– Vi greide ikke å få ut alle

– Det er vanskelig å tenke på det nå. Vi skulle så gjerne fått ut alle. Det var både barn, kvinner, menn og gamle som ble igjen. Vi greide ikke å evakuere dem.

Det forteller Ørjan, en av operatørene i Forsvarets spesialkommando. Vi møter ham i hovedkvarteret i Rena leir.

– Hvordan var det å se alle barna som trengte hjelp?

– Det var vanskelig. Så mye mer er det ikke å si om det. Det var vondt.

For første gang forteller spesialoperatørene om det siste oppdraget Norge gjennomførte i Afghanistan. I nærmere tre uker deltok soldatene i evakueringen.

Verken han eller de andre soldatene hadde trent på det som skulle møte dem utenfor flyplassen i Kabul.

Soldatene i de norske spesialstyrkene har årelang erfaring fra ekstreme krigsoppdrag i Afghanistan. Helt fra 2001, i det som ble kalt «Krigen mot terror», har Forsvarets spesialstyrker hatt en sentral funksjon.

De var blant de første som gikk inn. De var også de siste som dro ut.

Spesialoperatørene har sett istykkersprengte mennesker etter selvmordsangrep. Nordmennene har deltatt i kamper hvor det ble tatt liv. De har mistet kamerater.

Det siste oppdraget ble noe helt annet.

Nå skulle den norske styrken håndtere tusenvis av desperate mennesker. De ville ofre alt for å komme seg ut av Afghanistan.

Soldatene så lidelser, redsel og vold. Flere fikk skrekkslagne barn opp i armene.

– Det som gjør mest inntrykk er det vi ikke var trent opp til å håndtere. Det som møtte oss under dette oppdraget var det ikke mulig å være forberedt på, forteller Ørjan.

Tidlig varslet

Det er fredag 13. august. I en skjermet del innerst i Rena leir i Østerdalen går det mot helg for soldatene i Forsvarets spesialkommando.

De fleste skal ha fri og vil hjem til familie, ektefeller og barn. Andre forbereder seg på en helg i beredskap. Det er vanlig at noen av soldatene holdes klare til å kunne rykke ut. De skal kunne løse oppdrag på noen timers varsel.

Ved 10-tiden kaller styrkesjef Lars W. Lilleby inn noen av soldatene til et møte.

Situasjonen i Afghanistan endrer seg i et høyt tempo.

– Vi ville være forberedt. Taliban rykket raskt frem mot Kabul. Situasjonen var uoversiktlig. Det var fortsatt nordmenn igjen i byen. Hundrevis av afghanere som hadde jobbet for de norske styrkene ville ha behov for hjelp. Vi antok at vår kompetanse på gisselsituasjoner og kontraterroroperasjoner kunne bli etterspurt, forteller Lilleby.

I tillegg er minst 300 soldater fra den afghanske eliteavdelingen Crisis Response Unit (CRU 222) igjen i Kabul. Avdelingen har samarbeidet tett med de norske spesialstyrkene helt siden 2007.

Sjefen for Forsvarets spesialstyrker, Torgeir Gråtrud, har omtalt de afghanske soldatene som «våpenbrødre.»

De skal også evakueres.

– Trodde vi dro for godt

Gjennom det neste døgnet overvåkes situasjonen kontinuerlig. Ledelsen i Forsvarets spesialstyrker har jevnlig dialog med forsvarsledelsen og representanter fra Utenriksdepartementet.

Søndag kveld, noen timer etter at Taliban rykket inn i Kabul, tas beslutningen. Mannskap fra Forsvarets spesialkommando skal sendes tilbake til Kabul for å bistå i evakueringen av norske borgere.

Mellom 15 og 20 soldater gjør seg klare.

Det skjer noen uker etter at de ble hentet hjem sammen med den øvrige Nato-styrken som sto i landet.

– Det var selvfølgelig spesielt for oss. Vi trodde vi dro derfra for godt i juni. Nå så vi TV-bildene av Taliban, vår motstander gjennom 20 år, rulle inn i byen. Krigerne sto i gatene vi var i noen uker tidligere. Det skjedde i et tempo som overrasket alle. Det var veldig spesielt for oss, forteller Lilleby.

SE SOLDATENES EGNE OPPTAK FRA EVAKUERINGEN:

Klokken 04.00 mandag 16. august forlater de første soldatene Rena leir. Et døgn senere er de i gang med oppdraget de skal løse på Hamid Karzai International Airport i Kabul.

Ikke forberedt

– Norway. Norway.

Videoopptaket viser en av de norske spesialsoldatene som roper ut mot folkemengden. Han står oppe på en flere meter høy mur som er plassert ved en av inngangene til flyplassen. I hånden holder han et norsk flagg.

Det er natt og mørkt. Folkene under ham er desperate. De slåss for å komme seg frem, men stanses av sperringer. Barn skriker. De blir tråkket på av voksne som krabber over dem for å komme seg frem. Folk slår hverandre.

Det høres skudd. Vaktsoldatene skyter opp i luften for å skremme folkene bakover.

Det er et vanvittig kaos. 20 år med internasjonal innsats har endt i kollaps.

