Brikkene er på plass – bli med når Inger-Lise endelig kan si takk

– Er det virkelig? Jeg er her nå?

Inger-Lise går bortover den lille grusveien opp mot et kremfarget hus. Luften er fuktig i Sigdal denne novemberdagen.

Hun tar seg en pause. Stopper og ser, med store øyne og bredt smil. Det er helt stille. Skogen ligger grønn og beskyttende rundt huset. Der inne, bak akkurat de veggene, ble Inger-Lise holdt i sikkerhet av to fremmede da hun var baby.

Hun går litt nærmere. Små steg mot et stort svar.

– Jeg skulle ønske at jeg hadde husket. Jeg kan jo ikke si at jeg gjør det. Men følelsene mine husker. Og de sier meg: Det var her jeg var.

Lenger ned kan du se øyeblikket.

Hun hadde rett: Det var noen der ute som visste

I hele sitt voksne liv har Inger-Lise Rothschild Grusd (80) lett og lett for å finne ut hvem som tok vare på henne da foreldrene måtte flykte fra jødeutryddelsen.

NRK fortalte i slutten av oktober historien om henne. En historie som startet i et nazi-okkupert Oslo under andre verdenskrig.

Les den første saken Hvem reddet Inger-Lise fra å bli fraktet til gasskammeret for å dø?

Mot slutten av 1942 skulle alle jøder i Norge arresteres og sendes til tyske dødsleirer. Faren til Inger-Lise måtte flykte til Sverige i oktober. Da moren måtte gjøre det samme i desember, ble hun nektet å ta med sin ti måneder gamle baby på flyktningtransporten. Det var for farlig. Et klynk, og alle kunne bli drept.

Moren var nødt til å stole på at noen ville ta vare på lille Inger-Lise. Hun må ha forstått at dette var det eneste som kunne redde dem begge.

Etter seks måneder ble lille Inger-Lise og foreldrene gjenforent i Sverige. Hvor jenta hadde vært, fikk de aldri vite. Men de visste at hun hadde hatt dekknavnet Eva.

NRK gikk bredt ut for å hjelpe Inger-Lise. På nett, i Søndagsrevyen, på riksdekkende radio og lokal radio. I tillegg er Inger-Lise med i NRK-serien Last: Jøder.

Se serien: Her blir du med inn i livshistorien til flere av de siste tidsvitnene fra jødeutryddelsen i Norge

Mange lesere, seere og lyttere har engasjert seg. Noen tok kontakt med informasjon som bare måtte sjekkes videre.

Naboen

Etter at Gunnar Strand så Inger-Lises historie på TV, fikk han nesten ikke sove. Det vekket et minne hos ham.

På starten av 90-tallet hadde naboen hans, Anna Solberg, fortalt ham noe. Hun og hennes avdøde ektemann Nils, hadde tatt seg av en liten jødisk jente under andre verdenskrig. Jenta hadde et dekknavn. Eva.

Anna hadde lest om Inger-Lises historie i ukebladet Hjemmet:

Utgaven kom ut sent i 1992. Eksakt når Anna leste det, vet ingen. Men hun ville i alle fall ha hjelp av Gunnar til å ta kontakt med Inger-Lise, forteller han til NRK. Gunnar lette frem nummeret i telefonkatalogen og ga det til Anna.

Men Anna ringte aldri.

Hvorfor? Det er uvisst. Anna døde i mars 1993, bare måneder etter at ukebladet kom ut.

– Jeg har gått og tenkt på dette i over 30 år, sier Gunnar.

Grandnevøen

Like etter samtalen med Gunnar, tikket en e-post inn i innboksen til NRK. E-posten kom fra Kjell Strandbråten fra Åmot og hadde en kort tekst og et bilde.

Han skrev ikke navnene på grandtanta og grandonkelen, eller hvor i landet det var snakk om. Da NRK ringte for å få vite navn og sted, svarte Kjell:

– Anna og Nils Solberg. Sigdal.

Ikke visste han at vi hadde fått samme tips fra Gunnar Strand.

