­

Et tårn av papirark står på stuebordet foran «Patrik».

– Jøss, er det virkelig skrevet så mye om meg?

For første gang skal den unge mannen lese dokumentene om sitt eget liv.

Han har hele tida ønska seg ro og trygghet. Men papirbunken forteller om en annen virkelighet.

Patrik løfter forsiktig ut et ark og fester blikket på teksten. Alt som står der er nytt for han.

– Jeg skjønner hvor lite jeg egentlig vet om barndommen min.

Patrik vet ikke hvor han bodde da han var liten, hvem som var til stede da han tok sine første skritt, eller hva hans første ord var. Han husker ikke alle som har vært mammaen og pappaen hans.

Han vet heller ikke hvor mange ganger han har flytta. Ingen har fortalt han det.

Hvor mange barn som har hatt det som Patrik, vet vi ikke. Staten har ingen fullstendig oversikt over hvor ofte barn under barnevernets omsorg flytter.

De mange tusen sidene som utgjør barnevernsmappa til Patrik, forteller i detalj om barndommen hans.

– Visste du at du hadde flytta fem ganger da du var ni måneder?

– Hæ? Hva slags herjinger har jeg vært med på? Hvorfor ble det sånn?

Historia hans i barnevernet starta da han var fire måneder. Begge foreldrene var rusavhengige. Derfor var det få som protesterte da det kommunale barnevernet overtok omsorgen for spedbarnet.

Barnevernet mente det var best at mamma og Patrik ble sendt til en barnevernsinstitusjon. Kort tid etter at de kom dit dro mamma, og han ble værende igjen alene.

Spedbarnet ble så flytta hit og dit av barnevernet: Beredskapshjem, tilbakeføring til foreldrene, så institusjonen og beredskapshjemmet igjen.

Den biologiske faren ønska sønnen tilbake i hjemmet, men barnevernet mente at det ikke var forsvarlig.

De hadde funnet et ungt foreldrepar som hadde lengta etter et nytt familiemedlem.

Den lille babyen ble varsomt lagt ned i en tøybag. Alt han hadde sto i en plastpose ved siden av han. De ansatte på institusjonen tok farvel.

Nå trodde alle som var glad i Patrik at han endelig skulle få et stødig hjem.

Tøybagen ble plassert på kjøkkenbordet hjemme hos Patriks nye foreldre.

Den fremmede fostermora løfta han opp. De store runde øynene stirra på henne, han laga ikke en lyd.

Den urolige starten på livet hadde gjort Patrik til en taus observatør.

Fosterforeldrene la merke til at han alltid ville ha med seg den slitte, lyseblå kosekluten.

– Han ble urolig da vi innimellom måtte ta fra han kluten for å vaske den, forteller fostermora i dag.

Hun tok seg fri fra jobb for å gjøre han trygg. Fostermora fortalte den ni måneder gamle babyen at hun aldri skulle dra fra han.

Den nye stabiliteten påvirka Patrik. Etter hvert kom smilene og pludringa, men han var fremdeles litt forsiktig.

– Han hadde behov for mye nærhet og ville helst sitte i fanget, sier fosterfar.

Patrik blar i dokumentene fra sitt første leveår. Han synes det er godt å vite at det var mange som var glad i han da han var baby.

– Det virker som om de ga meg det jeg trengte. Jeg skjønner nå at livet mitt kunne ha sett helt annerledes ut.

Han har kjent på at han har mangla kontroll over eget liv. Barnevernet har hatt styringa hele veien.

Det fikk både han og fosterforeldrene merke den første sommeren de var sammen. Da Patrik krabba rundt i bleie og body, kom telefonen ingen hadde venta.

Brått ble fosterforeldrene innkalt til et møte med barnevernet. De ante ikke hva som kom.

På barnevernskontoret fikk de beskjed om at Patrik ikke lenger skulle bo hos dem.

Barnevernet mente nå at paret hadde for stor økonomisk gjeld til å være et forsvarlig fosterhjem.

– Det gikk i svart for meg. Bilturen hjem ble starten på en sorg som ennå ikke er over. Et familiemedlem ble revet vekk fra oss, sier fostermor.

De klaga på avgjørelsen, men ble avvist av fylkesnemnda. Fosterforeldrene følte at det ikke var mer de kunne gjøre.

Den 17 måneder gamle babyen skulle nå flyttes for sjette gang.

En beslutning som barnevernet har blitt kritisert for i ettertid.

