Et liv etter døden 

Gunn Hild Lem har handlet inn kakepynt og rosa glitter til sine tvillingjenter som skal feire seks år.

Hun står på Oslo S, og venter på at toget skal ta henne hjem til Svartskog utenfor Ski.

Så ringer telefonen.

Det er mannen hennes, miljøforkjemper Steinar Lem. Han i Framtiden i Våre Hender. De skal på det samme toget, men det er noe mannen må fortelle henne med det samme, noe som ikke kan vente. Det handler om svaret fra sykehuset, de prøvene han hadde tatt.

Kreft i bukspyttkjertelen, det skjeve organet på skarve tjue centimeter bak magesekken, med diffus spredning.

– Vi dro til sykehuset allerede samme kveld, og jeg skjønte det med én gang jeg så journalen. Det var en dødsdom, sier hun.

Enke og alenemor 33 år gammel

Tvillingenes bursdagsfest ble en utenfor-seg-selv-opplevelse. Å sterkt føle på sjokk og panikk samtidig som en skal skjære bursdagskake og feste små godteposer på fiskesnøre bak et teppe.

– Innimellom gikk jeg på do og hikstet. Så gikk jeg ut igjen og forsøkte å holde masken og være en ordentlig forelder. Mine foreldre var der for å hjelpe til. De visste det, forteller hun.

Et palliativ team ble koblet inn på Ahus. Deres oppgave er lindring i en avsluttende livsfase. De er eksperter på å hjelpe mennesker i en fortvilt situasjon, når det ikke er håp igjen. Det ble snakket om smertelindring, om hvordan de kunne fortelle det til barna, om tiden etterpå, om sorg.  

To måneder senere, i slutten av april 2009, døde Steinar Lem.

Gunn Hild var blitt enke og alenemor til to tvillinger, 33 år gammel.

Så begynte sorgen, eller den begynte ikke. Den bare fortsatte i uforminsket styrke.

Å løpe fra sorgen

Plutselig skal det ordnes opp i en rekke praktiske ting; begravelse skal holdes, bankkonto skal avsluttes og skjemaer til Nav skal leveres. Samtidig liv og død og barn.

Opplevelsen av å falle dypere og dypere hadde vært der siden togturen, den dagen de fikk beskjeden fra sykehuset.

Satt hun i ro, gjorde det bare vondt. Men hun følte hun bare måtte gjøre noe, så hun dro til Sørlandet med tvillingene, dit foreldrene hennes bor. Der hjalp hun til med å pusse opp loftet, og det kjentes godt å være i aktivitet, gjøre noe.

Og hun begynte å løpe for alvor.

– Jeg løp og løp og løp. Jeg løp ut uroen, det var alltid noe vondt bak der, og jeg løp meg tom, forteller hun.

Så begynte hun i sorgterapi.

I slutten av juni, bare to måneder etter at ektemannen døde, møttes 27 mødre og 3 fedre til sorgterapi. Hun og tvillingene fikk delta etter at en annen familie hadde meldt avbud. Så tilfeldig er livet, altså. For det er en annen der som hun følte seg dratt imot.

Hun ble sittende lenge om kveldene å snakke med Mads Blegen, som var blitt alenefar til to jenter på seks og elleve år. Det sa ikke pling der og da. De kom bare nærmere hverandre, ord for ord.

– Forelskelse kan være så mangt, sier Lem, før hun tar sats på ny:

– Det som brakte oss sammen, var følelsen av å stå ved et svimlende stup og erkjenne at vi har bare dette ene livet – og hva gjør vi nå? Det ble umiddelbart dype samtaler, og en følelse av å komme veldig nært et annet menneske. Det var vi to. Ingen av oss hadde lyst å legge oss noen gang, sier hun.

Tidlig på høsten ble de kjærester, og før jul sprakk nyheten. VG skrev om forholdet. Da skjedde noe uventet.

Folk begynte å vende seg imot henne.

– Overraskende mange ble sinte. De syntes vi ble sammen så altfor fort, sier hun.

De var sinte fordi hun angivelig ikke sørget nok, antok hun. At hun hadde hoppet inn i et nytt forhold, og hadde glemt det gode hun hadde med Steinar Lem.