– Vi kom ned til et helt annet oppdrag enn det vi trodde. Det var tusenvis av desperate mennesker som ville ut. Vi var med på å plukke ut de som skulle fraktes til Norge. Deretter skulle vi få dem inn fra inngangene og til flyene, forteller Ørjan.

Arbeidet gjør de sammen med mannskaper fra Utenriksdepartementet og Politiets utlendingsenhet.

– Det var kaotisk, men for oss var det greit å komme i gang med oppdraget. Vi skulle få ut alle med tilknytning til Norge, forteller Ole.

Ole tilhører også Forsvarets spesialkommando. Sammen med Ørjan har han ansvaret for soldatene som nå skal delta i evakueringen.

Samarbeidet med Taliban

Da den norske spesialstyrken kom ned til Kabul hadde Taliban kontroll over hovedstaden. Islamistene sto også rundt flyplassen. Taliban opprettet kontrollposter og voktet inngangene.

Soldatene fra Forsvarets spesialkommando opplevde nå at de måtte samarbeide med sine tidligere fiender.

– Begrepet paradoksalt er det best beskrivende ordet. Det er ingen tvil om at Taliban var en premissleverandør for sikkerheten på flyplassen. Det ironiske var at de hjalp oss, forteller Ørjan.

– Var det noen følelser som kom når du sto så nærme det som tidligere var en dødsfiende?

– Nei. Jeg har ikke noe hat mot Taliban.

26. august gjennomfører terrorgruppen IS-K et selvmordsangrep mot en av inngangen til flyplassen. 200 personer ble drept. 13 av dem var amerikanske soldater.

I Norge får operasjonsledelsen i Forsvarets spesialkommando raskt meldinger om angrepet. Hendelsen rapporteres umiddelbart til sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter.

– Jeg ble naturligvis bekymret. Jeg visste at dette var en av inngangene våre folk brukte. De sto sammen med amerikanerne der. Heldigvis fikk vi raskt avklart at ingen av de norske var drept, forteller Lars W. Lilleby.

Den norske styrken hadde trukket seg tilbake fra den konkrete inngangen før terrorangrepet. De vurderte sikkerhetssituasjonen som uoversiktlig og terrorfaren som økende.

Da selvmordsbomberen gikk til aksjon befant nordmennene seg ved en annen inngang på flyplassen.

Ørjan tok beslutningen

Flere barn er ved inngangene til flyplassen uten foreldrene sine. Noen av dem spedbarn. 28 foreldreløse barn blir gjennom dagene evakueringen pågår tatt med til Norge.

Ørjan tar beslutningen i samråd med ledelsen hjemme i Norge. Også sanitetspersonell som er stasjonert ved det norske feltsykehuset på flyplassen og mannskapene fra Politiets utlendingsenhet involveres.

– Det er vondt å se barn som ikke har det bra. Vi valgte å ta med barn uten foreldrene fordi vi mente det var til barnets beste. Det var den måten som gjorde det mest sannsynlig at de senere kunne gjenforenes med familiene sine. På tidspunktet da beslutningen ble tatt var det ingen andre alternativer, forteller Ørjan.

De norske soldatene opplever at barn ble kastet over muren eller piggtrådsperringene. Dette er foreldrenes eneste håp om at ungene deres kan evakueres ut av Afghanistan.

– Jeg føler vi gjorde noe godt i en situasjon som kanskje aldri ville bli bra, sier Ørjan.

Samtidig som evakueringen pågår oppretter Forsvaret et mottakssenter i Georgias hovedstad Tblisi. De militære transportflyene fra Kabul går dit. Der blir alle de evakuerte tatt hånd. Deretter sendes de videre til Norge med sivile passasjerfly.

Evakueringen er et stort samspill mellom mannskaper fra Luftforsvaret, Brigade Nord, Forsvarets spesialstyrker, Forsvarets sanitet, UD og Politiet.

Ole er en av dem som følger barna på flyet fra Kabul til Tblisi.

– Vi forsøkte å ta vare på dem så godt vi kunne. Det var et sterkt møte med flere av barna. Vi kunne se det i øynene deres. De hadde vært gjennom traumatiske opplevelser. De var redde og usikre. Det preget flere av oss, det er klart, forteller Ole.

Flere av de norske spesialsoldatene beskriver opplevelsene med barna som «ekstreme inntrykk».

De vet at mange ble etterlatt. Det var ikke mulig å få ut alle.

Likevel er det lyspunkter. Det betyr mye for soldatene å vite at det de gjorde førte til noe godt for barna.

– Det er svært gledelig for oss at de fleste av de foreldreløse barna som vi evakuerte fra Kabul nå er gjenforent med sine foreldre eller andre familiemedlemmer, forteller Ørjan.

Sjef for Forsvarets spesialstyrker, Torgeir Gråtrud, mener evakueringen var svært krevende for de norske spesialoperatørene.

– Det var en påkjenning, men vi er fornøyde med måten det ble gjennomført på. Forsvaret viste hvordan ulike avdelinger samarbeidet godt med hverandre, med diplomater og politi. Det er slik det må fungere, også hvis noe lignende skjer igjen.