Hillary Clintons 10 spøkelser

1. E-postskandalen

Hillary Clinton brukte sin egen private server mens hun var utenriksminister. Det var ikke spesielt lurt, noe hun har innrømmet, men hun ble frikjent.

Ingen skade skjedd, ifølge FBI som har brukt enormt med ressurser på å gjennomgå 30.000 e-poster fra den tiden. De fant ingen formelle feil. Hemmeligstemplede dokumenter hadde ikke kommet på avveie, så det ble ikke tatt ut tiltale. Men FBI kalte praksisen med privat server for «ekstremt uforsiktig». Hillary var lettet og glad.

FBI la saken død, men politisk lever den. Donald Trump har for lengst kalt henne en kjeltring og gjentatte ganger sagt at hun burde vært i fengsel.

Denne saken vil vi definitivt høre mer om. Det dreier seg om dårlig vurderingsevne og manglende respekt for regler – som alle andre må følge.

2. «Two for the Price of one»

Da Bill Clinton drev valgkamp i 1992, ble Hillary og hennes talenter brukt som et argument. Valgte man Bill fikk man hans hustru som bonus, altså en slags ekstra-president.

I USA hadde førstedamen tradisjonelt hatt en helt annen rolle enn å være rådgiver, stand-in eller vikar for presidenten. Mange mislikte tanken, andre så konstitusjonelle utfordringer ved «to for prisen av én»-slagordet.

I ettertid er dette blitt et slags eksempel på at Clinton-paret følger sine egne regler. De hever seg over andre og gjør det som passer dem best. Det er ingen som bruker dette slagordet i den pågående valgkampen, men det huskes.

Og hvilken rolle Bill Clinton skal ha – om Hillary blir valgt - følges med stor interesse. Han fyller 70 om to uker og er yngre enn Donald Trump, så han kan bli en meget aktiv «førstemann». På godt og vondt, så det gamle slagordet er et ris bak speilet. Lett å hente frem.

3. Hillary er upopulær

Det er rått parti, men hun sammenlignes med sin ektemann og sin tidligere sjef Barack Obama. Sammenlignet med de to er hun en dårlig taler som ikke får kontakt med publikum. Hun oppfattes som stiv og kjedelig, fjern og kjølig.

Ingen sår tvil om hennes kunnskaper, arbeidskapasitet eller erfaring. Men kunden har alltid rett. Årsaken til at hun blir aktivt mislikt er sammensatt, men hun mangler den udefinerbare sjarmen som de to nevnte herrer har. Og som George W. Bush hadde.

Hillary Clinton fremstår som «flink» i ordets negative betydning, og noe av misnøyen med henne er helt åpenbart at hun er kvinne. Det som bejubles av andre er en av hennes største svakheter. Det er lite hun kan gjøre med det, men det har sin pris å være pioner og banebryter.

4. «Yesterdays news»

Allerede i 1978 ble Bill Clinton valgt til guvernør i Arkansas. I en alder av 31 år ble Hillary Rodham – som hun fremdeles het – førstedame i ektemannens hjemstat. Nå blir man ikke rikskjendis av den grunn, men i de siste 25 år, etter at Bill lanserte seg selv som presidentkandidat i 1991, har hun vært en særdeles offentlig person. Etter at Bill Clinton gikk av i 2001, har hun selv holdt etternavnet varmt.

Det burde være irrelevant, men det oppstår en viss slitasje i løpet av et kvart århundre. Personlig og politisk. Velgerne ønsker endring.

Demokraten Barack Obama har sittet i åtte år. Normalt sett har amerikanerne da valgt kandidaten fra det andre partiet. Ifølge den tradisjonen har Donald Trump en fordel. I tillegg kan han vinne stemmer på folks skepsis mot en Clinton-reprise.

Hun har vært en del av de innerste politiske sirkler i 25 år. Hun ikke bare oppfattes som en representant for eliten, det er hun som gir eliten et ansikt; og «elite» er i denne sammenheng et negativt ladet begrep. 70-årige Donald Trump representerer faktisk fornyelse. En utskiftning. Det gjør ikke Hillary.

5. Monica Lewinsky

Det er ikke til å unngå. Bills mange damehistorier vil komme opp. Og vil bli brukt mot henne. At hun ble ved hans side er negativt, at hun ikke forlot ham er også negativt. Det har ingenting med selvmotsigelse å gjøre. Det er valgkamp.

I januar er det 25 år siden hun ble landskjent som forsmådd. Hun stilte opp i «60 minutes» sammen med Bill etter at han hadde innrømmet et mangeårig, utenomekteskapelig forhold til Gennifer Flowers.

Hun støttet ham, men avviste at hun satt der som en «little woman standing by my man like Tammy Wynette».

Det var godt sagt, men Tammy Wynette ble fornærmet og ikke bare på egne vegne, men på vegne av millioner av amerikanere som elsket countryklassikeren «Stand by your man». Tammy Wynette protesterte høylytt, krevde en unnskyldning – og fikk det!

Monica og Gennifer, samt Kathleen Willey og Paula Jones med flere vil dukke opp i løpet av høsten.

Selve Trump-kampanjen vil sannsynligvis ikke bruke dem, men det spiller ingen rolle. Det finnes mange nok i kampanjens nærhet som vil minne om Bills tilbøyeligheter.

Det har lite med Hillarys kvalifikasjoner som eventuell president å gjøre, men alt kan brukes – og vil bli brukt.

6. Whitewater

Mens de bodde i Arkansas, investerte Clinton-paret i et boligprosjekt som ble kalt Whitewater. Det gikk ikke så bra og de tapte pengene sine.