– Sorgen er ikke over når du blir sammen med noen. Selv om det kan oppleves som en trøst, er kaoset like stort. Men, sier hun og tilføyer:

– Jo bedre det forholdet du har hatt, jo fortere har du lyst til å få det til igjen. Slik var det for meg. Jeg følte uutsigelig på sorg og savn, men visste jo av erfaring at særlig når livet er vanskelig er det bedre å være to. Ingen er eksperter på sorg, og det ble ganske komplisert. Vi forsøker alle bare å komme oss igjennom så godt vi kan, sier Lem.

Ingen «riktig» måte å sørge på

– Det er knyttet mange sosiale forventninger til sorg. I gamle dager hadde de for eksempel forestillinger om sørgeåret. Men den gamle måten å bearbeide sorg gjennom ulike faste stadier, stemmer ikke med moderne forskning, sier Atle Dyregrov og legger til:

– Likevel er det mange som fortsatt tror at det er nettopp gjennom ulike faser sorgen har sitt utløp.

Professoren er spesialist i klinisk psykologi, og har jobbet med sorg i førti år. Det var forresten han som grunnla Senter for Krisepsykologi (Sfk) sammen med Jakob Inge Kristoffersen.

Vannskillet i sorgforskningen skjedde på slutten av 1980-tallet, ifølge Dyregrov. Camille B. Wortman og Roxane Cohen Silvers artikkel «Myths of coping with loss» mente at sorgen ikke gikk etter et fastlagt mønster likevel.

– Artikkelen avkrefter flere myter om sorg, og var en øyeåpner og ga en mer rikholdig forståelse av hva sorg er, hvor forskjellig den kan være fra person til person – men også hvor ulik sorgen kunne oppfattes fra den ene øyeblikket til det neste, sier Dyregrov.

Professoren forteller at funnene i rapporten harmonerte veldig med det han selv hadde opplevd som psykolog på nyfødtavdelingen på Haukeland tidlig på 1980-tallet. Der fulgte han opp foreldre som hadde mistet sitt barn.

– Jeg kunne se familier gå igjennom mange ulike følelser på én og samme dag, og reaksjonene varierte veldig, forteller Dyregrov.

På midten av 1990-tallet lanserte Margaret Stroebe og Henk Schut en sorgmodell som var enda mer dynamisk. Modellen, som går under navnet «Dual process model of coping», mener mennesker veksler mellom å gå nær tapet og bearbeide det – og å gjenopprette en mer vanlig hverdag igjen. Det gjelder å finne en balanse mellom det de kaller for «loss-oriented coping» og «restoration-oriented coping», altså gå nær og gå bort fra sorgen, forteller Dyregrov.

Den rene sorgen

Lem sier hun opplever sorg som en rydding i et emosjonelt kaos.

– Hva er sorg, og hva er de alle andre tingene? Er det redsel for at andre og jeg selv skal bli syke og dø, at økonomien ikke skal fungere eller ensomheten i seg selv?

Hun fortsetter:

– Etter hvert, når en får livet til å fungere på et vis, står en igjen med en «renere» sorg som kan bearbeides. Det er, slik jeg opplever det, en blanding av savn  og samtidig en sorg over det han går glipp av i barnas liv. At han kunne fått sett dette og dette. Alt det han går glipp av, sier hun.

Året etter begravelsen ga Lem ut boken «Sorg og sommerfugler». 

– Boken førte til mange ekstra tårer, sier hun i dag.

Det er noe helt annet å skrive dagbok enn det å bearbeide alt til en bok. Avsnitt må skrives om, det skal være en rød tråd gjennom det hele, en logisk kapitteloppdeling, det skal forklares og tydeliggjøres – og ikke minst – kuttes vekk.

– Jeg følte meg utrolig blottstilt, samtidig som jeg fikk mye støtte. Men det å utgi en bok var begge deler, sier hun.

Diagnosen «forlenget sorg»

Professor Dyregrov mener det grovt sett er tre faktorer som avgjør hvordan sorgen utvikler seg. Dette er avhengig av personlighet, og ikke minst, om forholdet til den avdøde og faktisk også dødsårsak.