Anna og Nils ❤️

Anna og Nils Solberg bodde på Skogly i Sigdal. I et hus med stor hage omringet av skog.

Før krigen skal ekteparet ha mistet et barn. I årene etter det, tok de til seg flere små som trengte et trygt sted.

Familien har spekulert på om Anna under krigen sto på en liste over kvinner som kunne bidra som fostermor.

Nils var kjent for å være en spilloppmaker – en favoritt hos barna. Anna var snill og forsiktig. Hobbyen hennes var å sy. Hun skal ha sydd en kjole av en fløyelsgardin til ei lita jenta som flyttet inn i 1942. Eva.

Dette stemmer med mye av det det Inger-Lise selv fikk vite av moren sin før hun døde:

Moren hadde hørt at lille Inger-Lise muligens skulle plasseres hos en sydame som nylig hadde mistet en datter. Stedet skulle ha vært Lier, og Inger-Lise brukte derfor flere år på å lete på feil sted.

Hun skulle ha lett lenger nordvest. Selv om Anna Solberg fra Sigdal er beskrevet som forsiktig, skal hun også ha vært tøff som få. Akkurat dét er det enkelt å tro på når vi nå vet hva hun gjorde under krigen. Selv om slektningene først i etterkrigstiden fikk vite at jenta var jøde, er de helt sikre på at Anna og Nils visste det fra dag en.

Å bli oppdaget for å ta vare på et jødisk barn, kunne ende med døden.

Ryktene

Folk i bygda skal ha begynt å stusse da ekteparet plutselig kjøpte så mye melk på butikken. De som var bare to? Etter hvert fikk bygdefolket vite at en baby hadde flyttet inn.

Mange var nysgjerrige, både bekjente og folk i nær familie. Men Anna og Nils fortalte lite.

En gang, da en av slektningene spurte og grov om hvem jenta egentlig var, skal Anna ha blitt hissig:

«Ti stille – det er krig nå».

Folk skal ha tatt hintet og forstått at Anna og Nils måtte beskyttes fra rykter og folksnakk.

Etter et halvt års tid forsvant den lille jenta. Mange stusset nok.

Det gjorde i alle fall Åsne. Hun husker den lille Eva på Skogly.

Hvor ble hun av?

Anna hadde en søster med tre døtre. Åsne er én av dem. Hun var fem år da babyen flyttet inn på Skogly.

Nå er Åsne Vik 85, og på vei med rullatoren sin mot det kremfargede huset. Mot Inger-Lise. Åsne rekker frem hånda.

– Jeg er Åsne. Og du er Eva.

Inger-Lise ler.

Åsne har hele livet lurt på hvem den lille babyen var. Hun som plutselig dukket opp hos tanta og onkelen under krigen – og forsvant igjen.

– Jeg lurte veldig på hvor hun ble av. Hvem var det som tok seg av henne? Det har jeg ikke fått noe svar på, før nå.

Hun er helt sikker på at Inger-Lise hadde det godt i det lille huset i Sigdal. Men hvorfor havnet den jødiske jenta fra Oslo akkurat der?

Puslespillet

Inger-Lise har lenge visst at en kvinne som het Elise Iversen først tok hånd om henne da moren måtte flykte til Sverige. Men ingen har visst hvem denne Elise Iversen var. Det fantes mange navnesøstre i Oslo-området under krigen.

Nå vet vi hvem hun var.

Elise Iversen, eller «Flisa» som hun ble kalt, var 39 år høsten 1942. Hun var venninnen til Inger-Lises tante. Hun bodde i en boligblokk på Grünerløkka i Oslo. Adressen var Fagerheimgata 9C.

Elise og ektemannen Johannes fikk ingen barn. Men de hadde et veldig gjestfritt hjem for andres unger. Under krigen hjalp Iversen-paret flere flyktninger. Kanskje var de en slags mellomstasjon før flyktningene reiste videre.

Lille Inger-Lise var én av dem de hjalp. Og de hadde tilknytning til Sigdal.

