Gumaer i Aleppo

Med livet som innsats

Hun har løpt for livet og flyktet fra væpnede soldater. Vært i områder med bombing og tung krigføring. Alt for å kunne gjøre det hun brenner for. Å hjelpe mennesker i nød.

Øst-Aleppo, desember 2016:

Oddny Furunes Gumaer lister seg forsiktig over knuste vinduer og ødelagte brosteiner. Rundt henne ligger hauger med våte planker og slitte møbler. Hun er en av de aller første som går inn i byen, etter at opprørene har trukket seg ut. Sammen med en representant fra de syriske myndighetene og kollegaen Jon Ivar Solberg, skal hun dokumentere hvordan nødhjelpen fra hennes egen organisasjon fungerer. Hun må se med egne øyne at den kommer frem, dit den skal.

De siste dagene har hun hørt eksplosjoner på nært hold. Hun hadde sett det før hun kom hit. Grusomme bilder av bygninger i ruiner, og kroppsdeler som ble båret ut. Nå står hun her selv, midt oppi elendigheten.

Hun lukker øynene og prøver å forestille seg hvordan gatene så ut når de myldret av folk. Fulle kafeer med pratsomme menn og kvinner, lukter av deilig krydder og fargerik mat, smilende barn som løp opp de trange gatene.

Når hun åpner øynene er det nesten umulig å se for seg at dette har vært et velfungerende samfunn.

Er det slik det føles hvis alle forlater planeten, og jeg er den eneste igjen, spør hun seg selv.

Hun tar flere telefoner hjem, snakker med tv-stasjoner og aviser. Resten av verden må få vite om det som skjer i Aleppo. Hun har møtt mennesker som bor på tynne tepper, i kalde lagerbygg. Barn som bor under åpen himmel, som fryser av kulde. Hvordan skal dette ende?

– Kulden er kanskje det verste, og vinteren har ikke engang startet. Jeg fatter ikke hvordan de skal leve over, jeg skjønner det ikke. De har ikke nok klær eller mat, og sanitærforholdene er elendige. Denne kominasjonen gjør at mange kommer til å dø, jeg er helt sikker på det, forteller en fortvilt Oddny.

Oddny Gumaer

Fra å være Syrias største by med over 2 millioner innbyggere er Aleppo ødelagt og nesten helt tom på grunn av krigen som har vart i 5 år. Oddny Gumaer var en av de første som fikk gå inn i byen, etter at opprørsstyrkene trakk seg ut.

Foto: Jon Ivar Solberg
Aleppo

To brødre i en internleir i Øst-Aleppo. De får utdelt kun et måltid hver dag.

Foto: Oddny Gumaer

Den farlige jobben

Bombene falt fortsatt over Aleppo, da Oddny kom over grensen i midten av desember. Siden krigen startet for fem år siden, har 55 hjelpearbeidere mistet livet. Det forteller delegat for Norges Røde Kors i Syria, Ola Ulmo. Over telefon fra Damaskus, hvor han har bodd de siste to årene, understreker han at arbeidet i Syria har vært svært krevende, og ikke minst farlig.

– Vi ser fortsatt at det er mange plasser i landet hvor det er for farlig å reise inn, eller at partene i konflikten nekter oss tilgang til sivilbefolkningen. Det så vi lenge i Øst-Aleppo, da regimestyrker omringet deler av Aleppo by og nektet hjelpeorganisasjoner å krysse frontlinjen, sier Ulmo.

Det er i disse "svarte" sonene, Oddny Gumaer og ektemannen helst vil hjelpe. I områder hvor hjelpeorganisasjoner ikke er velkommen.

Møtet som forandret alt

For 21 år siden startet hun organisasjonen Partners, med ektemannen og amerikaneren Steve. Det hele begynte med et møte i en flyktningleir i Myanmar (tidligere Burma) i 1995. Siden den gang har begge viet livet sitt til å hjelpe andre.

– Vi hadde ikke tenkt å starte en hjelpeorganisasjon. Vi var bare tradisjonelle misjonærer. Så ble vi invitert med til en flyktningleir og det forandret alt. Vi kunne ikke se og oppleve det vi gjorde, uten å engasjere oss, sier Oddny.