I juni 2018 innførte Verdens helseorganisasjon (WHO) en ny diagnose, som går under navnet «forlenget sorg» (prolonged grief disorder).

– Dette er en sorg som fortsetter med uforminsket styrke, med sterkt savn og lengsel, hvor en er overopptatt av den døde, og intensiteten fortsetter sterk i mer enn et halvt år samtidig som en ikke fungerer i arbeid eller fritid, sier Dyregrov og tilføyer:

– Ny forskning viser at ved et dramatisk dødsfall, for eksempel ved en ulykke eller selvmord, så sliter rundt halvparten med forlenget sorg.

Selv en død som er forventet, for eksempel der en de står nær dør av kreft, vil ti prosent få en forlenget sorgreaksjon. Ved en komplisert sorg kan den sørgende ha for vane å gå til graven hver dag, forsøke å pensle inn samtaler til å handle om den avdøde og lar alt stå urørt i leiligheten der han eller hun bodde. I en slik sorg er det som om tiden står stille. At en står ansikt til ansikt med den døde.

– Dersom en opplever en forlenget sorg, så vil en ikke slippe fra seg den døde. Ber du dem si høyt at «han eller hun er borte for alltid», finner de det svært vanskelig, for da må de innrømme at de står alene resten av livet, sier Dyregrov.

Nesten ingen sorg overhodet

Det finnes også pårørende i andre enden av skalaen. De som ikke gjennomgår et sorgarbeid overhodet.

– Forskning viser at rundt hver femte person rister ting lettere av seg. Da kan de begynne å tvile på seg selv, og tenke hva er i veien med meg, sier Dyregrov.

Denne sorgprosessen, eller mangel på, bør ikke forveksles med en sorg som Dyregrov mener er en annen og versjon av komplisert sorg: Det at en skyver alt unna, som om døden ikke har inntruffet.

Professoren mener det er viktig å vite at sorg kan være komplisert på andre måter enn bare ved å være forlenget. Sterk bortskyving og unngåelse av alt som minner om den døde kan føre til at en bruker så mye ressurser på dette at en ikke greier å leve et vanlig fungerende liv.

– Jeg har jobbet mye med barn og unge. De har sjelden klare og lange tidsperspektiver, og skyver heller ting unna. Det kan virke som det går bra med dem, men det er en god del av dem som sliter over tid. Vi og andre har vist at dette blant annet går ut over hvor mange som fullfører høyere utdannelse, sier Dyregrov.   

En tredje faktor som påvirker hvordan det går for oss, er hvordan dine nærmeste stiller opp for den sørgende. God støtte betyr at en forstår hvilken støtte de ønsker. Sagt med andre ord; møter den sørgende der vedkommende mentalt er.

– Istedenfor å spørre om hva jeg kan gjøre for deg, kan noen pådytte den sørgende sine egne råd. Det må være en match, hvis ikke kan det virke negativt på den sørgende, sier Dyregrov.

Den nye kjærligheten

To år etter begravelsene, flyttet Lem og Blegen sammen. Det måtte være de to, samme hva. Hun tok med seg tvillingene og alt pikkpakket til Fetsund. To familier skulle bli en.

– Så røyk jo det, sier hun og ler.

– Krangling mellom oss og barna imellom. Mange rare følelser.

Hun hadde fortsatt leiligheten på Majorstua, og det ble en slags rykk tilbake til start.

Men så begynte de å date igjen. Spise middag sammen og bli kjent på en mer normal måte. Slik de fleste par begynner å nærme seg hverandre. Så flyttet Lem til Fetsund igjen, til nabohuset.

De ble naboer i fire år, før det igjen ble retur til Oslo. Jentene skulle begynne på ungdomsskolen. Men det var en forskjell denne gangen; de var fortsatt sammen. Særboere, heter det.

I dag jobber hun som redaktør og redaksjonssjef i Store Norske Leksikon, og tvillingene er blitt store, 17 år.

– En trenger ikke å ha godkjennelse for å innlede et nytt forhold fra den som er død. Det er den som lever som skal holde ut og finne livsviljen, sier hun og tillegger:

– Vi har fremdeles bare ett liv.