Patrik legger fra seg dokumentene på stuebordet og rister på hodet.

– Det er helt jævlig at en så liten gutt blir kasta rundt på den her måten. Da er det noe som er alvorlig feil.

I årevis har fagfolk advart om at det er skadelig for barn å flytte mange ganger. Likevel skjer det, gang på gang mens barnevernet har omsorgen for barna.

Myndighetene har lenge vært bekymra, men har fortsatt ikke fullstendig oversikt over flyttingene til barn under offentlig omsorg.

Barne- og familieminister Kjersti Toppe vil ha en bedre statistikk. Hun mener det er viktig for å kunne vite hvordan det går med ungene barnevernet har omsorgen for.

– Jeg mener det er en svakhet. Vi bør ha den statistikken for å styrke tilbudet rundt barna, slik at de slipper så mange flyttinger, sier Toppe.

Ifølge henne vil en bedre statistikk gjøre det lettere å sette inn tiltak som hindrer at barn stadig rykkes vekk fra nærmiljøet og folk de er blitt glad i.

– Det er altfor mange barn som flytter altfor mye, etter min vurdering. Når staten tar over ansvaret for dem, så finnes det ikke en unnskyldning i verden for at ikke vi skal gi dem det aller beste tilbudet, sier hun.

Barneministeren forteller at arbeidet med å skaffe en bedre oversikt over flyttinger er godt i gang.

I fjor kom statistikken som viser flyttingene til barn som bodde i fosterhjem i 2019, 2020 og 2021. Men flyttetalla for disse barna går kun tilbake til 2014.

Det betyr at ingen av Patriks seks flyttinger før 2014 er med i oversikten.

Da han var 17 måneder gammel ble han overlevert til et nytt sett med foreldre. Et helt annet sted i fylket.

I dokumentene etter flyttinga står det at Patrik ikke likte å bli forlatt, var redd for å være alene og skreik når den voksne gikk ut av rommet.

Men denne gangen skulle den nye mammaen og pappaen være der i flere år.

Hans første minne fra barndommen er en av de mange fisketurene med den nye fosterfamilien. Med sekk, støvler, og stang gikk de inn til et vann på fjellet. Innad i familien hadde de en konkurranse om hvem som skulle få den største fisken.

Det kribla i magen da det nappa i snøret.

Han var den eneste som dro opp en liten ørret den dagen. Patrik husker at det ble mye fliring da den knøttlille fisken ga han seieren i konkurransen.

Guttungen lærte hvordan han skulle ferdes i fjellheimen, og han kunne lage bålplasser både sommer og vinter.

Hverdagene med faste rutiner og voksne som alltid var der, gjorde at frykten for å bli forlatt gradvis forsvant. Han trivdes som lillebroren i hjemmet.

Patrik kjente på trygghet og stabilitet. Han fikk det til på skolen og var ivrig på fotballbanen.

Den en gang så stille gutten ble etter hvert en sosial pratmaker og fikk flere gode kompiser.

Patrik hadde ingen tanker om at de som nå var hans mamma og pappa noen gang skulle forlate han.

Men da han var i 10-årsalderen la han merke til at stemninga i hjemmet ble anspent og annerledes.

Det var i ferd med å skje ting i livet hans som hverken han eller barnevernet hadde kontroll over.

Patrik hadde akkurat fått servert en varm kopp kakao inne i gapahuken, mens fosterfar la ved på bålet.

Når de to satt rundt de knitrende flammene var det lett å prate sammen om det meste.

Fosterfar begynte å fortelle. Han sa han skulle flytte ut av hjemmet og at barnevernet hadde bestemt at Patrik skulle bo hos fostermor i en ny bolig. Fosterforeldrene skulle skilles.

Et begrep 10-åringen ikke ante betydninga av. Patrik skjønte ikke at skilsmissen ville føre til at familien ble splitta og at han ikke fikk være sammen med fosterfaren hver dag.

Da fostermora og Patrik flytta syntes han det var spennende med et nytt hus, men han savna nærheten og kontakten med pappaen. Det var ingen i Patriks liv som forsto han så godt, eller som kunne trøste og gi råd som fosterfaren.

Savnet var så stort at det ble en sorg.

Igjen og igjen fortalte han barnevernet at han ville bo sammen med fosterfaren. Men det fikk han ikke.

Tenåringen Patrik ble frustrert, oppmerksomhetssyk og klassens klovn. Han terga, ropte og hørte ikke etter. Hverken på skolen eller hjemme hos fostermor.

