XL-kistene er blitt vanlige

De fleste av oss ender der en gang:

Under gress og jord. I en urne eller kiste.

Like sikkert som døden, er det at vi nordmenn er blitt større.

De fleste av oss er overvektige. Slik var det ikke på slutten av 80-tallet.

Noen av dem som merker det godt, er de som tar hånd om oss etter at vi har dødd.

XL-kister og XXL-kister

– Døden gjenspeiler samfunnet vårt. Men det henger gjerne litt igjen – vi ser det ikke med en gang.

Lars Erik Svanholm er daglig leder ved Svanholm & Vigdal gravferd i Trondheim. Hver dag tar de imot døde kropper som skal gjøres klare for siste hvilested.

Mange ganger i uka må de nå hente frem en XL-kiste fra lageret.

For ti år siden skjedde det innimellom – men langt fra så ofte.

Og cirka en gang i måneden må de pakke ut en XXL-kiste.

Vi skal ikke mer enn 10-15 år tilbake i tid før det så å si aldri skjedde.

De store kistene var noe de tidligere fikk på spesialbestilling. Slik er det altså ikke nå.

En standardkiste er i dag 55 centimeter bred. XL kisten er 10 centimeter bredere. XXL-kisten 28 centimeter bredere.

– Når vi skal legge noen i en kiste, er det viktig å ha verdighet. Før kunne vi beholde verdigheten med to personer som løftet den døde. Nå er vi oftere både tre og fire, sier Svanholm.

Dette er en av grunnene til at stellerommet nå skal pusses opp – og at en kjærkommen hjelper skal flytte inn der.

Tar etter amerikanerne

En heis skal monteres i taket. Med festestropper kan den avdøde fraktes fra stellebordet og over i kisten.

Svanholm husker godt da han først fikk presentert slike heisordninger, på en messe i Florida for 10–12 år siden.

– Vi var glade vi slapp det der i Norge. Nå er vi faktisk kommet dit at vi må ha det selv. Det hadde jeg egentlig ikke trodd.

– Det er en liten bekymring at vi blir så store at vi ikke kan håndtere det med mennesker lenger. At vi må over på maskiner, sier han.

Også båren de henter de døde med er blitt bredere og sterkere. De tåler ikke lenger bare 150 kilo, men 250 kilo.

– Nå kaller vi den minste båren «gamle-Olga-båren», sier Svanholm.

Som i «Olga på 90 år».

For det er ikke først og fremst de eldste blant oss som trenger den kraftigste båren og den største kisten.

Ikke de eldste som må ha de største kistene

Også Maria Aakre i Oslo har merket samme som Svanholm & Vigdal i Trondheim.

Gravferdskonsulenten i Begravelsesbyråene Fonus, Wang og T.S. Jacobsen, og sier de alltid har ekstra store kister på lager. Og at de må bruke dem flere ganger i måneden.

– Vi har ikke opplevd at vi har en 90-åring som trenger en så stor kiste. Kanskje er det fordi de veldig store ikke lever så lenge. Det er de som dør av andre årsaker enn alderdom som er ekstra store, sier Aakre.

De største kistene er laget slik at størrelsen på kisten ikke skal fange oppmerksomheten i seremonien, forklarer hun.

Skal ikke synes at de er bredere

De ekstra store kistene er ikke bare bredere. De er også lengre.

– Da blir det ikke så unaturlig. Hvis den hadde vært like kort, men bredere, ville det blitt synlig at den er så stor. Vi skal gjøre det ordentlig og pent – uansett størrelse eller fasong på mennesket. De skal ligge pent i kisten, og det skal være en verdig seremoni uansett. Vi tilpasser oss avdøde, sier Aakre.

De ekstra store kistene koster mer å lage enn standardstørrelsen.

– Men de koster ikke mer for kunden, forklarer hun.

At de bredere kistene etter hvert er standardstørrelsen, ser hun ikke bort fra.