Derfor går hvite menn i «Rustbeltet» for Trump

Mandag er det tre måneder til presidentvalget i USA, et valg mange mener vil bli avgjort i de såkalte vippestatene i det nordøstlige «Rustbeltet», der hverdagen er snudd på hodet for mange innbyggere de siste årene.

«Rustbeltet» er et ikke helt klart definert område, men storbyene New York og Chicago nevnes ofte som ytterpunkter, selv om det er de mindre storbyene som Pittsburgh og Buffalo, Detroit og Cleveland som er de mest typiske.

De tidligere industribyene, basert på stål og jern, industriproduksjon og gruvedrift er ikke lenger hva de var.

Verden forandret seg på 1960- og 70-tallet, konsekvensene ble tydelige på 80- og 90-tallet, etter årtusenskiftet er det blitt full krise.

Globalisering og automatisering er stikkordene. I stedet for å produsere selv, begynte USA å kjøpe varer i andre land, der lønningene var lavere, fagforeningene svakere og profittene høyere.

Samtidig ble mange funksjoner i produksjonene overflødige. Smartere maskiner og avanserte automater – uten lunsjpauser, ferieplaner og pensjonsordninger – overtok mange av arbeidsoppgavene. Hundretusenvis av arbeidere ble såkalt overflødige. De ble sagt opp. De som sluttet eller flyttet, ble ikke erstattet.

Områder i oppløsning

De en gang så viktige byene i Ohio og Pennsylvania, Michigan og såkalt Upstate New York, og til dels i West Virginia, Indiana og Wisconsin har ikke lenger arbeid å tilby sine innbyggere.

• Les: Kullgruvearbeidere raser mot Obama

Resultatet er hva byplanleggere kaller «urban prærie», overgrodde haver og parker, hus som forsvinner i busker og kratt, boliger som går i oppløsning, knuste vinduer, stjålne dører, umalte vegger og tak som lekker.

Det finnes ikke kjøpere. Enda prisene er latterlig lave. I Detroit får man et hus for 50.000 kroner, det er mindre enn hva det koster å rive det.

Mange av dem som blir igjen, som verken har jobb eller noe sted å dra, tyr til vold og kriminalitet, fyll og dop.

Mistet demokratisk territorium

De var en del av «the American Way of Life». Nå har de mistet troen på fremtiden, på politikere i alminnelighet og demokratiske kandidater i særdeleshet.

I tidligere tider var industribyene i «Rustbeltet» Demokratenes kjerneområde. Men mange av disse velgerne har enten flyttet til andre steder eller mistet håpet, slik at de nå vil prøve noe nytt.

Og de liker det de hører, ifølge Thom Hartmann, journalist, kommentator og radiovert, født og oppvokst i det såkalte «Rustbeltet».

– Med min Michigan-hvite mann-hatt på, så tror jeg at 70, 80, 90 prosent av dem jeg vokste opp med, ser og hører hva Trump sier og tenker «ja, dette er min kandidat», forklarer Hartmann i Thom Hartmann Program.

Den republikanske presidentkandidaten vil gjenåpne gruvene. «Kull er fremtiden» og «jeg skal få gruvearbeiderne tilbake i arbeid» utbasunerer Donald Trump på besøk i «Rustbeltet».

Hillary Clinton lover også gull og grønne skoger. Men det krever omstilling og investeringer, vilje til nytenking og evne til å ta inn over seg moderne teknologi, være kreativ, innovativ og offensiv.

• Les:

Men tidligere industriarbeidere med lav utdannelse ser ikke seg selv med en PC på et kontor, som vakt på et hypotetisk badeland eller i skranken på konferansesenteret som ennå ikke er vedtatt. Og de tror ikke på kandidat Clintons slagord om «sterkere sammen».

• Les: Hillary Clintons 10 spøkelser
• Les: Republikanere flykter til Hillary Clinton

Svarteper

Mange av de tidligere arbeiderne i tungindustrien kom sent til USA, som innvandrere fra Øst-Europa. Deres etterkommere utgjør fremdeles grunnfjellet i «Rustbeltet».

De tok ikke alltid høyere utdanning fordi de var sikret gode jobber i industrien. De tjente godt, fagforeningene sto sterkt, de hadde garantier og sosiale goder.

De var en del av arbeiderklassen, «the Working Men and Women of America» som politikerne sier. Men de levde et godt liv materielt og var en del av det som på politikerspråk heter «the Middle Class».

De var med på å bygge landet, men føler at de sitter igjen med svarteper. For dem har lønna gått ned, for å få hjulene til å gå rundt må de ha to eller flere jobber. Men de er ikke alltid så lette å få.

De vokste opp i betydelig velstand, og opplever nå armod og håpløshet. De er stolte og mange er sosialt konservative: Å ikke kunne forsørge familien sin er en skam for en mann. Det er ikke noe de heller vil.

Så ser og hører de at partiene frir til nye grupper: Svarte ungdommer i de såkalte «innercities», latinos i sør, asiater på vestkysten og alle mulige i stater med tilflytning og nye velgere i midten.

Men hvert fjerde år er de bra nok. Da kommer kandidatene og gjør seg lekre. Politikerforakten vokser, hatet mot Washington D.C. er reelt.

Så kommer en kandidat som er annerledes. Som snakker annerledes.

De har stemt på så mange uten at det har hjulpet. De har ikke noe å tape på å gi Trump en sjanse. Og så er det deilig å kunne sende de etablerte elitépolitikerne en klar melding: Vi tror ikke på dere!

• Les: Er det nå det rakner for Trump?