Det unge paret var i 20-årene og superidealistiske. Planen var å gjøre verden litt bedre.

– Ofte er det eneste måte å få ting gjort på, sier Oddny og smiler. Vi er de beste kandidatene for folk som virkelig kunne ha mislyktes, men vi ga ikke opp.

Gumaer Steve og Oddny

Oddny og Steve Gumaer. – Vi må alltid spørre oss selv; hvorfor gjør vi dette? Man kan bli deprimert og utbrent over alt man opplever, så det handler om å finne motivasjonen, sier Oddny.

Foto: privat

Fra Vegas til Aleppo

De møttes under en løpetur da de begge bodde i Japan. Siden giftet de seg og flyttet til Las Vegas, før de endte opp med å og bo 18 år i Thailand, for å jobbe med Partners. Kontrastene kunne kanskje ikke vært større. Paret fikk tre døtre, og for noen år siden flyttet familien "hjem" til Frosta, i Nord-Trøndelag. Her er livet travlere enn noen gang og organisasjonen har aldri vært større. Både hun og Steve er stadig på reisefot. Å ha en fulltidsjobb innen hjelpearbeid er krevende og tidvis svært skremmende.

– Men frykt er destruktivt. Jeg tenker nøye gjennom de valgene jeg tar, og spør meg alltid; hva er vitsen? Det har vært ganger hvor jeg virkelig har lurt på hva jeg har begitt meg utpå, sier hun med et lite smil.

Hun forteller om den gangen hun var i Karen-Staten, på grensen mellom Thailand og Myanmar.

Hun løp gjennom jungelen med fire andre vestlige menn og en stor gruppe soldater, med tunge maskingevær. Noen minutter før hadde de fått beskjed om at den burmesiske hæren hadde oppdaget at de var i området. De jaktet på Oddny og resten av følget, som oppholdt seg i en såkalt "svart" sone, på vei mot en flyktningleir.

– Vi gikk på en lang rekke, med tre meters mellomrom mellom hver person. Soldatene som beskyttet oss sa at det var viktig at vi ikke gikk for tett, for da var det enklere å skyte ned flere samtidig, om det skulle komme bakholdsangrep, forteller Oddny.

Hun ante ikke hvor de befant seg, hvor langt de hadde gått, eller hvor nære hæren var. Men etter flere timer var de endelig i trygghet. Oddny kom seg over grensen til Thailand. Hjem til familien, hjem til Steve og de tre jentene.

– Tenk så heldig jeg var. For de vi jobbet med, og de vi jobbet for, var denne frykten dagligdags. De hadde ikke muligheten til å reise til et annet land. Man lærer noe av slike opplevelser også. Da skjønner man hvor viktig dette arbeidet er, sier Oddny

Behovet for hjelp

Partners vokser seg større og større, så lenge det er behov for hjelp, og i de siste årene har de også hatt prosjekter i Libanon, Irak og Syria.

Tall fra FN viser at antall mennesker på flukt er det høyeste siden andre verdenskrig. Ved inngangen til 2016 var antallet 65,3 millioner.

– Jeg blir nok ikke arbeidsledig med det første, sier Oddny.

Siden oppstarten har de i hovedsak jobbet i Myanmar. Landet som har opplevd borgerkrig i flere tiår, og blitt et av verdens aller fattigste land. Det var også her de begynte å bruke uttrykket "svarte" soner.

Oddny Gumaer

Gumaer-familien på utflukt i Myanmar.

Foto: Steve Gumaer

– Grunnen til at myndighetene ikke tillot vestlige organisasjoner å dra dit, var at de ikke ville at deres aktiviteter skulle bli kjent. Vi har nok merket at siden vi er en veldig liten organisasjon, kan vi komme oss inn i områder der store organisasjoner ikke kan. Vi har heller ikke et stort byråkrati som stopper oss. Da jeg dro til Aleppo var det i Partners regi, så klart. Vi hadde strenge retningslinjer vi fulgte. Men vi signerte også et papir der vi sa at vi reiste på eget ansvar, sier Oddny.

