-un kan ikke det.

Hvordan vil Donald Trump i så fall reagere? Vil han si at «nå får vi vente å se hva Nord-Korea foretar seg videre»? Vil han be de pårørende som krever hevn om å besinne seg?

Eller vil han beordre amerikanske fly på vingene fra en av de mange flybasene i Sør-Korea og sørge for at den nordkoreanske ubåtbasen ikke vil kunne sende ut flere fartøy. Hvor mange dør i det angrepet, og hva vil Kim svare med da?

Hva som vil bli konsekvensene av en slik hendelse, et slikt «arbeidsuhell», vet vi ikke i dag. De færreste av oss ønsker vel å finne ut hvordan partene ville håndtert en slik situasjon i praksis.

Donald Trumps dilemma

Det er nok av dem som i går kveld ristet oppgitt på hodet over den amerikanske presidenten. Hva var poenget med å dra til med enda grovere trusler? Nord-Korea blir ikke mindre aggressive av den grunn, slike utspill er bensin til bålet, vil mange hevde.

Det kan være greit å minne om at Donald Trump står midt oppi den mest betente og alvorlige internasjonale konflikten som eksisterer i dag. Hans folk, USA og deres allierte, er truet på livet. Hva skal han velge? Skal han snu ryggen til og håpe at det går over? Skal han slå til først i et forsøk på å ta livet av sin motstander? Skal han gi gaver? Oppheve sanksjonene? Svikte sine allierte for å blidgjøre kommunistregimet?

Donald Trump og hans rådgivere vet ikke hva som er den beste løsningen. Situasjonen er svært betent og komplisert, de venter på en anledning til å foreta et valg. Hva det blir, vet vi ikke. Det alle håper på at er at veien videre fører til en fredelig løsning. At valgene som tas ikke fører til en altomfattende atomkrig.

Uansett er dette en konflikt som angår oss alle. En storkrig i Asia vil få verdensomspennende konsekvenser, men først og fremst føre til vanvittige lidelser for dem som lever der.

Det vil bli en ny katastrofe. Derfor bør krig unngås. Det må finnes en annen løsning.