Hun så venninna bli arrestert i klasserommet: – Vi trodde hun skulle komme tilbake

– Akkurat her ble jeg kjent med Cissi. Da var vi seks og et halvt år.

Gunvor Moksnes peker ned mot blomsterbedet i Museumsparken i Trondheim.

Hun forteller at hun var på besøk hos bestemora si da hun så flere unger som lekte på plassen.

En av dem var Cissi Klein, som senere skulle bli drept i Auschwitz.

– Hun var ei gladjente. Hun var glad i idrett og hadde godt humør, sier Moksnes.

Fra den dagen, møttes de ofte her for bytte glansbilder, leke med dukker og hoppe med tau.

Tilfeldighetene ville ha det til at de to jentene havnet i samme klasse. Og i tida framover holdt de mye sammen.

– Ingen av oss hørte et skeivt ord om at hun var jøde – hun var akkurat som oss.

Hentet i klasserommet

I dag er det statuen av den lille jenta som sitter på benken og ikke rekker ned til bakken, som minner Moksnes om tida med Cissi Klein.

Og det som har brakt henne hit nå, er lansering av boka «Ingen skal få se at jeg gråter». Den handler om venninna og deportasjonen til Auschwitz.

– Jeg har ikke lest den ennå, men jeg har hørt mye godt om den, sier 93-åringen.

– Det er hardt å være her, men det er godt å minnes det også.

Moksnes ser 80 år tilbake, til den dagen venninna ble hentet av uniformerte menn – rett foran øynene til resten av skoleklassen.

Hun synes fortsatt hun kan høre hylene fra skolekameratene.

– Vi syntes det var så urettferdig, for hun var en av oss, sier Moksnes, som forteller at de i den første tida ikke forsto at Cissi Klein aldri ville komme tilbake.

– Vi fikk ikke vite før i fredsåret 1945 hva som hadde skjedd. Det var helt forferdelig.

Langt arbeid

Boka er skrevet av Geir Svardal som er journalist i Adresseavisens helgemagasin, Ukeadressa.

Bakgrunnen er at han føler historia om Cissi Klein er underkommunisert – til tross for statuen, gata og den videregående skolen som er oppkalt etter henne.

– Det er også for at – ikke bare Trondheims og Midt-Norges befolkning – men også landet som helhet skal bli kjent med Cissi Klein, som langt på veg har blitt kalt en norsk Anne Frank. Det synes jeg er bra – hun fortjener den utbredelsen.

På spørsmål om hvordan det kjennes at boka nå er lansert, svarer forfatteren at følelsen er veldig fin.

– Det har vært et langt tids arbeid med å få satt sammen Cissi Kleins liv fra hun ble født i 1929, til hun altfor tidlig ble myrdet i 1943. Nå er det veldig tilfredsstillende å få presentert historia om henne, sier Svardal.

Onsdagens markering er han også fornøyd med. Særlig synes han det er stas at elever fra Cissi Klein videregående skole tok turen.

– Dette er en historie som elever i den aldersgruppa lett lar seg identifisere med – og det er veldig fint.

Viktigere enn noen gang

Til lanseringa hadde også varaordfører Mona Berger (SV) funnet vegen.

Hun har vært sterkt engasjert – både i navngivingen av den videregående skolen og i det jødiske miljøet.

Under lanseringa onsdag, startet hun med å si at det er vanskelig å finne gode ord når man skal snakke om folkemord.

– Jeg tror vi må være ærlige å si ting slik det er. Denne vakre, lille statuen er her for at vi aldri skal glemme at for ikke altfor lenge siden, så drepte man norske barn fordi de hadde en annen etnisk bakgrunn enn majoritetsbefolkningen.

Hun fortsatte talen med å si at hatet som ledet til folkemordet under andre verdenskrig, kan virke fjernt og irrelevant.

Samtidig mener hun at vi i dag ser en urovekkende utvikling som gjør at det er viktigere enn noen gang å huske.

– Antisemittismen og aggressiv nasjonalisme har blusset opp igjen i USA, Ungarn, Russland og flere andre land i form av ulike varianter av konspirasjonsteorier. Høyreautoritære ledere har kommet til makten i land som vi gjerne sammenlikner med Norge.

Varaordføreren beskriver Cissi Klein som et 13 år gammelt ansikt på hva mennesker er villige til å gjøre mot hverandre og hverandres barn om hat og fordommer får vokse fram.

– Å minnes Cissi Klein med denne vakre statuen, gjennom å kalle opp en skole etter henne og gjennom boka til Geir, er en del av Trondheims kamp for å beskytte menneskeverdet. Ved å fortelle om mennesket Cissi Klein husker vi de vi mistet, og hvorfor det er så viktig å kjempe mot de kreftene som sprer hat og splid.