Oddny Gumaer

– De er så vennlige og takknemlige, enda de har det fælt. Disse damen sto i matkø da de oppdaget meg. De kom bort og takket for at vi var der, sier Oddny.

Foto: Jon Ivar Solberg

Den dårlige samvittigheten

De reiser aldri på tur sammen, ekteparet Gumaer. Når den ene er på jobb, er den andre hjemme. Det er for jentenes del, i tilfelle noe skulle skje, for det er ikke risikofritt å reise til noen av verdens farligste områder. Kritikken har også kommet fra både venner og folk i nære omgangskrets, men deres egen familie har "gitt opp" for lenge siden, sier Oddny.

– Folk føler at de har lov til å kritisere oss på en måte de ikke kritiserer andre på. Hvordan vi oppdrar barna våre, hvordan vi bruker pengene våre. Noen har sagt til meg at de synes jeg bruker for mye penger på kafe latte. Andre spør om det er riktig at vi som jobber med fattige kjører rundt i bil. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet på grunn av det andre har sagt, sier Oddny.

Gumaer

– Jeg er veldig glad for at jentene vokste opp i Thailand, og at de har vært med og sett at verden er forskjellig. De har blitt venner med barn på flukt og fått med seg noe ekstra, et perspektiv på verden vi lever i, som andre norske barn, kanskje ikke har, sier Oddny. Her er et gammelt bilde fra da minstejenta Kristin var med å delte ut julegaver i en flyktningleir.

Foto: Oddny Gumaer
Gumaer

– Vi har også gaver og feirer jul som alle andre, men vi prøver å ikke være så materialistiske. Jeg kjenner mye på dårlig samvittighet, sier Oddny. Her med døtrene på julaften. Fra venstre, Elise (20), Naomi (18), Oddny og Kristin (15).

Foto: Steve Gumaer

– Deres barn er like viktige som mine

Fire dager før jul kom hun hjem fra Aleppo. Sammen med familien har hun feiret jul og nyttår på Frosta, men tankene går ofte til menneskene hun reiste fra. Det er tungt å se så mange mennesker i nød. Det vi leser i avisene og ser på tv-skjermen, opplever Oddny med egne øyne. År etter år. Hun kjenner lukten, ser ansiktene, holder de kalde hendene og får de ufiltrerte historiene.

– Du skulle kjent den forferdelige stanken fra internleiren i Øst-Aleppo. De har fått et slags utedo på deling, men det har de sluttet å bruke for lenge siden. De er tross alt fire-fem tusen som bor der. De har heller ingen tilgang på verken dusj eller vask, sier Oddny og slår fortvilt ut med hendene.

Oddny Gumaer

FN anslår at det er rundt 7,5 millioner internt fordrevne flyktninger i Syria. Mange av disse er kvinner og barn. Oddny fikk møte noen i Aleppo.

Det koster å bry seg hundre prosent. Man blir så berørt, ikke bare av farene, men av menneskene man er sammen med. Likevel ønsker hun seg tilbake til Aleppo, nesten daglig.

– Jeg vet jo det, at jeg kommer aldri til å slutte med dette. For meg har det å bli mor gjort at jeg tenker; hvordan hadde jeg ønsket at noen skulle hjelpe, om det var jeg som var den hjelpeløse moren? Deres barn er like viktige som mine, og deres liv har like stor betydning som mitt liv, og derfor kan jeg aldri gi meg, sier Oddny.

Aleppo

– Denne moren var alene med åtte barn. Hun var helt fortvilet over situasjonen. Mannen forsvant, like etter at opprørsstyrkene ga seg over. Nå bor hun med barna på ei grønn matte. Det er hjemmet deres, sier Oddny.

Foto: Oddny Gumaer

For to dager siden pakken hun kofferten for en ny reise. Myanmar, og rohingya-folket står for tur. Ifølge FN er rohingyaene en av verdens mest forfulgte minoriteter.

Dessverre ser 2017 ut til å bli like travelt som fjoråret.