Igjen følte gutten på uro og utrygghet. Og det skulle bli enda verre.

Patrik ble etter hvert desperat. Han beit en lærer og tok fram en kniv på skolen.

Han ønska seg hjelp og noen å snakke med.

Fagfolk på skolen mente det var ødeleggende for Patrik at han ikke fikk være mer sammen med fosterfar.

Barnevernet satte i gang ei utredning av Patrik for å finne ut hvorfor han oppførte seg så dårlig. På sykehuset fikk han diagnosen «usosialisert atferdsforstyrrelse» i mild grad.

Den unge mannen løfter blikket fra papirbunken i stua. Patrik vet at han var veldig utfordrende på den tida.

– Det er merkelig at de brukte så mye tid på å sette en diagnose på meg og virka så lite opptatt av å finne årsaken til at jeg utagerte.

I dag er han sikker på at han ikke skulle hatt diagnosen.

– Det var jo ingen som lytta til meg, og jeg var sint på alle. Jeg følte at ingen brydde seg.

De som undersøkte han på sykehuset, mente det kunne være en sammenheng mellom diagnosen og den ustabile starten på livet hans.

Psykolog Elisabeth Backe-Hansen hos Oslo Met har forska på hvordan barn har det mens de er under barnevernets omsorg, helt siden 1980.

Hun mener barn blir påført store belastninger når de gang etter gang flyttes vekk fra omsorgspersoner, venner og skole. Derfor hadde hun ønska seg en bedre oversikt over omfanget av problemet.

– Mange flyttinger kan føre til mentale skader og sår som aldri fullt ut blir leget. For disse barna trenger mest av alt trygghet, nærhet og stabilitet.

En studie fra 2015 viser at 76 prosent av barn på barnevernsinstitusjoner har hatt en eller flere psykiske lidelser de siste tre månedene. En annen studie fra 2013 viser at halvparten av barna som bor i fosterhjem har psykiske lidelser.

Andrea Melø er psykologspesialist og har i en årrekke jobba med barn i barnevernet som har psykiske lidelser.

Hun mener det er en sammenheng mellom mange flyttinger og diagnoser.

– Vi vet at flyttinger er ei enorm belastning på alle plan, og det er klart det påvirker hele barnet, sier Melø.

Hun mener at mange av barna egentlig ikke er psykisk syke, men at problemene handler mer om at barna reagerer på det de har vært med på av flyttinger og ustabilitet.

Rapporter viser at barnevernsbarna er sterkt overrepresentert i Nav-statistikken. Mange fullfører ikke skolegangen og kommer seg ikke ut i jobb.

Da Patrik var 14 år, forsto fostermor at problemene hans var for store til at hun klarte å hjelpe han.

De to hadde krangla mye i lang tid, og det siste året var svært slitsomt for begge. Patrik hadde stukket av fra hjemmet flere ganger.

Barnevernet mente en ny flytting av gutten ville være veldig uheldig. De hadde prøvd å løse problemene i hjemmet med samtaleterapi og avlastning i helgene. Men det hjalp ikke.

Fostermor hadde gjort alt i sin makt og var så inderlig glad i han. Men hun så ingen annen løsning enn å si opp fosterhjemskontrakten for gutten hun hadde vært mamma til i nesten 13 år.

Patrik visste ingenting om kontrakter som ble avslutta og påbegynt. Han var bare lykkelig over at han nå fikk bo hos fosterfaren sin, som overtok fosterhjemskontrakten.

14-åringen fikk oppfylt ønsket han hadde hatt i fire år, men det var vanskelig å legge av seg den dårlige oppførselen.

Raseriet hans var skremmende, og Patrik greide ikke å følge reglene i huset.

Han låste seg inne på badet og brukte opp alt varmtvannet om morgenen. Han stakk av og skjelte ut folk. I jula drakk han seg dritings og velta juletreet da han kom hjem.

Patrik husker at han konstant følte at han måtte vise styrke og aggresjon. Han hadde erfart at når han ropte høyest, så nådde han fram.

Både han og fosterfar skulle ønska at det ikke hadde gått så mange år før de fikk bo sammen. Nå var det egentlig for seint til å få det til å fungere.

Fosterfaren ba om mer hjelp og råd fra barnevernet til å takle den sinte tenåringen han var så glad i. Han kjente på at han ikke fikk den støtten han ba om.

Barnevernet mente det nå var nødvendig og til det beste for Patrik å sende han på institusjon.