Faren til Johannes hadde blant annet vært lærer i bygda. NRK har, via Iversen-parets slektninger, sporet opp et album som tilhørte Elise.

Mange av bildene er fra Green gård i Sigdal.

I albumet er det et oversiktsbilde fra samme gård. Helt øverst i bildet, like i skogkanten, ser vi et hus langs en vei.

Det er Skogly, hvor Anna og Nils Solberg bodde.

Dama som kom med buss

Innad i familien til Anna og Nils ble det sagt at «ei fin dame fra Oslo» kom til Skogly for å hente Inger-Lise. Hun skal ha kommet med buss for å ta henne med til Oslo. Det ble sagt at jenta skulle videre til Sverige, hvor foreldrene var. Kanskje var den fine dama Elise Iversen.

Det Inger-Lise har visst lenge, er at det var 25 år gamle Asbjørg Rørvik som etter all sannsynlighet hentet henne i Oslo.

Asbjørg skal ha tatt tog og buss til Ørje for å møte grenselos Olaf Kasbo. Sammen skal de ha tatt jenta med over grensen til Sverige.

De skal ha overlevert henne til Marie Andersson, som sørget for videre frakt noen kilometer nordover i bygda.

17. mai 1943 ble Inger-Lise endelig gjenforent med foreldrene sine.

I voksen alder har hun sporet opp, møtt og takket etterkommerne til Asbjørg, Olaf og Marie.

Tidligere i november fikk hun endelig oppfylt det hun har ønsket seg så lenge:

Takknemligheten

Inger-Lise fikk se stedet hvor hun ble holdt skjult og var trygg i seks måneder. Og hun fikk takket familiemedlemmene til de som tok vare på henne der.

– Jeg føler en uendelighet av lettelse over å vite at det var her det var. Jeg trodde ikke dette var mulig.

Klemmen med Åsne og de andre slektningene har hun ventet på hele sitt voksne liv.

Inger-Lise er takknemlig for alle de som hjalp henne å unnslippe Hitlers utryddelsesleirer. Et helt lite puslespill måtte til.

– Uten de gode nordmenn, var det ingen igjen av oss. Det var jo det som var planen. Men jeg er her.

Holocaust i Norge

I oktober og november 1942 satte norsk politi i gang den største politiaksjonen i norsk historie. Alle med J i passet, J for jøde, skulle arresteres. Først blei mennene tatt. En måned seinere var det kvinnene og barnas tur.

Holocaust: Hitlers «endelige løsing»

773 jøder blei sendt fra Norge til tyske dødsleirer i 1942 og 1943, som en del av Hitlers plan for å utrydde alle jøder i Europa. Dette skjedde med tydelig hjelp fra norske politifolk og naziregimet til Vidkun Quisling.

Holocaust: Menneskesynet

Hitler og Quisling var antisemitter som mente at jødene var undermennesker. Samtidig påsto de at jødene sto bak en sammensvergelse for å styre verden. De tyske nazistene laga utryddelsesleirer for å ta livet av flest mulig jøder, så raskt som mulig.

Holocaust: Deportasjonene

Den største deportasjonen av jøder gikk med lasteskipet MS «Donau» 26. november 1943. Tre måneder seinere, 24. februar 1943, blei 158 jøder, mange av dem barn, kvinner og eldre, sendt med lasteskipet MS «Gotenland». Over halvparten av de registrerte jødene i Norge blei deportert.

Holocaust: Utryddelsen

Dødsleirene gjorde folkemordet lettere å takle for overgriperne, for her slapp tyske soldater å skyte jøder og plassere dem i massegraver. I stedet blei fangene satt til å gjøre de verste jobbene i for eksempel Auschwitz. Under 40 av jødene fra Norge overlevde tida i dødsleirene.

Holocaust: Etter krigen

I 1946 var det rundt 560 jøder i Norge. De hadde mista både familiene og eiendelene sine. De sleit med å få tilbake det som var deres. I 1999 ga Stortinget 450 millioner kroner i oppreisning. I dag er det jødiske menigheter i Oslo og Trondheim.