Hun er den siste norske overlevende fra Auschwitz. Nå blir hun foreviget

– Der har vi det! Dette er det fineste.

Å finne det beste lyset er en egen kunst.

Men her, med modellen sittende i den røde stolen like ved vinduet, ble det riktig. Her fant Vebjørn Sand lyset som gjør at formene og uttrykkene kommer best fram i ansiktet foran ham.

– Jeg må se på det som et maleri. Nå var det helt nydelig altså. Mykt og fint lys, sier Sand.

Han ser på Edith Notowicz, kvinna som har tatt plass i stolen.

– Er det verdt å tegne meg, spør hun.

– Ja, det er veldig verdt å tegne deg, smiler Sand.

Under hånda som holder blyanten, er to øyne i ferd med å bli til.

Ansiktet tilhører den siste norske overlevende fra Auschwitz. Dama som fyller 94 år i mars – og som har en historie som er vanskelig å begripe.

– Jeg kunne fortalt i flere timer. Det var ikke lett. Vi var sultne, og vi frøs. Og vi hadde lus. Det var forferdelig. Når det er høytider savner jeg mine, sier hun.

– Hat er gift

Notowicz var 15 år da hun ble sendt fra Ungarn til den største tyske konsentrasjonsleiren Auschwitz – selve symbolet på Holocaust.

På perrongen ble hun skilt med familien som hun aldri skulle få se igjen.

Mora, faren og søstera ble sendt rett i gasskammeret.

Notowicz har tidligere fortalt at Josef Mengele, kjent som «dødsengelen», valgte henne ut til sine eksperimenter. Hun ble tvangssterilisert uten bedøvelse.

Etter krigen ble hun gift med en nordmann og flytta til Trondheim.

Når hun nå blir portrettert og malt for ettertida, er det særlig en ting hun vil at de unge i dag skal vite.

– At de skal ikke hate. Hat er gift.

Svaret kommer kontant.

Tårene følger etter.

– Du hater meg for at jeg er jøde, eller jeg hater deg fordi du er nordmann, sier hun og trekker på skuldrene.

– Hva skal jeg si? Vi må forsøke å hjelpe folk og være snille mot hverandre.

Betyr mye

Vebjørn Sand har i flere år jobbet med prosjektet Roseslottet – en kunstinstallasjon og pedagogisk prosjekt i Oslo.

Det har til formål å fortelle historien om okkupasjonen av Norge og om de grunnleggende prinsippene for demokrati, rettsstat og humanisme som da ble satt ut av kraft.

I dag har han kommet til Notowicz leilighet i Trondheim for å fotografere og lage de første skissene. Summen blir portrettet som skal stilles ut i «slottet».

– Du holder deg fantastisk bra, sier han.

– Tusen takk. Jeg jobber med saken skal jeg si deg.

Praten mellom de to går unektelig godt.

– Jeg setter meg ikke ned og sukker, jeg sosialiserer meg. Jeg har tre klubber. Vi spiller kort og rummy. Også har jeg bokklubb og vinklubb, forteller Notowicz.

– Hva betyr det å bli malt?

– Det betyr enormt mye at de vil ha portrett av meg som er 94 år gammel. Da jeg var ung og vakker – var det ingen som ville ha det.

– Du er veldig vakker nå, svarer Sand.

Kunstneren mener de fineste portrettene i kunsthistorien er av eldre mennesker. Hans personlige favoritt er portrettet av Margaretha de Geer, malt av Rembrandt.

– Skjønnhet når det gjelder kunsten har ikke noe alder. Det handler om å finne gullet i menneskesjelen, og løfte det fram, sier Sand.

«Jævla jøde»

Notowicz er tydelig rørt.

At historien skal gjenta seg er hun bekymret for. For ikke mange dager siden hadde hun en oppsiktsvekkende opplevelse på matvarebutikken.

– Da var det en ung mann som sa «Din jævla jøde. Faen ta dere», forteller hun.

– Jeg så på ham og sa: «Stakkars deg».

– Det er opprørende å høre sånt, sier Sand.

– Hvor viktig er det å få møtt Edith og få malt henne?

– Det er viktig for en kollektiv erindring av den største katastrofen i menneskets historie som andre verdenskrig var. Og den største forbrytelsen var Holocaust. Derfor jobber vi med å dokumentere ofre, tidsvitner og motstandsfolk som sto opp for å kjempe for friheten, sier Sand.

Han beskriver det som ufattelig det som skjedde med blant andre Notowicz – og desto viktigere å minnes.

– Vi har malt mennesker fra hele verden, og vi stiller disse portrettene ut i Roseslottet som et sted hvor man kan reflektere og minnes.

– Og kanskje unngå en krig til. Eller hat og drap og vold, skyter Notowicz inn.

– Ja, det er akkurat det, Edith. Om man ikke lærer av historien så må man leve den om igjen.