For Patrik ble dette en bekreftelse på at ingen ville ha han.

– Det var ingen som ville prøve, ingen hadde guts nok. Jeg var ikke farlig, selv om jeg kunne bli sint. Selv om jeg kunne gjøre opprør og være rebell, forteller Patrik.

Han skjønte at han måtte flytte. Men hadde han fått bestemme selv, ville han ha bodd hos noen som tålte han. Hele han.

For sjuende gang måtte 15-åringen flytte. Igjen var han alene på en barnevernsinstitusjon, akkurat som da han var spedbarn.

De neste månedene var et kaos. Han rømte fra institusjonen, rota seg borti kriminalitet, vold og rus.

Det ble så ille at barnevernsinstitusjonen ikke greide å håndtere han lenger.

Dermed ble han sendt til en ny institusjon.

I løpet av ett år bodde Patrik på tre ulike barnevernsinstitusjoner.

På den siste, langt unna hjemfylket, var han deprimert og ensom. Han var urolig og rastløs, og fikk ikke sove om nettene. Patrik var usikker på om han hadde ei framtid.

Tankene spant dag og natt, og han trykket seg selv ned i mørket.

Han ble trua på livet med kniv av to andre gutter på institusjonen, og fortalte barnevernet om en frykt og redsel han aldri hadde kjent på før.

Han kunne ikke bli værende på institusjonen. Noe måtte skje.

Det kommunale barnevernet vurderte nå ei løsning som de før alltid hadde sagt nei til.

For det var én person som bestandig hadde ønska å ha Patrik hos seg.

Den biologiske faren hadde stått på sidelinja helt siden Patrik ble tatt ut av hjemmet. Barnevernet hadde i årevis avvist hans forsøk på å overta omsorgen for sønnen.

Men han hadde fått være sammen med gutten sin enkelte dager og etter hvert helger, helt siden Patrik var ett og et halvt år.

Faren hadde kommet seg ut av rusen og tatt utdanning. Han hadde kjempa mange runder i rettsvesenet for å få tilbake omsorgen for gutten, og tapt hver eneste gang.

Men nå var han god nok.

For første gang siden Patrik var en baby skulle han bo fast hos sin biologiske far.

Patrik var blitt 16 år, og barnevernet mente det var riktig at han skulle flytte for ellevte gang.

Far og sønn fikk det til å fungere ei stund. Patrik fullførte ungdomsskolen den våren, og på høsten fikk han plass på en videregående skole.

Men uroa i kroppen hadde satt seg. På kveldene kom de vanskelige tankene, han kom seg ikke opp om morgenen. Fraværet på skolen økte.

Heller ikke hjemme hos biologisk far klarte Patrik å følge reglene.

Han ville bestemme over eget liv og var lei av alle voksne som skulle styre han. Faren var opptatt av at gutten måtte skjerpe seg. Sønnen måtte fungere på skolen og ha en plan for framtida.

Kranglinga mellom de to økte. Faren trengte hjelp til å hjelpe Patrik. Han ba om støtte og avlastning hos barnevernet.

Løsninga ble nok en gang å flytte gutten på institusjon.

NRKs gjennomgang viser at Patrik har hatt nærmere 30 ulike kontaktpersoner og tilsynsførere i barnevernet. De skulle være hans fast holdepunkt og en trygghet. Han husker navnet på to.

Ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bufdir, som er det statlige fagorganet for barnevernet, skal de lokale barnevernskontorene ha en oversikt over hvor mye de enkelte barna flytter.

NRK har snakka med flere ansatte fra ulike barnevernskontor. De bekrefter at det finnes digitale systemer der flyttingene skal registreres.

Deres erfaring er at ikke alle ansatte alltid gjør dette riktig, og at det finnes ulike måter å registrere ei flytting på. Det fører til at oversikten kan bli mangelfull og vanskelig å lese.

I fjor fikk Patrik ny kontaktperson i barnevernet igjen. Denne personen visste ikke eksakt hvor mange ganger Patrik hadde flytta.

Dagens kontaktperson mener at gutten har flytta for mye. Kontaktpersonen sier at det er viktig for barnevernet å unngå relasjonsbrudd og utrygghet blant barna de har omsorgen for.

I barnevernsmappa til Patrik finnes ingen fullstendig oversikt over hvor mange ganger han har flytta. Men det står at flyttingene hadde påvirka han.

Likevel sa ingen stopp.