Verre var det at hele prosjektet var spekulativt og ikke helt stuerent. Det skjedde i en gråsone mellom jus og finans der investorer og interessenter tenkte mer på egen gevinst enn på kundenes beste. Venner og kollegaer ble arrestert og måtte sone, men Clinton-paret gikk fri. De hadde ikke gjort noe galt, men det var dette med vurderingsevne og regler, rolleblanding og habilitet. De hadde ikke brutt loven, men allikevel opptrådt kritikkverdig.

Det er lenge siden, men det sier noe om Hillary Clintons karakter.

• Les også: Donald Trump: – Hun er djevelen

7. Travelgate

I mars 1993 ble sju ansatte på reisebyrået i Det hvite hus oppsagt. Det ble hevdet at de hadde misbrukt sine stillinger, noe FBI skulle ha funnet ut.

Kritikerne av oppsigelsene hevdet at dette var storm i et vannglass og at den egentlige årsaken til oppsigelsene var at Clinton-paret ville gi den prestisjetunge oppgaven til sine venner.

Det ble et enormt oppstyr i mediene og det hele endte med at «Clinton-vennene» ikke fikk jobbene, mens de sju som fikk sparken ble gjeninnsatt.

Travelgate ble en svært pinlig episode for Det hvite hus i alminnelighet og førstedame Hillary Clinton i særdeleshet. Hillary, mer enn Bill, skal ha vært aktiv i prosessen, og dagens presidentkandidat fikk en alvorlig ripe i den etiske lakken.

Den gjorde ikke saken bedre for henne at Vince Foster tok livet av seg i juli samme år. Han var barndomsvenn av Bill fra Hope i Arkansas og hadde jobbet som advokat sammen med Hillary i Rose Law Firm i Little Rock.

Foster var rådgiver i Det hvite hus, men fant seg ikke til rette i Washington D.C.. Han ble deprimert og tok kritikk av små feiltrinn personlig. Men det var Travelgate som fikk det til å bikke over, slik et avskjedsbrev kunne tolkes.

8. Benghazi, Libya

Vi er tilbake til punkt 1 og e-postene. Mange av de mest sensitive brevene som ble sendt elektronisk mens Hillary Clinton var utenriksminister dreide seg om angrepet på det amerikanske konsulatet i den libyske havnebyen.

USAs ambassadør til Libya Chris Stevens og tre andre amerikanere ble drept i Benghazi, mens Hillary Clinton var utenriksminister.

Diplomatene hadde bedt om ekstra beskyttelse på grunn av borgerkrigen som raste i landet. Oberst Gaddafi var drept året før og det hadde vært en rekke terrorhandlinger i Benghazi, også rettet mot diplomater, i ukene før den skjebnesvangre dagen. Som i tillegg var 11. september, en svært spesiell dato i amerikansk historie.

Konsulatet i Benghazi fikk ikke ekstra beskyttelse og etter at de fire ble drept fikk utenriksministeren skylden. Hillary Clinton hadde ikke på noe tidspunkt vært inne i sikkerhetsvurderingen av konsulatet i Benghazi, men hun hadde ansvaret – og tok det.

Det er urimelig å laste henne for det som skjedde, men det ble gjort. Og det vil bli gjort.

9. Penger!

Donald Trump har brukt argumentet mange ganger. Hun mottar penger fra Wall Street. Store og viktige børsnoterte selskaper har støttet både Bill og Hillary, slik de har støttet en rekke andre presidentkampanjer, fordi de ser seg tjent med det. Helt lovlig og relativt uproblematisk – men ikke helt.

Det oppstår en fornemmelse av bånd, av forpliktelser, av gjenytelser. Og i et land hvor det ikke er noe slikt som «a free lunch», så kan en påstand om «pay-back-time» fort festne seg bare den blir gjentatt ofte nok. Og det gjør Donald Trump.

Hillarys (og Bills) kjempehonorarer for taler og bokkontrakter har også vakt oppmerksomhet. Det samme har de – angivelige – uklare grensene mellom Clinton-parets privatøkonomi og millionbidragene til Clinton Foundation. De beskyldes for å blande kortene og skifte hatter når det gjelder oppdrag og bidrag.

Paret har gjennom 25 år dokumentert at detaljer ikke er deres sterke side, så det er vanskelig å si hvor treffende kritikken er. Uansett, den er fremsatt og den er der. Og den er lett å bruke når kritikken intensiveres de neste tre månedene.

10. Barry Goldwater

Hillary Rodhams politiske reise er av mer kuriøs karakter. Men kvinnen som nå er nominert som Det demokratiske partiets presidentkandidat innledet sin karriere som høyreorientert republikaner i 1964.

Hun var for ung til å stemme, men arbeidet aktivt for presidentkandidat Barry Goldwater det året. Hillary var formet av en konservativ far, en historielærer som delte farens politiske syn og en metodistpastor som tilhørte samme politiske fløy. Valget var derfor enkelt for den skoleflinke 17-åringen.

Barry Goldwater var en aggressiv anti-kommunist som leflet med ideen om å bruke atomvåpen i Vietnam. Han var i manges øyne den mest høyreorienterte presidentkandidaten i annen halvdel av forrige århundre. For konservativ selv for mange republikanske velgere.

Goldwater, og altså Hillary, tapte, og innen valget i 1968 hadde hun beveget seg over hele skalaen i amerikansk politikk. Da støttet hun den mest radikale kandidaten noen gang, den demokratiske Vietnam-motstanderen Eugene McCarthy.

Dette har nærmest akademisk interesse i dag så det vil kanskje ikke bli brukt? Å joda. Det kommer! Vær sikker.

• Les også: «Er det nå det rakner for Trump?»
• Les også: Hendelsen som kan avgjøre valget
• Les også: Bill Clinton: Jeg møtte en jente i 1971..