Da 16-åringen flytta fra sin biologiske far, ble det nye hjemmet et kjellerrom på en ny barnevernsinstitusjon. Dette var et hastevedtak og ei midlertidig plassering.

På institusjonen kom tvangsvedtakene på rekke og rad. Patrik fikk ikke lov til å bevege seg fritt utenfor institusjonen uten at en ansatt fulgte med.

Han følte seg overvåka og isolert, og inne på det hvitmalte lille rommet fylte kaotiske tanker hele hodet.

Han hadde ingenting å se fram til, ingenting å se tilbake på, ingenting å være stolt over, og han kjente ingen mestring.

Patrik hadde flytta så mye at han ikke orka å ta skolen seriøst eller å få seg nye venner.

Det var jo ingen vits, han skulle jo snart dra videre igjen.

Etter to måneder på institusjonene mente barnevernet at Patrik skulle få prøve seg på egen hybel.

Men han fiksa hverken døgnrytmen, økonomien eller skolegangen.

Derfor ble det igjen foreslått at han skulle flytte på en barnevernsinstitusjon utenfor hjemfylket.

Da satte 17-åringen ned foten og sa «ikke faen». Nå var det nok. Han kunne ikke godta å bli sendt rundt i landet enda en gang.

Patrik fikk overtalt barnevernet til at han selv kunne ringe rundt til institusjoner i nærområdet.

Til slutt fikk han napp, og det var mer flaks enn han kunne ane.

På denne institusjonen følte Patrik at han fikk den hjelpa og støtten han trengte. Det var ansatte som brydde seg og lytta til han. Dette var nytt for han.

For første gang trivdes han med institusjonslivet. Han fikk en liten lysmalt leilighet hvor han ikke følte seg overvåka.

Nå ble det endelig tid og rom til å tenke framover, tenke på hva han skulle bruke livet sitt til.

Han var snart myndig. Han hadde starta på tre forskjellige utdanninger på tre ulike videregående skoler, men hadde ikke fullført noen av dem.

Før Patrik fylte 18 år hadde han flytta 14 ganger. Alle flyttingene var bestemt av myndighetene.

Ifølge loven skulle ikke dette ha skjedd.

Silje Sveum i Landsforeningen for barnevernsbarn mener Patriks historie ikke er unik.

– Jeg blir ikke overraska når jeg hører om de mange relasjonsbruddene og flyttingene. Det er dessverre ganske vanlig, sier hun.

Foreløpig er det umulig å si om Patriks flyttehistorikk er ekstrem eller helt vanlig for barn som har vært under offentlig omsorg like lenge som han.

Åtte av Patriks flyttinger skjedde etter 2014, da staten begynte å lage flyttestatistikk. Likevel er ingen av hans flyttinger en del av den offentlige statistikken.

Årsaken er at den kun viser flyttingene til barna som har bodd i fosterhjem i 2019, 2020, eller 2021. I disse åra bodde Patrik i institusjon.

Ifølge Bufdir flytter barn i institusjon oftere enn barn i fosterhjem. Statistikk for institusjonsbarna skal være klar neste år.

Fortsatt mangler altså den fullstendige oversikten over alle flyttingene som barn under offentlig omsorg må igjennom.

Men en ting er fagfolkene enige om: Barn kan ta alvorlig skade av at de stadig flyttes rundt, slik som Patrik.

Han er nå voksen, men fortsatt rastløs. Patrik har bodd mange plasser også etter at barnevernet slutta å bestemme. Han har hatt flere ulike jobber, og synes det er vanskelig å slå seg til ro.

– Jeg føler meg heldig som fortsatt har to jeg kaller pappa og ei jeg kaller mamma. Men jeg har betalt en høy pris for all herjinga. Jeg er blitt frarøva mye av både barndommen og ungdomstida.

Han håper at han ikke er ødelagt.

Patrik har fortsatt trua på at det er mulig å finne en indre ro, skaffe seg en stabil jobb, dra hjem til huset sitt og nyte ettermiddagen mens kjæresten sovner i fanget.

– Men, det er fortsatt vanskelig når noen spør hvor jeg kommer fra. Det vet jeg ikke, sier Patrik.

«Patrik» og alle omsorgspersoner rundt han er anonymisert i teksten av hensyn til Patrik og hans familie.

Noen av utdragene fra barnevernsmappa er anonymisert. Tekstene på bildene er henta fra barnevernsmappa til Patrik.

Hvert skifte av omsorgsperson og bosted har vi regnet som ei flytting.